Hvordan familien vår ble gjenforent

Fortalt av Lars og Judith Westergaard

HUSET deres ser ut som familieboliger flest i Danmark. Det er rommelig og har en koselig hage, og det ligger på et fredelig småsted. På en av veggene inne i huset henger det et stort fotografi av de sunne og smilende barna i familien.

Faren, Lars, er eldste i en av Jehovas vitners menigheter. Hans kone, Judith, er pioner (heltidsforkynner). De er et lykkelig ektepar, men slik har det ikke alltid vært. Lars og Judith har opplevd stridigheter og bitterhet som førte til at de ble skilt, og til at familien ble oppløst. Men nå er familien gjenforent. Hvordan gikk det til?

Lars og Judith har ikke noe imot å fortelle hva som gikk galt med ekteskapet deres, og hvordan de ble gjenforent. De mener at deres erfaringer kanskje kan hjelpe andre.

Det begynte så bra

Lars: Alt var bare fryd og gammen da vi giftet oss i april 1973. Hele verden lot til å ligge åpen for oss. Vi kjente verken Bibelen eller Jehovas vitner, men vi var overbevist om at verden kunne bli bedre å leve i, bare alle gikk hardt nok inn for det. Derfor engasjerte vi oss i politisk arbeid. Familielykken økte da vi med tiden fikk tre sunne og livlige gutter — Martin, Thomas og Jonas.

Judith: Jeg hadde en overordnet stilling i statsadministrasjonen. Samtidig var jeg aktivt med i politikk og fagforeningsarbeid, og her fikk jeg etter hvert sentrale verv.

Lars: Jeg for min del var ansatt i en stor fagforening, der jeg avanserte til en viktig stilling. Karrieremessig gikk det veldig bra for oss begge, og det var ikke en sky på himmelen.

Vi glir fra hverandre

Lars: Men vi var så travelt opptatt hver på vår kant at vi tilbrakte stadig mindre tid sammen. Vi arbeidet riktignok for det samme politiske partiet, men innenfor forskjellige virkefelt. De tre guttene våre ble tatt hånd om av andre, enten privat eller på daginstitusjoner. Siden vi begge konsentrerte oss om våre egne gjøremål, ble det ikke særlig skikk på familielivet. Når det hendte at vi var hjemme samtidig, oppstod det ofte høylytt krangel. Og så begynte jeg å bruke alkohol som en slags nervemedisin.

Judith: Vi var jo fremdeles glad i hverandre og i barna, men kjærligheten fikk aldri de vekstvilkårene den skulle ha hatt; den visnet i stedet bort. Vi fikk et svært dårlig forhold til hverandre, noe som gikk ut over barna.

Lars: I et desperat forsøk på å få familien på rett spor igjen sa jeg opp jobben min. I 1985 flyttet vi  ut av byen og til det småstedet der vi bor nå. Det gikk litt bedre en stund, men min kone og jeg var stadig like opptatt på hver vår kant. Til slutt, i februar 1989, endte 16 års ekteskap med skilsmisse. Familien lå i grus.

Judith: Det var forferdelig å se hvordan familien vår ble revet i stykker, og hvordan det gikk ut over barna. Vi var så fulle av bitterhet at vi ikke engang kunne bli enige om å ha felles foreldreansvar, så jeg fikk ansvaret for alle tre guttene.

Lars: Judith og jeg hadde gjort noen fåfengte forsøk på å redde stumpene. Vi hadde til og med bedt til Gud om hjelp. Men vi visste så lite om ham.

Judith: Etter at vi hadde prøvd å be, satt vi igjen med følelsen av at Gud ikke hørte oss. Men senere har vi heldigvis erfart at Gud virkelig hører bønner.

Lars: Vi var ikke klar over at vi måtte gjøre en innsats selv ved å ta skjeen i en annen hånd. Så skilsmissen ble et beklagelig faktum.

Lars gjennomgår en uventet forandring

Lars: Mens jeg bodde alene, tok livet en helt uventet vending for meg. En dag tok jeg imot to blad av Jehovas vitner. Fram til da hadde jeg automatisk avvist disse folkene. Men da jeg så igjennom bladene, oppdaget jeg at Jehovas vitner faktisk tror på både Gud og Jesus Kristus. Det var en stor overraskelse. Jeg ante ikke at de var kristne.

På denne tiden flyttet jeg sammen med en kvinne jeg hadde truffet, og det viste seg at hun hadde vært et av Jehovas vitner. Da jeg begynte å stille spørsmål, viste hun meg i Bibelen at Jehova er Guds navn. «Jehovas vitner» betyr altså «Guds vitner»!

Samboeren min ordnet med at jeg fikk være til stede under et offentlig foredrag i en av Jehovas vitners stevnehaller. Det jeg fikk se der, gav meg lyst til å lære mer. Jeg drog til den lokale Rikets sal, og det ble opprettet et bibelstudium med meg. Det gikk ikke lang tid før jeg forstod at det var galt å leve slik jeg gjorde, så jeg flyttet fra samboeren min og slo meg ned i den byen jeg kommer fra. Etter å ha nølt en stund kontaktet jeg Jehovas vitner der og fortsatte mitt studium av Bibelen.

Likevel var jeg fremdeles plaget av tvil. Var Jehovas vitner virkelig Guds folk? Hva med alt det jeg hadde lært som barn? Ettersom jeg var blitt oppdratt som syvendedagsadventist, kontaktet jeg nå en adventistpastor. Han sa seg villig til å studere med meg om onsdagene, mens Jehovas vitner studerte med meg om mandagene. Jeg ville ha klare svar fra begge gruppene på spørsmål som gjaldt fire konkrete emner: Kristi gjenkomst, oppstandelsen, treenighetslæren og menighetens organisering. Det tok meg bare noen få måneder å fjerne all tvil. På hvert av de fire områdene — og på alle andre områder — var det bare Jehovas vitners lære som fullt ut var basert på Bibelen. Glad og fornøyd begynte jeg derfor å delta i menighetens virksomhet, og etter kort tid innviet jeg meg til Jehova. I mai 1990 ble jeg døpt.

Hvordan gikk det med Judith?

Judith: Da krisen i ekteskapet vårt var på det verste, begynte jeg å gå i  kirken igjen. Jeg var alt annet enn glad da jeg hørte at Lars var i ferd med å bli et av Jehovas vitner. Den yngste sønnen vår, Jonas på ti år, besøkte av og til faren sin, men jeg forbød Lars å ta med Jonas på møter hos Jehovas vitner. Lars anket til myndighetene, men de gav meg medhold.

Jeg hadde truffet en annen mann. Jeg var også blitt mer engasjert i politikk og all slags virksomhet i nærmiljøet. Så hvis noen hadde snakket om en mulig gjenforening av familien vår på den tiden, ville jeg aldri i verden ha trodd noe på det.

For å skaffe ammunisjon mot Jehovas vitner gikk jeg til stedets sogneprest, som med én gang innrømmet at han ikke visste noe om Jehovas vitner og ikke hadde noe litteratur om dem. Alt han hadde å si, var at jeg burde holde meg unna dem. Det bidrog ikke akkurat til å forandre mitt negative syn på Jehovas vitner. Men så ble jeg nødt til å møte dem på en måte som jeg aldri hadde regnet med.

Broren min, som bor i Sverige, var blitt et av Jehovas vitner, og nå skulle han gifte seg. Han inviterte meg til vielsen i Rikets sal. Den opplevelsen gav meg en helt annen oppfatning av Jehovas vitner. Til min overraskelse var de ikke så kjedelige som jeg alltid hadde forestilt meg. De var vennlige og glade og hadde til og med en fin sans for humor.

I mellomtiden hadde Lars forandret seg til det ugjenkjennelige. Han var mer ansvarsbevisst, tilbrakte tid sammen med barna, var hensynsfull og behersket og hadde sluttet å misbruke alkohol. Personligheten hans var så tiltalende! Nå var han akkurat den mannen jeg alltid hadde ønsket at han skulle være. Det var frustrerende å tenke på at jeg ikke lenger var gift med ham, og at den dagen kunne komme da han giftet seg med en annen kvinne.

Men så planla jeg en liten offensiv. En gang mens Jonas var på besøk hos faren sin, avtalte jeg med to av søstrene mine at vi skulle dra opp og hilse på Jonas og Lars, under påskudd av at de to tantene skulle få se nevøen sin. Vi møttes i en fornøyelsespark. Mens tantene tok seg av gutten, satte Lars og jeg oss ned på en benk.

Jeg brakte framtiden vår på bane, og da overrasket Lars meg med å ta opp en liten bok av lommen. Den het «Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv» *. Han gav meg den og foreslo at jeg leste de kapitlene som handlet om mannens og hustruens rolle i familien. Han anbefalte meg særlig å slå opp skriftstedene.

Da vi reiste oss fra benken, ville jeg holde ham i armen, men det avviste han vennlig. Lars ville ikke inngå en ny forbindelse med meg før han visste hvordan jeg stilte meg til hans nye tro. Først ble jeg fornærmet, men så innså jeg at denne innstillingen var ganske fornuftig, og at den ville være til min fordel hvis vi skulle bli gift på nytt.

Alt dette gjorde meg mer nysgjerrig enn noensinne på Jehovas vitner. Dagen etter tok jeg kontakt med en kvinne som jeg visste var et av Jehovas vitner, og vi avtalte at hun og mannen hennes skulle gi meg de opplysningene jeg ville ha om deres religion. De kunne gi meg svar ut fra Bibelen på alle de spørsmålene jeg hadde. Jeg forstod at Jehovas vitners lære er solid forankret i Bibelen. På det ene punktet etter det andre måtte jeg kapitulere for sannheten.

I løpet av denne perioden meldte jeg meg ut av folkekirken og trakk meg tilbake fra all politisk virksomhet. Jeg sluttet til og med å røyke,  noe som var det aller vanskeligste skrittet å ta. Jeg begynte å studere Bibelen i august 1990, og i april 1991 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

Bryllup for andre gang

Judith: Nå var vi begge døpte Jehovas vitner. Vi hadde gått hver vår vei, men vi hadde begge lært Bibelen å kjenne. Takket være dens lære var vi blitt helt andre mennesker. Vi var fremdeles glad i hverandre, ja kanskje på en dypere måte enn før. Så der var vi, fri til å gifte oss igjen — og det var nettopp det vi gjorde. Vi avla ekteskapsløfte for andre gang, men denne gangen skjedde det i Jehovas vitners Rikets sal.

Lars: Det utrolige hadde skjedd — familien vår var gjenforent. Så lykkelige og glade vi nå var!

Judith: Sønnene våre, mange slektninger og mange nye og gamle venner var til stede i bryllupet. Det var en ubeskrivelig opplevelse. Noen av gjestene kjente oss fra vårt første ekteskap. De syntes det var svært hyggelig å se oss sammen igjen, og de var overrasket over å se den ekte gleden som rår blant Jehovas vitner.

Guttene

Lars: Etter at vi ble døpt, har vi hatt gleden av å se to av sønnene våre treffe en personlig avgjørelse om å innvie livet sitt til Jehova.

Judith: Jonas har verdsatt Bibelens sannhet helt fra han ble kjent med den som gutt da han besøkte faren sin. Han var bare ti år da han sa til meg at han ville flytte til faren sin fordi, som han sa, «pappa lever etter Bibelen». Jonas ble døpt da han var 14. Han har fullført skolegangen, og nå er han heltidstjener.

Lars: Den eldste sønnen vår, Martin, er nå 27. De forandringene han så hos oss, gav ham mye å tenke på. Han flyttet hjemmefra og slo seg ned i en annen landsdel. For to år siden begynte han å studere Bibelen sammen med den lokale menigheten av Jehovas vitner. Etter bare fem måneder var han rede til å bli døpt. Han har gode framtidsplaner for sin kristne løpebane.

Den mellomste sønnen vår, Thomas, er ikke et av Jehovas vitner. Vi er selvfølgelig glad i ham likevel, og vi har et godt forhold til ham. Han er svært fornøyd med de forandringene som har funnet sted i familien vår. Og vi er alle enige om at det er de prinsippene vi foreldre har lært ut fra Bibelen, som er årsaken til at familien vår er blitt gjenforent. Det er virkelig en velsignelse at vi nå ofte kan samle familien under samme tak — alle de tre guttene og begge foreldrene sammen!

Livet vårt i dag

Lars: Vi påstår ikke at vi er blitt fullkomne. Men vi har lært noe — at kjærlighet og gjensidig respekt er nøkkelfaktorer i et godt ekteskap. Det grunnlaget ekteskapet vårt bygger på nå, er helt annerledes enn hva det var før. Nå har vi begge godtatt at det finnes en myndighet som er høyere enn oss, for vi er begge innstilt på å leve for Jehova. Judith og jeg føler oss virkelig forent og ser lyst på framtiden.

Judith: Man kan vel si at vi er levende beviser for at Jehova er den beste ekteskaps- og familierådgiver som finnes.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

Lars og Judith den første gangen de giftet seg, i 1973

[Bilde på side 21]

Tre gutter mistet sin forente familie, men fant den igjen

[Bilde på side 23]

Lars og Judith i dag, gjenforent fordi de har fulgt Bibelens prinsipper