«Vasa» — fra katastrofe til turistattraksjon

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SVERIGE

DEN 10. august 1628 var en vakker sommerdag i Stockholm. Det vrimlet av folk på kaiene da det praktfulle orlogs- og regalskipet «Vasa», som det hadde tatt tre år å bygge, la ut på sin jomfrutur for å slutte seg til den svenske flåte.

«Vasa» var ikke noe vanlig krigsskip. Kong Gustav II Adolf ville at skipet skulle bli verdens mektigste orlogsfartøy. Noen mener at han gav ordre om at det skulle bygges et kanondekk til, etter at han hadde hørt at danskene holdt på med å bygge et skip med to kanondekk. Han ville at det skipet som bar hans slektsnavn, Vasa, ikke skulle stå tilbake for noe annet skip.

«Vasa»s jomfrutur skulle være en demonstrasjon av kongelig makt og prakt. Skipet var utstyrt med 64 kanoner og utsmykket med mer enn 700 skulpturer og ornamenter. Kostnadene i forbindelse med byggingen av skipet tilsvarte mer enn fem prosent av Sveriges bruttonasjonalprodukt. Denne mektige krigsmaskin og flytende kunstutstilling var trolig verdens mest praktfulle skip på den tiden. Det er ikke rart at tilskuerne på kaiene i Stockholm var stolte og jublet da skipet passerte.

Katastrofe og ydmykelse

«Vasa» hadde imidlertid seilt mindre enn én kilometer da en kastevind bevirket at skipet fikk slagside. Vannet fosset inn gjennom de åpne kanonportene, og skipet sank. Dette var kanskje den korteste jomfruturen i marinens historie.

Tilskuerne var sjokkert. Den svenske flåtes stolthet hadde sunket, ikke i krig eller i en voldsom storm i åpen sjø, men som følge av en enkel kastevind på havnen den kom fra. Omkring 50 av dem som var om bord, døde, noe som gjorde folk enda mer forferdet. Fra å ha vært nasjonens stolthet ble «Vasa» et symbol på skuffelse og vanære.

Det ble innledet rettslige avhør i håp om å finne fram til hvem som var ansvarlig for den ydmykende katastrofen. Men ingen ble siktet, trolig fordi vitnemålene pekte ut både kongen og den nest høyeste offiseren i den svenske flåte, viseadmiral Klas Fleming.

Kongens krav hadde tvunget skipsbyggerne til å eksperimentere med skipet og konstruere det på en måte som de ikke var fortrolig med. Derfor fikk «Vasa» dårlig stabilitet. En tid før forliset hadde viseadmiral Fleming gjennomført en stabilitetstest. Tretti menn ved siden av hverandre løp fra den ene siden av skipet til den andre. Da de hadde gjort det tre ganger, skjønte viseadmiralen at skipet ville komme til å kantre hvis de fortsatte. Han avbrøt derfor testen, men utsatte ikke jomfruturen. Siden de rettslige avhørene pekte ut slike betydningsfulle personer som kongen og viseadmiralen, ble saken henlagt.

I 1664/65 hentet en tidligere offiser opp de fleste av «Vasa»s kanoner ved hjelp av en enkel dykkerklokke. Etter hvert ble «Vasa» glemt og sank dypere og dypere ned i gjørmen på omkring 30 meters dyp.

Opp av gjørmen

I august 1956 fikk en amatørarkeolog, Anders Franzén, opp et stykke eiketre fra sjøbunnen ved hjelp av et spesiallodd. I flere år hadde han undersøkt gamle dokumenter og søkt etter «Vasa» på sjøbunnen. Nå hadde han funnet skipet. Ved en varsom bergingsoperasjon ble «Vasa» løftet opp av gjørmen, og mens skipet fremdeles befant seg under vann, ble det i sin helhet forsiktig ført til en ventende dokk.

Den 24. april 1961 vrimlet det igjen av begeistrede  tilskuere på kaiene i Stockholm. Etter 333 år på havets bunn gjorde «Vasa» comeback — denne gangen som turistattraksjon og som eldorado for marinarkeologer. Utstillingen, som omfatter mer enn 25 000 gjenstander, avslører fascinerende detaljer ved dette krigsskipet fra 1600-tallet og gir unik innsikt i datidens skipsbygging og skulpturarbeider.

Hvorfor var «Vasa» og de gjenstandene som befant seg om bord, så godt bevart? Noen faktorer som kan nevnes, er at skipet var nytt da det sank, at gjørmen hadde en bevarende virkning, og at pæleormen, som gjør skade på treverk, ikke trives i vann med lavt saltinnhold.

«Vasa» hadde omkring 120 tonn ballast. Eksperter har regnet ut at skipet ville ha trengt mer enn dobbelt så mye ballast for å få bra stabilitet, men så mye var det ikke plass til. Økt vekt ville dessuten ha bevirket at de nedre kanonportene havnet for nær vannflaten. Skipet var et praktfullt skue, men med sin dårlige stabilitet var det dømt til undergang.

I egenskap av verdens eldste bevarte intakte og sikkert identifiserte skip er «Vasa» nå trygt forvart i et eget museum. Der blir det flotte regalskipet fra 1600-tallet, som på grunn av katastrofen i 1628 er blitt bevart gjennom århundrene, hvert år tatt i øyesyn av omkring 850 000 besøkende. Skipet er en påminnelse om hvor tåpelig de ansvarlige handlet da de som følge av egoisme og likegyldighet valgte å ignorere anerkjente prinsipper innenfor skipsbygging.

[Bilde på side 24]

Kong Gustav II Adolf

[Rettigheter]

Foto: Nationalmuseum, Stockholm

[Bilde på sidene 24 og 25]

Etter mer enn 300 år på havets bunn er «Vasa» nå en turistattraksjon i verdensklasse

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Vasamuseet, Stockholm

[Bilderettigheter på side 25]

Det kantrede «Vasa», maleri av Nils Stödberg