Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Viktig lærdom fra en liten øy

Viktig lærdom fra en liten øy

Viktig lærdom fra en liten øy

RAPA NUI, en øy av vulkansk opprinnelse på cirka 170 kvadratkilometer som er praktisk talt uten trær, er verdens mest avsidesliggende bebodde sted. * Hele øya er nå et historisk monument, delvis på grunn av steinstatuene der, som kalles moaier. De ble laget av en tidligere, blomstrende sivilisasjon.

Moaiene er hogd ut av vulkansk fjell. Hos noen av dem stikker kroppen dypt ned i bakken, slik at det bare er kjempehodene som er synlige. Hos andre er kroppen over bakkenivå, og noen av moaiene har til og med en hårtopp i stein, en pukao. De aller fleste statuene ligger uferdige i steinbruddene eller spredt utover på eldgamle veier, som om arbeiderne rett og slett har lagt fra seg verktøyet sitt og gått fra arbeidet. De støttene som står oppreist, står enten alene eller sammen med andre i rader på opptil 15 stykker, og alle står med ryggen mot havet. Moaiene har forståelig nok vært en fascinerende gåte for de besøkende.

I de senere år har vitenskapen begynt å forstå ikke bare moaienes gåte, men også mysteriet med hvorfor den en gang blomstrende sivilisasjonen som laget dem, gikk til grunne. Det er verdt å merke seg at de kjensgjerningene som kommer for dagen, har mer enn historisk verdi. Encyclopædia Britannica sier at «den moderne verden har noe viktig å lære av dette».

Denne viktige lærdommen har å gjøre med hvordan vi skjøtter jorden, særlig naturressursene. Jorden er selvfølgelig langt mer sammensatt og har et langt større biologisk mangfold enn en liten øy, men det betyr ikke at vi bør ignorere det vi kan lære av Rapa Nui. La oss derfor ta et lite tilbakeblikk på noen av de viktigste begivenhetene i Rapa Nuis historie. Vi begynner med tiden omkring 400 e.v.t., da de første familiene som slo seg ned på øya, kom i sine havgående farkoster. De eneste som var vitne til dette, var de mange hundre sjøfuglene som kretset over dem.

Et øyparadis

Øya kunne ikke skilte med et rikt planteliv, men den hadde store skoger med palmer, hauhautrær og toromirotrær, foruten forskjellige typer busker, urter, bregner og gress. Minst seks arter landfugler holdt til på denne isolerte øya, deriblant ugler, hegrer, rikser og papegøyer. Rapa Nui var også «den rikeste hekkeplassen for sjøfugler i Polynesia og sannsynligvis i hele Stillehavet,» sier bladet Discover.

Nybyggerne tok kanskje med seg høns og spiselige rotter, som de betraktet som en delikatesse, til øya. De tok også med seg matvekster: taro, jams, søtpoteter, bananer og sukkerrør. Jordsmonnet var bra, så de begynte straks å rydde land og å så og plante — en prosess som fortsatte etter hvert som befolkningen vokste. Men landområdet var jo begrenset på en liten øy, og tallet på trær var også begrenset, selv om det var store skoger der.

Rapa Nuis historie

Det vi vet om Rapa Nuis historie, er stort sett basert på tre undersøkelsesmetoder: pollenanalyse, arkeologi og paleontologi. Analysen av pollenprøver fra avleiringer i kratersjøene og myrene røper at det har vært et rikt planteliv der med en rekke forskjellige arter i løpet av en periode på mange hundre år. Jo dypere ned i avleiringene man tar pollenprøvene, desto lenger bak i historien kommer man.

Arkeologien og paleontologien fokuserer på slike ting som boliger, redskaper, moaiene og levningene av dyr som ble brukt til mat. Ettersom øyboernes opptegnelser er skrevet med en slags hieroglyfisk skrift som er vanskelig å tyde, er de årstallene som er oppgitt nedenfor angående tiden før kontakten med europeere, bare omtrentlige, og mange av antagelsene lar seg ikke bevise. Dessuten kan det være at noen av tidsperiodene overlapper hverandre. Årstallene er skrevet med fet skrift.

400 Mellom 20 og 50 polynesiske nybyggere kommer til øya, sannsynligvis i doble kanoer som er på 50 fot eller mer, og som hver har en lastekapasitet på mer enn 8000 kilo. *

800 Mengden av trepollen i avleiringene avtar, noe som tyder på at det er avskoging på gang. Det blir mer og mer gresspollen etter hvert som gresset sprer seg til noen av de ryddede områdene.

900—1300 Omkring en tredjedel av de knoklene som blir bevart for ettertiden fra dyr som blir fanget som mat i denne perioden, er delfinknokler. For å hente delfiner fra det åpne hav bruker øyboerne store kanoer laget av stammen på svære palmer. Trær er også råmaterialet til det utstyret de bruker for å flytte og reise moaiene, som de nå er godt i gang med å lage. Det voksende jordbruket og behovet for brensel fortsetter å gjøre innhogg i skogbestanden.

1200—1500 Framstillingen av statuene er på sitt høyeste. Øyboerne setter inn enorme ressurser på å lage moaiene og de seremoniplattformene de står på. Arkeologen Jo Anne van Tilburg skriver: «Samfunnsstrukturen på Rapa Nui fremmet i høy grad framstillingen av flere og større statuer.» Hun tilføyer at «det ble laget omkring 1000 statuer i løpet av en periode på cirka 800 til 1300 år . . . , én for hver sjuende til niende person når vi regner ut fra hvor stor befolkningen kan ha vært på det meste».

Det kan se ut til at moaiene ikke ble tilbedt, selv om de spilte en rolle i begravelses- og jordbruksriter. Det kan være at de ble betraktet som ånders tilholdssteder. Det ser ut til at de også var et symbol på skulptørens makt, status og avstamning.

1400—1600 Befolkningen er på sitt høyeste, det vil si på mellom 7000 og 9000. De siste skogene forsvinner, delvis fordi fugler som er naturlig hjemmehørende her, blir utryddet. Disse fuglene hadde bestøvet trærne og spredt frøene. «Uten unntak ble hver landfuglart som var hjemmehørende der, utryddet,» sier Discover. Rottene bidrog også til avskogingen, for det er ting som tyder på at de spiste palmenøtter.

Erosjonen blir stor, elvene begynner å tørke inn, og det blir knapt med vann. Det blir slutt på delfinknokler i de avfallslagene som dateres til tiden etter 1500, muligens fordi det ikke finnes trær som er store nok til å lage havgående kanoer med. Det er ikke mulig å reise fra øya mer. Sjøfugler blir utryddet etter hvert som befolkningen blir mer og mer desperat etter å få tak i mat. Det spises mer høns.

1600—1722 Mangelen på trær, det intensiverte landbruket og utpiningen av jorden bidrar mer og mer til feilslåtte avlinger. Mange sulter. Befolkningen deler seg i to forbund som står i opposisjon til hverandre. De første tegnene til sosialt kaos viser seg, og kanskje til og med de første tegnene til kannibalisme. Dette er en periode med kriger. Folk begynner å bo i huler for å beskytte seg. Omkring år 1700 skrumper befolkningen drastisk inn, til cirka 2000.

1722 Den nederlandske oppdagelsesreisende Jacob Roggeveen er den første europeer som oppdager øya. Det skjer 1. påskedag, så han kaller øya Påskeøya. Han skriver om det førsteinntrykket han fikk: «[Påskeøyas] øde utseende kunne ikke gi inntrykk av noe annet enn ualminnelig ufruktbarhet og goldhet.»

1770 Omtrent på denne tiden begynner rivaliserende klaner i befolkningen å velte hverandres statuer. Da den britiske oppdagelsesreisende kaptein James Cook kommer på besøk i 1774, ser han mange veltede statuer.

1804—1863 Man får mer kontakt med andre sivilisasjoner. Slaveri, som nå er vanlig i Stillehavet, krever mange menneskeliv, og det gjør også sykdom. Den tradisjonelle kulturen på Rapa Nui blir så å si borte.

1864 Nå er alle moaiene veltet, og mange av dem har fått hodene hogd av.

1872 Det er bare 111 innfødte igjen på øya.

Rapa Nui ble chilensk provins i 1888. I de senere år har Rapa Nui hatt en blandet befolkning på cirka 2100. Chile har som sagt erklært hele øya som et historisk monument. For å bevare Rapa Nuis spesielle karakter og historie har man reist mange av statuene igjen.

Hva vi kan lære i dag

Hvorfor skjønte ikke øyboerne hvor det bar hen, slik at katastrofen kunne ha vært unngått? Les hva forskjellige forskere sier om situasjonen.

«Det var ikke slik at skogen . . . rett og slett var borte en dag — den forsvant sakte, i løpet av flere tiår . . . Hvis en øyboer forsøkte å advare om farene ved mer og mer avskoging, kan det være at han ble stilt i skyggen av de personlige interessene til billedhoggere, byråkrater og høvdinger.» — Discover.

«Den prisen de betalte for måten de valgte å uttrykke sine åndelige og politiske ideer på, var en øyverden som på mange vis bare ble en skygge av sitt tidligere naturlige selv.» — Easter Island—Archaeology, Ecology, and Culture.

«Det som skjedde med Rapa Nui, får oss til å tenke på at ukontrollert vekst og trangen til å manipulere miljøet lenger enn til bristepunktet ikke bare var aspekter ved den industrialiserte verden; det var typisk for menneskenaturen.» — National Geographic.

Hva om det i dag ikke har skjedd noen forandring med hensyn til det som er «typisk for menneskenaturen»? Hva om menneskeheten fortsetter å utsette vår jord — vår øy i verdensrommet — for en livsform som ikke er bærekraftig økologisk sett? Ifølge en skribent har vi en stor fordel framfor befolkningen på Rapa Nui. Vi har de advarende eksemplene fra «historien til andre ødelagte samfunn».

Men vi kan spørre: Bryr menneskene seg om disse samfunnenes historie? Den omfattende avskogingen og den vedvarende utryddelsen av dyre- og plantearter i et urovekkende tempo tyder på at svaret er nei. Linda Koebner skriver i boken Zoo Book: «Utryddelsen av én eller to eller femti arter vil få følger som vi ikke kan forutse. Det at arter blir utryddet, skaper forandringer allerede før vi aner konsekvensene.»

En vandal som tar bort én nagle om gangen fra et fly, vet ikke hvilken nagle som vil forårsake at flyet styrter, men når denne avgjørende naglen er fjernet, er flyets skjebne beseglet, selv om det ikke skulle styrte akkurat på neste flytur. Dette kan vi sammenligne med det som menneskene gjør med jordens levende «nagler»; de fjerner over 20 000 arter hvert år! Og det ser ikke ut som om de skal slutte med det. Hvem vet når det punktet da det ikke er noen vei tilbake, er nådd? Og spiller det egentlig noen rolle om en visste dette på forhånd?

Boken Easter Island—Earth Island kom med denne betydningsfulle kommentaren: «Den som felte det siste treet [på Rapa Nui], kunne se at det var det siste treet. Men han (eller hun) gjorde det likevel.»

«Vi må forandre vår religion»

«Hvis det skal være noe håp, har det så avgjort sammenheng med at vi må forandre vår religion,» tilføyer Easter Island—Earth Island. «Våre nåværende guder som vi betrakter som allmektige — økonomisk vekst, vitenskap og teknologi, stadig økende levestandard og konkurransens dyder — er som kjempestatuene på plattformene på Påskeøya. Hver landsby konkurrerte med sine naboer om å reise den største statuen. . . . Man gjorde seg mer og mer umak med den ressurskrevende . . . , men meningsløse tilhoggingen, flyttingen og reisingen av støttene.»

En vis mann sa en gang: «Menneskets vei [står] ikke . . . til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Vår Skaper er den eneste som kan vise oss hvordan vi skal ’styre våre skritt’. Han er også den eneste som kan få oss ut av vår triste situasjon. Det er det han lover i sitt Ord, Bibelen, at han skal gjøre. Bibelen inneholder også mange gode og dårlige eksempler fra tidligere sivilisasjoner som vi kan ta lærdom av. Denne boken kan virkelig være ’et lys for vår sti’ nå i denne mørke tiden. — Salme 119: 105.

Med tiden vil denne ’stien’ føre dem som vil gå på den, til et paradis hvor det rår fred og er overflod av alt — en ny verden som vil innbefatte den lille avkroken i det sørlige Stillehavet som heter Rapa Nui. — 2. Peter 3: 13.

[Fotnoter]

^ avsn. 2 Innbyggerne kaller både øya og seg selv Rapa Nui, men øya er bedre kjent som Påskeøya.

^ avsn. 12 «Thor Heyerdahl . . . lanserte teorien om at Påskeøyas urbefolkning kom fra Sør-Amerika. Dette synspunktet er omstridt.» — Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon.

[Kart på side 23]

Påskeøya

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 23]

«Det ble laget omkring 1000 statuer»

[Bilde på side 25]

Hele jorden, deriblant avsidesliggende øyer, skal bli et paradis