Kommer Europa virkelig til å bli forent?

HVIS du synes det er vanskelig å tro at Europa virkelig mener alvor med en forening, trenger du bare å krysse noen av de europeiske landegrensene. Folk kan nå bevege seg fritt innenfor Den europeiske union (EU). Ventetiden ved grenseovergangene har så å si forsvunnet. De reisende er selvfølgelig fornøyde — men de er ikke de eneste som har fordeler. Det er nå enkelt for EU-borgere å studere, arbeide og starte opp forretninger hvor som helst innenfor EU. Dette har i sin tur ført til økonomisk framgang i de fattigere områdene i unionen.

Det at det er blitt lettere å krysse grensene, utgjør en stor forandring. Men bør vi gå ut fra at Europa allerede står samlet, og at det ikke finnes noen hindringer på veien til en forening? Tvert imot. Flere hindringer reiser seg, og noen av dem er ganske nedslående. Men før vi tar for oss disse, skal vi se på et av de største skrittene som til nå er blitt tatt i retning av enhet. Da kan vi bedre forstå hvorfor folk gjør seg så store forhåpninger om enhet.

Skritt i retning av en felles valuta

Det kan være dyrt å opprettholde grenser. Formaliteter i forbindelse med toll mellom de 15 EU-landene kostet tidligere disse landene årlig cirka 12 milliarder euro. Det er ikke rart at den nye situasjonen ved de europeiske grensene har bidratt til økonomisk vekst. Når du tenker på at EUs 370 millioner innbyggere kan bevege seg fritt innenfor et felles marked, er det klart at de økonomiske mulighetene er enestående. Hva har muliggjort et slikt framskritt?

I februar 1992 tok politiske ledere et stort skritt på veien mot enhet ved å undertegne traktaten om Den europeiske union, eller Maastricht-avtalen. Den avtalen la grunnlaget for å innføre et forent marked i Europa, opprette en sentralbank og innføre en felles valuta. Men dette måtte etterfølges av  et annet viktig skritt: å fjerne svingningene i valutakursene. Når alt kommer til alt, kan morgendagens valutakurs kaste et helt nytt lys over dagens handel.

Denne hindringen på veien til enhet ble fjernet ved at Den økonomiske og monetære union (ØMU) ble opprettet, og at euroen ble innført som en felles valuta. Vekslingsgebyrene er dermed forsvunnet, og forretninger trenger ikke lenger å beskytte seg mot den risiko som har vært forbundet med svingninger i valutakursene. Resultatet er lavere kostnader for dem som driver forretning, og økt internasjonal handel. Dette kan igjen føre til flere jobber og økt kjøpekraft — noe som vil komme alle til gode.

Noe annet som avmerket et viktig skritt på veien mot innføringen av en felles valuta, var opprettelsen av Den europeiske sentralbank i 1998. Denne selvstendige banken, som har sitt sete i Frankfurt, er monetært uavhengig av myndighetene i de enkelte landene som er med i ØMU. Den forsøker å holde inflasjonen lav i det som har fått betegnelsen eurosonen, og som består av elleve EU-land, * og bringe stabilitet i kurssvingningene mellom euro, dollar og yen.

Så når det gjelder penger, er det blitt tatt viktige skritt i retning av enhet. Men også i pengespørsmål er det tydelig at det fremdeles er dyp uenighet europeiske land imellom.

Flere pengespørsmål

De fattigere landene i EU har sine grunner til å klage. De føler at de rike medlemslandene ikke deler nok av sin rikdom med dem. Ingen av medlemslandene nekter for at det er nødvendig å gi de fattigere europeiske landene ekstra økonomisk støtte. De rikere landene føler likevel at de har gode grunner til å holde slik støtte tilbake.

Tenk for eksempel på Tyskland. Landets iver etter å opptre som den som skulle betale regningen for en europeisk forening, har klart avtatt nå som landets egen økonomiske byrde er blitt større. Gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland alene har kostet enormt — nesten 180 milliarder tyske mark i året. Det utgjør en fjerdedel av nasjonalbudsjettet! Denne utviklingen har ført til at Tysklands statsgjeld er blitt så høy at  landet har måttet sette i verk drastiske tiltak for å kunne oppfylle de kriteriene ØMU har satt for de landene som skal kunne være med i samarbeidet.

Nye søkerland banker på EUs dør

De som gjør seg til talsmenn for en felles valuta, håper at de EU-landene som ennå ikke er med i ØMU, kommer til å overvinne sine hindringer før 2002, da det er meningen at euromynter og eurosedler skal erstatte dagens europeiske valutaer. Hvis Storbritannia, Danmark og Sverige lar sin skepsis fare, kommer også folk i disse landene til å oppleve at deres pund, kroner og kronor blir erstattet med euro.

I mellomtiden er det seks nye land som banker på EUs dør. Det er Estland, Kypros, Polen, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Ytterligere fem land venter på tur, nemlig Bulgaria, Latvia, Litauen, Romania og Slovakia. De nye landenes inntreden kommer ikke til å bli billig. Beregninger går ut på at EU i perioden 2000—2006 vil måtte bidra med 80 milliarder euro i hjelp til de ti østeuropeiske søkerlandene.

De midlene som søkerlandene må reise for å innfri kravene til å kunne være med i EU, er likevel mange ganger større enn det  beløpet de vil få i EU-hjelp. Ungarn vil for eksempel måtte bruke 12 milliarder euro på forbedringer og utbygging av landets veier og jernbaner. Tsjekkia vil måtte bruke mer enn 3,4 milliarder euro bare på behandling av drikkevann, og Polen blir nødt til å bruke 3 milliarder euro på å redusere svovelutslippene. Til tross for dette mener søkerlandene at fordelene oppveier kostnadene. For det første kommer handelen med EU-landene til å øke. Søkerlandene kan likevel måtte vente en stund. Gjeldende folkemening går ut på at nye medlemmer ikke bør tas opp før EU har ordnet opp i sin egen økonomi.

Bitterhet, nasjonalisme og arbeidsløshet

Til tross for alle de anstrengelsene som er blitt gjort for å skape større enhet, er det både i og utenfor Europa bekymring å spore over utviklingen på kontinentet. Mange er også urolige for hvordan man skal håndtere etniske konflikter, lik dem i den oppløste Balkanregionen — først krigen i Bosnia og så Kosovo-konflikten. Medlemslandene i EU er ofte uenige med hensyn til hvordan man bør løse slike konflikter i Europa og andre steder. Siden EU ikke er noe forbund av stater og ikke har noen felles utenrikspolitikk, er det altfor ofte de nasjonale interessene som får dominere. Nasjonale interesser utgjør tydeligvis en stor hindring for et ’Europas forente stater’.

Europa har enda et påtrengende problem — høy arbeidsløshet. Gjennomsnittlig ti prosent av arbeidsstyrken er uten arbeid. Det vil si mer enn 16 millioner mennesker. Unge mennesker, som utgjør nesten en fjerdedel av EUs befolkning, står i mange land uten arbeid til tross for at de har gjort seg store anstrengelser for å skaffe seg en jobb. Det er ikke rart at mange mener at Europas viktigste utfordring er å bekjempe den omfattende arbeidsløsheten! Så langt har forsøkene på å skape et bedre arbeidsmarked, ikke vist seg å gi resultater.

Men det finnes en enda større hindring for enhet.

Hvem skal bestemme?

Suverenitet utgjør den største hindringen for å oppnå et forent Europa. Medlemslandene må bli enige med hensyn til i hvilken grad de er villige til å gi opp sin nasjonale suverenitet. EUs mål er å danne et overnasjonalt styre. Hvis dette ikke lar seg gjøre, vil innføringen av euroen ifølge avisen Le Monde bare være «en provisorisk seier». Men noen land har vanskelig for å forsone seg med tanken på å gi fra seg makt. Lederen for et av EU-landene sa at hans land var «født til å være en ledernasjon, ikke en nasjon som fulgte etter de andre».

Forståelig nok frykter de mindre medlemslandene for at de større landene i det lange løp kommer til å bestemme kursen og nekte å godta avgjørelser som går imot deres egne interesser. De mindre landene lurer for eksempel på hvordan det vil bli avgjort hvilke land som skal ha de forskjellige EU-organenes hovedseter. Dette er viktige avgjørelser fordi et slikt hovedsete vil styrke arbeidsmarkedet i vertslandet.

Når en står overfor disse foruroligende hindringene for enhet — økonomiske ulikheter, krig, arbeidsløshet og nasjonalisme — er det kanskje lett å bli skuffet med hensyn til et forent Europa. Det er likevel en kjensgjerning at det er blitt gjort bemerkelsesverdige framskritt. Hvilke ytterligere framskritt som vil bli gjort, gjenstår å se. De problemene som de som forsøker å forene Europa, står overfor, er stort sett de samme problemene som alle jordiske regjeringer står overfor.

Vil det noen gang bli mulig å danne en regjering som kan løse slike problemer som etniske stridigheter, omfattende arbeidsløshet, fattigdom og krig? Er det realistisk å forestille seg en verden hvor folk lever i sann enhet? Den neste artikkelen tar for seg et svar som kanskje vil overraske deg.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Her kommer euroen!

Selv om de enkelte EU-landenes nasjonale mynter og pengesedler ikke kommer til å forsvinne før 2002, blir euroen allerede omsatt i elektroniske transaksjoner. Denne valutaovergangen har vært et stort skritt for bankene å ta. Men valutakursene mellom de enkelte medlemslandenes nasjonale valutaer og euroen er nå blitt fastsatt. Børsene oppgir også priser i euro. Mange butikker og forretninger priser nå varene sine i både euro og landets egen valuta.

En slik handelsvirksomhet krever drastiske tilpasninger — spesielt for mange eldre mennesker som ikke lenger vil kunne bruke sine velkjente franc, lire eller tyske mark. Selv kassaapparater og automatiske telleapparater må justeres. For å gjøre overgangen så myk som mulig er det blitt satt i gang offisielle informasjonskampanjer for å informere folk om innføringen og bruken av euroen.

Til tross for de hindringene som fortsatt finnes, er euroen på vei. Pregingen av euromynter og trykkingen av eurosedler er faktisk allerede i gang. Og det er litt av et arbeid. Selv i et lite land som Nederland, med cirka 15 millioner innbyggere, skal prege- og trykkpressene den 1. januar 2002 ha gått i tre sammenhengende år og ha laget 2,8 milliarder mynter og 380 millioner sedler. Hvis alle disse nye pengesedlene ble lagt oppå hverandre i én bunke, ville den ha blitt 20 kilometer høy!

[Ramme på side 7]

«En euromassakre»?

Europakommisjonen, EUs utøvende organ, overlevde så vidt et alvorlig tilbakeslag tidlig i 1999. Kommisjonen var anklaget for bedrageri og nepotisme. Det ble nedsatt et utvalg som skulle granske anklagene. Etter seks ukers gransking kom utvalget fram til at det hadde funnet sted korrupsjon og vanstyre i Europakommisjonen. Granskingsutvalget fant likevel ingen beviser for at kommissærene hadde beriket seg selv.

Etter at utvalgets rapport ble offentliggjort, trakk hele Europakommisjonen seg i mars 1999 — et usedvanlig skritt. Det utløste en dyp krise i EU. Bladet Time kalte det «en euromassakre». Bare tiden vil vise hvilken innvirkning denne krisen får på prosessen med å forene Europa.

[Bilde på side 5]

Det er allerede blitt mye enklere å krysse grensene i Europa

[Bilde på side 7]

Den europeiske sentralbank i Frankfurt ble opprettet i 1998