Jakten på «udødelighetsgenet»

I MANGE kulturer finnes det historier og sagn som forsøker å forklare hvorfor menneskene dør. For eksempel forteller en afrikansk legende at Gud sendte ut en kameleon som skulle skjenke menneskene udødelighet, men den beveget seg så sakte at en annen øgle som hadde med seg dødens budskap, nådde fram først. De godtroende menneskene tok imot denne øglens budskap og gikk dermed glipp av udødelighet.

I århundrenes løp har forskjellige filosofer også forsøkt å besvare spørsmålet: Hvorfor dør menneskene? På 300-tallet f.v.t. lærte den greske filosofen Aristoteles at en persons fortsatte liv var avhengig av kroppens evne til å bevare den rette balansen mellom varme og kulde. Han sa: «Døden skyldes alltid en viss mangel på varme.» Platon lærte på den annen side at mennesket har en udødelig sjel som lever videre etter at kroppen er død.

Trass i de imponerende framskrittene som er blitt gjort av vår tids legevitenskap, har man i bunn og grunn ennå ikke funnet noe svar på biologenes spørsmål om hvorfor vi blir gamle og dør. London-avisen The Guardian Weekly sa: «Et av de store mysteriene innen moderne legevitenskap har ikke vært hvorfor folk dør av hjerte-karsykdommer eller av kreft, men hvorfor de dør selv om det ikke er noe i veien med dem i det hele tatt. Hvis menneskeceller deler seg, og hvis de fortsetter å fornye seg ved hjelp av delinger i omkring 70 år, hvorfor skulle de da plutselig slutte å reprodusere seg?»

I sin søken etter å forstå aldringsprosessen har genetikere og molekylarbiologer rettet oppmerksomheten mot cellen. Mange forskere tror at man inni disse mikroskopiske byggesteinene kan finne nøkkelen til et lengre liv. Noen spår for eksempel at genteknologien snart vil gjøre det mulig for forskerne å få bukt med kreft og hjertesykdom. Men hvor nær er vitenskapen ved å oppfylle menneskenes drøm om å leve evig?

Økt kunnskap om cellen

Tidligere generasjoner av forskere prøvde å avdekke noen av cellens hemmeligheter, men de manglet de nødvendige redskapene for å klare det. Det er først i løpet av de siste hundre årene at forskerne har fått muligheten til å se inn i cellen og iaktta mange av dens grunnleggende bestanddeler. Hva har de funnet ut? «Cellen har vist seg å være et mikrounivers,» sier vitenskapsskribenten Rick Gore.

For å få en viss idé om cellens enorme kompleksitet kan du tenke på at hver celle består av billioner av mye mindre bestanddeler som kalles molekyler. Når forskerne studerer en celles struktur, finner de ikke desto mindre overveldende orden og vitnesbyrd om konstruksjon. Philip Hanawalt, som er amanuensis i genetikk og molekylarbiologi ved Stanford universitet, sier: «Den normale veksten hos selv den enkleste levende celle er avhengig av at titusener av kjemiske reaksjoner skjer på en samordnet måte.» Han sier også: «Den programstyrte virksomheten til  disse bittesmå kjemiske fabrikkene overgår langt det en forsker kan utrette i sitt laboratorium.»

Forestill deg da den formidable oppgaven det er å prøve å forlenge menneskenes liv ved hjelp av biologiske midler. Det krever ikke bare inngående kjennskap til livets grunnleggende byggesteiner, men også evnen til å håndtere disse byggesteinene. La oss se litt nærmere på en menneskecelles indre for å få et innblikk i den utfordringen biologene står overfor.

Det ligger i genene

I hver celle finnes det et sammensatt kontrollsenter som kalles kjerne. Kjernen styrer cellens virksomhet ved å følge et sett kodede instruksjoner. Disse instruksjonene er lagret i kromosomene.

Kromosomene består hovedsakelig av protein og deoksyribonukleinsyre, forkortet til DNA *. Selv om forskerne har kjent til DNA siden slutten av 1860-årene, var det først i 1953 at man endelig forstod dette arvestoffets molekylstruktur. Selv da tok det ytterligere nesten ti år før biologene begynte å forstå det «språket» DNA-molekylene bruker for å lagre genetisk informasjon. — Se rammen på side 22.

I 1930-årene oppdaget genetikerne at det i enden av hvert kromosom finnes en kort DNA-sekvens som tjener til å stabilisere kromosomet. Disse småbitene av DNA, som har fått betegnelsen telomerer, fra de greske ordene tẹlos (ende) og mẹros (del), fungerer omtrent på samme måte som den beskyttende endehylsen på en skolisse. Uten telomerer ville kromosomene ha hatt en tendens til å trevle seg opp, brekke i korte biter, klebe seg sammen eller bli ustabile på andre måter.

Forskerne oppdaget imidlertid senere at i de fleste typer celler ble telomerene kortere for hver deling. Etter noe slikt som 50 delinger var cellens telomerer derfor blitt redusert til små klumper. Cellen sluttet da å dele seg, og til slutt døde den. Den iakttagelse at celler later til å kunne dele seg bare et visst antall ganger før de dør, ble først rapportert i 1960-årene av Leonard Hayflick. Av den grunn er det mange forskere som nå omtaler dette fenomenet som Hayflick-grensen.

Oppdaget Hayflick nøkkelen til cellenes aldring? Noen trodde det. Ifølge årboken Nature/Science Annual for 1975 mente foregangsfolk innen forskningsområdet aldring at «alle levende skapninger går rundt med en nøyaktig innstilt selvødeleggelsesmekanisme, en aldringsklokke som gradvis svekker livskraften». Ja, det oppstod et voksende håp om at forskerne endelig begynte å stille inn siktet på selve aldringsprosessen.

I 1990-årene oppdaget forskere som studerte kreftceller hos mennesker, en annen viktig ledetråd i forbindelse med denne «cellulære klokken». De fant at ondartede celler på en eller annen måte lærte hvordan de kunne sette sin «cellulære klokke» til side og fortsette å dele seg i det uendelige. Denne oppdagelsen førte biologene tilbake til et  høyst uvanlig enzym, som først ble oppdaget i 1980-årene og senere viste seg å være til stede i de fleste typer kreftceller. Dette enzymet kalles telomerase. Hvilken funksjon har det? Enkelt sagt kan telomerase sammenlignes med en nøkkel som stiller cellens «klokke» tilbake ved å forlenge telomerene.

Slutt på aldringen?

Forskning i telomerase ble raskt et av de mest populære områdene innen molekylarbiologien. Håpet var at hvis biologene kunne bruke telomerase til å oppveie forkortingen av telomerene når normale celler deler seg, kunne aldringen kanskje stoppes eller i hvert fall forsinkes i betydelig grad. Interessant nok sier Geron Corporation News at forskere som eksperimenterer med telomerase i laboratoriet, allerede har vist at normale menneskeceller kan utstyres med «evnen til å reprodusere seg i det uendelige».

Trass i slike framskritt er det liten grunn til å anta at biologene i nær framtid skal klare å forlenge vår levetid i vesentlig grad ved hjelp av telomerase. Hvorfor ikke? Én grunn er at aldring dreier seg om mye mer enn telomerer som gradvis svekkes. Legg for eksempel merke til denne uttalelsen av Michael Fossel, forfatter av boken Reversing Human Aging: «Hvis vi overvinner aldringen slik vi kjenner den i dag, vil vi likevel eldes på en eller annen ny og mindre kjent måte. Hvis vi forlenger telomerene i det uendelige, kan vi nok kanskje unngå de sykdommene som vi nå forbinder med høy alder, men vi kommer fremdeles til å bli mer og mer utslitt og til slutt dø.»

Ja, det er trolig en hel rekke biologiske faktorer som bidrar til aldringsprosessen. Men kunnskapen om disse ligger for tiden utenfor forskernes rekkevidde. Leonard Guarente ved Massachusetts teknologiske institutt sier: «Akkurat nå er aldringen fremdeles mye av et mysterium.» — Scientific American, høsten 1999.

Mens biologer og genetikere fortsetter å studere cellen for å prøve å forstå hvorfor menneskene blir gamle og dør, åpenbarer Guds Ord den virkelige årsaken. Den sier ganske enkelt: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden . . . spredte seg [således] til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» (Romerne 5: 12) Ja, menneskers død skyldes en tilstand som legevitenskapen aldri vil kunne helbrede — arvesynd. — 1. Korinter 15: 22.

På den annen side lover vår Skaper å oppheve arvesyndens virkninger ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer. (Romerne 6: 23) Vi kan ha tillit til at vår Skaper vet hvordan han skal fjerne aldring og død, for Salme 139: 16 sier: «Dine øyne så meg til og med da jeg var et embryo, og i din bok var alle dets deler skrevet opp.» Ja, Jehova Gud konstruerte den genetiske koden og skrev den billedlig talt opp. Når hans tid er inne til det, vil han derfor sørge for at genene våre gir rom for evig liv for dem som retter seg etter hans krav. — Salme 37: 29; Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

DNA-MOLEKYLENES «SPRÅK»

Grunnenhetene, eller «bokstavene», i DNA-molekylenes språk er kjemiske bestanddeler som kalles baser. Det finnes fire typer baser: tymin, adenin, guanin og cytosin, som vanligvis forkortes til T, A, G og C. «Tenk på disse fire basene som bokstaver i et firebokstavers alfabet,» sier bladet National Geographic. «Akkurat som vi ordner bokstavene i vårt alfabet i meningsfylte ord, blir de A-ene, T-ene, G-ene og C-ene som utgjør genene våre, ordnet i trebokstavers ’ord’ som er forståelige for cellens maskineri.» Genetiske «ord» danner i sin tur «setninger» som forteller cellen hvordan den skal produsere et bestemt protein. DNA-bokstavenes rekkefølge bestemmer om proteinet skal fungere som et enzym som hjelper deg til å fordøye maten, som et antistoff som avverger en infeksjon, eller som et av de mange tusen proteinene som finnes i kroppen. Det er ikke så rart at boken The Cell omtaler DNA som «livets grunnleggende arbeidstegning».

[Bilde på side 21]

Endene av kromosomene (som lyser her på bildet) gjør det mulig for cellene å fortsette å dele seg

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Geron Corporation