Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Etter uværet — hjelpearbeid i Frankrike

Etter uværet — hjelpearbeid i Frankrike

Etter uværet — hjelpearbeid i Frankrike

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I FRANKRIKE

FRANÇOISE åpnet døren for å gå ut og få tak i noe ved til peisen. «Jeg kunne bare ikke tro mine egne øyne,» forteller hun. «Det stod vann opp til dørstokken, og det kom en stor bølge feiende inn gjennom hageporten.» Med vann opp til halsen gikk hennes mann, Thierry, bort til garasjen for å hente en stige. Familien greide å komme seg opp på loftet, hvor Thierry fikk laget en åpning i taket. Klissvåte og skrekkslagne ventet dette ekteparet og deres tre barn i fire lange timer på å bli reddet. Til slutt ble de lokalisert av et fransk politihelikopter, som heiste dem i sikkerhet ved hjelp av en vinsj.

Et voldsomt styrtregn førte til at elver gikk over sine bredder, at diker brast, og at broer ble ødelagt. Bølger med gjørmete vann, som i noen tilfeller var ti meter høye, feide bort alt som lå i deres vei. Over 30 mennesker mistet livet i dette uværet — enten som følge av at de ble sittende fast i sin egen bil, eller som følge av at de druknet mens de sov. En kvinne som ble reddet, sammenlignet denne grufulle novembernatten med «endens tid». En hel region i det sørvestlige Frankrike — 329 byer og landsbyer — ble erklært for katastrofeområde.

Det verste gjenstod

I det sørvestlige Frankrike var man ikke ferdig med å slikke sine sår da ulykken slo til på nytt. Et ualminnelig sterkt lavtrykk over Atlanterhavet framkalte vinder av orkans styrke. Den første stormen feide over det nordlige Frankrike den 26. desember 1999, og den andre herjet i sør den neste natten. Det ble målt vindhastigheter på over 200 kilometer i timen. Ifølge offisielle opptegnelser har det ikke vært et slikt uvær i Frankrike på flere hundre år, i hvert fall ikke siden 1600-tallet.

Hélène var gravid i åttende måned da uværet kom. «Jeg var veldig redd,» sier hun. «Mannen min var på vei hjem på motorsykkel, og utenfor kunne jeg se at det fløy grener overalt gjennom luften. Jeg kunne ikke la være å tenke på at mannen min kanskje aldri skulle få se sitt lille barn. Han var så vidt kommet hjem da vannet begynte å stige inni huset vårt. Vi ble nødt til å hoppe ut av vinduet.»

Det var minst 90 mennesker som mistet livet i Frankrike. De omkom enten som følge av drukning eller fordi de ble truffet av taksteiner, skorsteiner eller trær. Flere hundre andre ble stygt skadet, innbefattet en rekke sivile og noen militære redningsarbeidere. Også andre land i nærheten ble berørt av uværet. I Spania, Storbritannia, Sveits og Tyskland omkom til sammen over 40 mennesker.

Ettervirkningene

Av Frankrikes 96 administrative departementer ble 69 offisielt erklært for «naturkatastrofeområder». Ødeleggelsene er blitt beregnet til omkring 70 milliarder franc (84 milliarder kroner). I noen byer, landsbyer og havnebyer var ødeleggelsene så store at stedene minnet om en krigssone. Veier og jernbaner var blitt blokkert av trær og høyspentmaster som hadde veltet over ende. Tak hadde blåst av bygninger; byggekraner var blitt veltet over ende, og båter var blitt kastet på land. Flere tusen gartnerieiere mistet sitt levebrød fordi drivhus og frukthager ble ødelagt.

På bare noen timer hadde vinden herjet landets skoger og parker, og flere hundre tusen hektar med skog var blitt rasert. Ifølge det franske skogdirektoratet ble anslagsvis 300 millioner trær ødelagt. Majestetiske trær som var flere hundre år gamle, var blitt rykket opp med roten eller hadde knekt som fyrstikker. Vinden gjorde store innhogg i skogene i Aquitaine og Lorraine.

«Dagen etter uværet drog jeg inn i skogen,» sier Bernard, et av Jehovas vitner som jobber som skogvokter. «Det var skremmende. Når du blir møtt av et slikt syn, kan du ikke unngå å bli rystet! Åtti prosent av dem som tilhører den menigheten jeg går i, er avhengig av skogen for å livnære seg. Folk er sjokkert, spesielt de eldre.» I slottsparken i Versailles ble 10 000 trær felt. «Det kommer til å ta to hundre år før parken blir slik den var før,» sukket en av parkens ansvarlige gartnere.

Etter hvert som kraftledninger ble brutt, ble mer enn en sjettedel av befolkningen i Frankrike kastet ut i mørke. Til tross for heroisk innsats fra det offentliges side var titusener av mennesker fremdeles uten strøm eller telefonforbindelse to uker etter uværet. Noen mindre landsbyer ble fullstendig isolert. Familier som ble nødt til å hente vann i brønner og bruke stearinlys, fikk heller følelsen av å leve for hundre år siden framfor på terskelen til det 21. århundre.

Uværet sparte ikke offentlige bygninger, slott og katedraler. Flere religiøse bygninger, innbefattet 15 av Jehovas vitners Rikets saler, ble skadet. Noen steder ble møtene holdt med stearinlys eller parafinlamper som eneste belysning.

Omkring 2000 familier blant Jehovas vitner opplevde å få skader på eiendommene sine, skader som varierte fra det at trær hadde veltet, eller at takstein var blåst bort, til det at huset deres var blitt fullstendig ødelagt av elver som var gått over sine bredder. Flere av Jehovas vitner ble skadet. I Charente druknet et 77 år gammelt vitne mens hans kone så på uten at hun kunne gjøre noe som helst. For andre var det på nære nippet at de ikke mistet livet. Gilbert, som er 70 år, forteller: «Det er et mirakel at jeg ikke omkom. Døren brast, og vannet fosset inn. Straks stod jeg i halvannen meter vann. Jeg berget meg ved å holde meg fast i klesskapet mitt.»

Nødvendig hjelp blir gitt

Uværet skapte et spesielt samhold i Frankrike og ellers i Europa. Avisen Le Midi libre skrev: «Det finnes ganger da nestekjærligheten nærmest er obligatorisk, enten den blir vist spontant, som følge av vennskap eller på grunn av ens samvittighet.»

Straks etter uværet nedsatte Jehovas vitner nødhjelpsutvalg for å gi hjelp til medlemmer av lokale menigheter og andre som var blitt rammet av katastrofen. Regionale byggeutvalg, som vanligvis beskjeftiger seg med bygging av Rikets saler, organiserte grupper av frivillige. Etter uværet i det sørvestlige Frankrike i november deltok 3000 Jehovas vitner i rednings- og opprenskningsarbeidet og hjalp dem som var blitt rammet, med å fjerne gjørme og vann som hadde strømmet inn i husene deres. I noen landsbyer var Jehovas vitner blant de første frivillige som kom. Offentlige bygninger, som skoler, postkontorer, rådhus, aldershjem og til og med en gravlund ble satt i stand igjen av Jehovas vitner. I mange tilfeller arbeidet de side om side med hjelpeorganisasjoner.

Det ble gitt hjelp til alle, uavhengig av deres trosoppfatninger. «Vi hjalp landsbypresten. Vi ryddet opp i kjelleren hans,» sa et av Jehovas vitner. Og angående andre som fikk hjelp, la han til: «Folk så på oss som om vi hadde kommet ned fra himmelen for å hjelpe dem.» En representant for myndighetene sa: «Du kan se på det som deres måte å lese evangeliet og hjelpe sin neste på. Jeg mener at de som kom, levde i samsvar med evangeliet og sin religion.» En av de frivillige blant vitnene sa: «Det er av hjertet man blir tilskyndt til å komme og gi hjelp på denne måten. Det er virkelig hyggelig å kunne gjøre noe for vår neste.»

Etter de to stormene i desember var noen titall familier blant Jehovas vitner uten kontakt med sine kristne brødre i flere dager. Under ledelse av reisende tilsynsmenn og lokale eldste ble det organisert nødhjelp. Stengte veier og døde telefonlinjer gjorde det noen ganger umulig å komme i kontakt med venner som bodde bare noen kilometer unna. Noen Jehovas vitner gikk eller syklet gjennom raserte skoger for å kunne hjelpe isolerte medlemmer av sin menighet, til tross for den høyst reelle faren for at trær kunne falle over ende. Nok en gang arbeidet frivillige hardt med å rengjøre skoler, biblioteker, campingplasser og naboers hjem og rydde skogsveier.

Det ble skapt «en atmosfære av kjærlighet»

Mange av dem som ble rammet av disse katastrofene, spesielt små barn og eldre mennesker, er blitt påført traumer gjennom det de har opplevd. De som har mistet hjemmet sitt, eller som kanskje til og med har mistet noen av sine kjære, har behov for mye tid og støtte fra familie og venner for å bygge opp livet sitt igjen. Dr. Gabriel Cottin fra et krisepsykiatrisk hjelpeteam sa følgende etter oversvømmelsen i Aude-området: «Enhver støtte fra mennesker av samme trossamfunn er svært gunstig.»

Jehovas vitner ser det som en moralsk og bibelsk forpliktelse å yte slik hjelp. Apostelen Paulus sa at «det ikke skulle være noen splittelse i legemet [det sanne kristne samfunn], men at dets lemmer skulle ha den samme omsorg for hverandre. Og hvis ett lem lider, lider alle de andre lemmene sammen med det». — 1. Korinter 12: 25, 26.

«I timene etter uværet kom et titall kristne brødre og søstre hjem til oss for å rydde opp alt sammen,» sier Hélène, som er nevnt tidligere, og som nå er mor til en livlig liten datter. «Til og med vitner som selv var blitt berørt av uværet, kom for å hjelpe oss. Hjelpen var så fantastisk — den kom spontant og utsprang fra hjertet!»

Odette, som fikk hjemmet sitt ødelagt av oversvømmelse, sa angående sine trosfeller blant Jehovas vitner: «De var til stor trøst for meg. Det er bare umulig å uttrykke i ord hva man føler. Jeg er svært, svært rørt på grunn av alt som er blitt gjort for meg.» En annen søster oppsummerte det mange følte, ved å si med verdsettelse: «Vi befinner oss virkelig i en atmosfære av kjærlighet!»

[Ramme/bilde på sidene 18 og 19]

«SVART TIDEVANN»

I midten av desember, rett før uværet brøt løs, sank supertankeren «Erika» i høy sjø omkring 26 nautiske mil utenfor den franske vestkysten, og cirka 10 000 tonn med olje ble sluppet ut i havet. Omkring 400 kilometer med kystlinje, fra Bretagne til Vendée, ble forurenset. Uværet gjorde denne økologiske katastrofen enda verre ved at det pisket oljen til en masse små klebrige oljeflak, noe som spredte forurensningen og gjorde det vanskeligere å fjerne den. Flere tusen frivillige, både unge og gamle, kom fra hele Frankrike for å hjelpe til med å renske opp denne klebrige oljen fra klipper og sandstrender.

Ulykken har ført til en alvorlig økologisk forurensning av kysten. Østers- og skalldyrindustrien er blitt hardt rammet. Ifølge ornitologer har minst 400 000 sjøfugler — lundefugler, lappedykkere, havsuler og i særlig grad lomvier — dødd. Det er opptil ti ganger det antallet som døde etter at supertankeren «Amoco Cadiz» gikk på grunn utenfor Bretagne i mars 1978. Mange av fuglene overvintret langs den franske kysten etter å ha kommet fra England, Irland og Skottland. Lederen av Rochefort forening til beskyttelse av fugler sa: «Det er et katastrofalt oljeutslipp. Det er absolutt det verste vi noen gang har opplevd. . . . Vi frykter at kolonier av sjeldne fugler kommer til å bli redusert eller til og med forsvinne fra den franske kysten.»

[Rettigheter]

© La Marine Nationale, France

[Bilde på side 15]

Flere hundre ble reddet av helikopter, som her i Cuxac d’Aude

[Rettigheter]

B.I.M.

[Bilde på side 15]

Midt iblant ødelagte vingårder ligger en ubrukelig jernbanelinje som ikke fører noe sted

[Rettigheter]

B.I.M.

[Bilde på side 15]

Hundrevis av ramponerte biler lå strødd rundt i landskapet

[Bilde på side 16]

Denne mannen ventet på hjelp i sju timer i Villedaigne

[Rettigheter]

J.-M Colombier

[Bilde på sidene 16 og 17]

Furutrær knakk som fyrstikker i departementet Creuse

[Rettigheter]

© Chareyton/La Montagne/MAXPPP

[Bilde på sidene 16 og 17]

Bare i slottsparken i Versailles ble 10 000 trær felt

[Rettigheter]

© Charles Platiau/Reuters/MAXPPP

[Bilde på sidene 17]

Morgenen etter uværet i Saint-Pierre-sur-Dives i Normandie

[Rettigheter]

© M. Daniau/AFP

[Bilder på side 18]

Grupper av Jehovas vitner rydder opp ved et aldershjem i La Redorte (over) og ved rådhuset i Raissac d’Aude (til høyre)