Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Når ’lille bror’ kommer hjem

Når ’lille bror’ kommer hjem

Når ’lille bror’ kommer hjem

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I CANADA

ETTER at lundefuglen har levd et omflakkende liv ute på havet i sju—åtte måneder, vender den hver vår tilbake til sitt hjem i arktiske farvann. Det er hekketid, og det ser ut som lunden har pyntet seg for anledningen. Ja, bena er blitt lysende oransje, og nebbet, som består av forskjellige deler som senere skiftes ut, er blitt fargerikt. Lunden beholder sin typiske svarte og hvite fjærdrakt hele året — den som gjør at lunden kan minne litt om en prest. Kanskje det er det som er forklaringen på at lundefuglen har fått det latinske navnet Fratercula arctica, som betyr «lille munk, eller bror, fra nord». *

I grupper på 20—30 fugler setter lundene kursen mot reirhuler i fjellskrenten. Lunden finner sin make enten underveis eller når den kommer fram til reirplassen. Interessant nok er det mange lunder som velger samme reirhule — og samme make — år etter år.

Lunden kan fly, men den er ikke akkurat verdens dyktigste flyger. Når den lander på kysten, ser det nærmest ut som en krasjlanding! Dessuten er lunden temmelig klønete når den tar av, og noen ganger ser det ut som vingene ikke kommer til å klare å holde den kraftige fuglekroppen oppe. For noen lunder er det også vanskelig å komme seg opp av vannet. Men når vingene først slår — og de kan slå opptil 400 ganger i minuttet — kan lunden nå en marsjhastighet på 80 kilometer i timen.

Lunden trives tydeligvis bedre til vanns enn til lands. Men til lands må den, for lundeparet må gjøre i stand en reirhule til ungen. Når paret er kommet i land, rensker de opp i reirhulen, som kan ha en lengde på alt fra en halv til to meter. De fôrer reiret med gress, kvister og fjær. Noen lundefugler bygger reir i sprekker under rullesteiner eller i fjellsprekker. De bruker nebbet og hakker seg gjennom jord, som de så skuffer bort med svømmeføttene.

Lundens paringslek foregår på vannet. Under paringsleken beveger hannen hodet raskt, blåser opp brystet og flakser med vingene, og gjentatte ganger napper paret hverandre lett med nebbene. Det sistnevnte, at fuglene nebbes, er noe de fortsetter med også etter paringen. Det ser ut til at det er parets måte å styrke båndet mellom dem på.

Når et egg er blitt lagt, tar foreldrene det bokstavelig talt under sine vinger — et ansvar som moren og faren deler på. Det er seks uker senere, når ungen klekkes, at det virkelige arbeidet begynner. Den nyutklekte ungen er gråsvart, myk og dunkledd, og foreldrene ligger på den i en uke for å hjelpe den til å opprettholde kroppstemperaturen. Foreldrelundene må foreta stadig flere turer ut på havet for at ungen skal få nok mat. Det er mange lunder som flyr fram og tilbake mellom reiret og havet, så disse fisketurene er ikke altfor farlige. Det virker som denne hektiske aktiviteten gjør det vanskelig å angripe for måker og andre dyr som jakter på mindre dyr for å leve av dem.

Lunden er en svært dyktig svømmer og dykker. Den bruker svømmeføttene som ror og vingene som framdriftsmiddel, og den kan være under vann i over 30 sekunder og på nærmere 30 meters dyp. En lunde kan komme tilbake til reiret med en eller to små fisker, kanskje lodde eller sil, i nebbet. Jo mindre fiskene er, desto flere klarer den selvfølgelig å holde i nebbet. Én ble observert med en fangst på over 60! Lunden har skarpe, bakoverbøyde tagger i munnen, noe som gjør at den kan klemme fast fiskene mens den åpner nebbet og fanger nye. Med tanke på at en lundeunge kan spise 50 fisker om dagen, er dette en fordel.

Etter cirka seks uker vender foreldrelundene tilbake til havet. Den flygeferdige lundeungen, som nå er overlatt til seg selv, går ned i vekt mens den forbereder seg på å forlate reirhulen. Om kveldene trener den opp vingene. I ly av mørket vralter lunden til slutt ned til havet og padler energisk av gårde.

Det går to—tre år før den unge lunden kommer tilbake til den kolonien hvor den kom til verden, og den parer seg først når den er fire—fem år. En voksen lunde kan veie omkring et halvt kilo og blir ikke mer enn cirka 30 centimeter høy. Den er forholdsvis liten, men en sunn og frisk lunde kan bli rundt 25 år gammel. Én atlantisk lunde nådde den modne alder av 39 år!

Fagfolk anslår at den atlantiske lundebestanden er på cirka 20 millioner fugler. Det er fascinerende å kikke på dem. «Lunden er underholdende selv i de mest alminnelige ting,» skriver David Boag og Mike Alexander i boken The Atlantic Puffin. Om du bor nær de nordlige kystene ved Atlanterhavet eller ved Stillehavet, får du kanskje se en lunde. Én ting er sikkert uansett — hver vår kommer ’lille bror fra nord’ hjem, og en ny generasjon sjøfugler med mørke fjær kommer til å se dagens lys.

[Fotnote]

^ avsn. 3 Navnet kan også sikte til det at lundefuglen står med svømmeføttene tett inntil hverandre når den er kommet opp av vannet. Det ser nærmest ut som om den står og ber.

[Bilde på side 15]

Lunder ved Witlessbukta på Newfoundland

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Tourism, Newfoundland and Labrador; foto: Barrett og Mackay

[Bilderettigheter på side 14]

Gjengitt med tillatelse av Tourism, Newfoundland and Labrador

[Bilderettigheter på side 14]

Tom Veso/Cornell ornitologiske laboratorium