«Du kommer til å dø!»

FORTALT AV LEANNE KARLINSKY

Min søken etter best mulig behandling uten bruk av blod i Spania

HVIS du kunne få reise hvor som helst i verden, hvor ville du da velge å dra? For meg var valget enkelt. Jeg underviser i spansk i skolen, og mannen min, Jay, og sønnen min, Joel, og jeg går i en av Jehovas vitners spansktalende menigheter i Galax i Virginia i USA. Så jeg hadde veldig lyst til å dra til Spania. Du forstår sikkert at jeg ble glad da foreldrene mine sa at jeg kunne få bli med dem en tur dit. Selv om Jay og Joel ikke kunne bli med, var min drøm i ferd med å gå i oppfyllelse da mor og far og jeg gikk om bord i et fly som skulle gå direkte til Madrid. Vi kom fram den 21. april og bestemte oss for å kjøre til Estella, en liten by i Navarra, nord i Spania. Jeg satte meg godt til rette i baksetet og sovnet med én gang.

Det neste jeg husker, er at jeg lå på et jorde, og at jeg fikk solen i øynene. «Hvor er jeg? Hvordan har jeg havnet her? Drømmer jeg?» Mens disse spørsmålene fór gjennom hodet mitt, demret en uhyggelig virkelighet for meg. Noe var galt, og jeg drømte ikke. Mitt venstre erme var istykkerrevet, og jeg klarte ikke å røre verken armer eller ben. Senere fikk jeg vite at bilen hadde brast gjennom et autovern, og at jeg var blitt kastet ut av bilen da den falt nedover en 20 meter lang bratt skråning. Heldigvis kan verken jeg eller foreldrene mine huske selve ulykken.

Jeg ropte om hjelp, og en lastebilsjåfør skyndte seg bort til meg. Så gikk han videre nedover skråningen til mor og far, som satt fast i bilen. «Si at sykebilen må forte seg!» ropte han til ham som han var sammen med. «De som er inne i bilen, er alvorlig skadet!» Han kom tilbake til meg, som lå der lammet, og i beste hensikt prøvde han å rette ut benet mitt. Jeg skrek av smerte, og det var nå det gikk det opp for meg hvor hardt skadet jeg egentlig var.

Kort tid etter lå jeg på akuttavdelingen på sykehuset i Logroño. Politifolkene var greie og meldte fra til Jehovas vitner i området om hvor jeg var, og om hva som hadde skjedd. Snart var det mange fra menighetene i Estella og Logroño som stod ved siden av sengen min, deriblant det lokale sykehuskontaktutvalget. Ja, under hele den vanskelige prøven på dette sykehuset var disse kjære medkristne, som jeg aldri før hadde truffet, rede og villige til å dekke mine behov døgnet rundt. De tok seg også kjærlig av foreldrene mine, som kom seg såpass at de kunne bli utskrevet fra sykehuset en ukes tid etter ulykken.

 Omkring klokken ett natt til onsdag kom legene for å operere min ødelagte hofte. Jeg sa til den ene legen at jeg ikke ville ha blod. * Han gikk motvillig med på å respektere mitt ønske, men sa at jeg sannsynligvis kom til å dø. Jeg overlevde operasjonen, men etterpå kom det ingen og renset sårene mine eller byttet bandasje på meg, og det syntes jeg var rart.

Fredag hadde hemoglobinverdien sunket til 4,7, og jeg ble svakere. Legen gikk med på å gi meg alternativ behandling — injeksjoner av erytropoietin (EPO), som sammen med jern og blodoppbyggende tilskudd stimulerer produksjonen av røde blodceller. * Nå hadde Jay og Joel kommet. Så godt det var å se dem!

Cirka klokken halv to om natten sa en lege til Jay at sykehuset allerede hadde innhentet en rettsavgjørelse som gav dem tillatelse til å gi meg blod dersom tilstanden forverret seg. Jay sa til ham at jeg ikke under noen omstendigheter ville ha blod. «Da kommer hun til å dø!» svarte legen.

Jay snakket med sykehuskontaktutvalget om å overføre meg til et annet sykehus — et sykehus hvor de ville respektere mine ønsker. Det var ikke slik at alle på dette sykehuset var motvillige. Én lege forsikret meg for eksempel om at hun ville gjøre sitt ytterste for at jeg skulle bli behandlet med den respekt jeg fortjente. Men så var det snart andre leger som presset meg. «Ønsker du å dø og etterlate deg familien din?» spurte de. Jeg forsikret dem om at jeg ville ha best mulig behandling uten bruk av blod. Men det fikk ikke legene til å ville hjelpe. «Du kommer til å dø!» sa en av dem rett ut.

Sykehuskontaktutvalget fant et sykehus i Barcelona som var villig til å behandle meg uten å bruke blod. For en forskjell det var på de to sykehusene! I Barcelona var det to sykepleiere som vasket meg varsomt og fikk meg til å føle meg vel. Da de skiftet bandasje på meg, så en av sykepleierne at den var grønn og stiv av størknet blod. Hun sa at hun syntes det var flaut at hennes landsmenn hadde behandlet meg på denne måten.

Jeg fikk snart den medisinske behandlingen som skulle ha vært påbegynt på sykehuset i Logroño. Resultatene var oppsiktsvekkende. Etter noen dager var jeg utenfor livsfare, og hemoglobinverdien hadde steget til 7,3. Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, hadde den steget til 10,7. Da jeg senere måtte bli operert igjen, på et sykehus i USA, var hemoglobinverdien oppe i 11,9.

Jeg setter stor pris på innsatsen til de legene og sykepleierne som er villige til å imøtekomme ønskene til sine pasienter, enten de er enige med dem eller ei. Når sykehuspersonalet respekterer pasientens trosoppfatninger, behandler de hele mennesket — og gir dermed den best mulige behandlingen.

[Fotnoter]

[Bilde på side 12]

Sammen med mannen min og sønnen min

[Bilde på side 13]

To medlemmer av sykehuskontaktutvalget