Antarktis — et kontinent i vanskeligheter

 BOKEN Antarctica: The Last Continent sier at når astronauter betrakter jorden fra verdensrommet, er iskappen i Antarktis det første de legger merke til. Den ’utstråler lys lik en stor hvit lanterne som dekker bunnen av verden,’ sier de.

Med omkring 30 millioner kubikkilometer med is er Antarktis en ismaskin av kontinentale dimensjoner. Snø som faller på kontinentet, pakker seg og danner is. Tyngdekraften gjør at isen driver sakte mot kysten, og der glir den ned i havet og danner massive is-shelfer. — Se rammen på side 18.

Avtagende is-shelfer

I de senere årene har imidlertid økt smelting redusert størrelsen på en rekke is-shelfer, og noen har forsvunnet helt. En 1000 kvadratkilometer stor del av den 1000 kilometer lange is-shelfen Larsen Ice Shelf brøt løs i 1995 og delte seg i tusenvis av isfjell, ifølge en rapport.

Det området som til nå er blitt berørt av avtagende is, er Den antarktiske halvøy. Denne S-formede halvøya, som danner en fortsettelse av Andesfjellene i Sør-Amerika, har de siste 50 årene hatt en temperaturøkning på 2,5 grader celsius. Som en følge av det er det nå mulig å seile rundt James Ross Island, som før var omgitt av is. Avtagende is har også gjort at vegetasjonen har økt kraftig.

Siden det bare er i området ved Den antarktiske halvøy at betydelig smelting har forekommet, er noen vitenskapsmenn ikke overbevist om at dette er en indikasjon på global oppvarming. Men ifølge en norsk undersøkelse er også isen i Arktis i ferd med å avta. (Fordi Nordpolen ikke ligger på et landområde, er mye av den arktiske isen havis.) Ifølge denne undersøkelsen passer alle disse forandringene inn i det mønster man antar vil oppstå ved global oppvarming.

Men Antarktis gjør mer enn å reagere på temperaturforandringer. Kontinentet er blitt beskrevet som «den nødvendige motor som styrer mye av det globale klima». Hvis det forholder seg slik, kan framtidige værmønstre bli berørt hvis kontinentet fortsetter å gjennomgå forandringer.

I mellomtiden er det i atmosfærens ozonlag høyt over Antarktis blitt dannet et hull som er dobbelt så stort som Europa. Ozon, som er en form for oksygen, beskytter jorden mot skadelig ultrafiolett stråling, som er ødeleggende for øynene og forårsaker hudkreft. På grunn av den økte strålingen må forskere i Antarktis skjerme huden mot solen og ha på seg beskyttelsesbriller eller solbriller med et spesielt belegg som reflekterer solstråler, for å beskytte øynene. Bare tiden vil vise i hvilken grad det årstidsbestemte dyrelivet i Antarktis blir berørt.

Et sårbart kontinent — trå varsomt

Den ovenstående overskriften kan være en passende velkomsthilsen til dem som besøker Antarktis. Hvorfor det? Ifølge Australian Antarctic Division er det flere grunner til det. De grunnleggende økologiske forholdene i Antarktis gjør for det første miljøet svært sårbart overfor forstyrrelser. For det andre vokser planter så sakte at et fotavtrykk i et lag med mose fortsatt kan ses ti år etter at det er laget. Skadede eller svekkede planter er helt prisgitt Antarktis’ kraftige vinder, som kan ta knekken på hele plantebestander. Ekstrem kulde bevirker for det tredje at det kan ta flere tiår å nedbryte avfallsprodukter. En fjerde faktor er at folk  uforvarende kan komme til å ta med seg mikroskopiske livsformer som ikke hører til på dette isolerte, og derfor sårbare, kontinentet. Til sist er de stedene som turister og vitenskapsmenn hyppigst besøker, kyststripene — områder som også er de mest gunstige for dyre- og planteliv. Fordi disse områdene bare utgjør cirka to prosent av landområdene, er det ikke vanskelig å skjønne at Antarktis snart kan bli overfylt. Da oppstår spørsmålet: Hvem overvåker dette store kontinentet?

Hvem rår over Antarktis?

Selv om sju land gjør krav på deler av Antarktis, er kontinentet som et hele enestående i og med at det verken har regent eller borgere. Australian Antarctic Division sier: «Antarktis er det eneste kontinentet på jorden som ene og alene blir styrt av en internasjonal avtale.»

Denne avtalen, som er kjent som Antarktis-traktaten, er undertegnet av tolv regjeringer og trådte i kraft den 23. juni 1961. Siden den gang har antall medlemsnasjoner steget til over 40. Formålet med traktaten er å «sikre at Antarktis fortsetter å bli benyttet utelukkende til fredelige formål og ikke blir arena eller gjenstand for internasjonal uoverensstemmelse».

I januar 1998 trådte Antarktis-traktatens miljøvernprotokoll i kraft. Den innebærer et forbud mot gruvedrift og mineralutvinning i Antarktis i minst 50 år. Den utpeker også kontinentet og dets marine økosystemer som det avhenger av, til et «naturreservat viet til fredelige formål og til forskning». Militære aktiviteter, utprøving av våpen og dumping av radioaktivt avfall er forbudt. Også bruk av sledehunder er forbudt.

Antarktis-traktaten er blitt hyllet som «et enestående eksempel på internasjonalt samarbeid». Det er imidlertid fremdeles mange problemer som må løses, innbefattet spørsmålet om suverenitet. Hvem skal håndheve traktaten, og hvordan? Og hvordan skal partene i traktaten takle den raske vekst av turisme — en potensiell trussel mot Antarktis’ sårbare økologi? I de senere årene har over 7000 turister hvert år besøkt Antarktis med båt, og tallet ventes å være det dobbelte om ikke lenge.

Andre utfordringer kan oppstå i framtiden. Hva hvis forskerne for eksempel finner verdifulle olje- eller mineralforekomster? Kommer traktaten til å forhindre kommersiell utvinning og den forurensning som ofte følger med en slik utvinning? Traktater kan bli endret, og Antarktis-traktaten er ikke noe unntak. Artikkel tolv i traktaten åpner faktisk for at den kan bli «modifisert eller endret på når som helst ved en enstemmig overenskomst mellom de kontraherende parter».

Ingen traktat kan naturligvis verne Antarktis mot utslipp fra dagens industrialiserte verden. Så trist det ville være om den vakre ’hvite lanternen’ i bunn av kloden ble besudlet av langtrekkende virkninger av menneskers griskhet og uvitenhet! Å påføre Antarktis skade vil dessuten være å påføre menneskeheten skade. Hvis Antarktis kan lære oss noe, må det være at hele jorden — i likhet med menneskekroppen — er et system hvor de forskjellige delene avhenger av hverandre og på en fullkommen måte blir koordinert av Skaperen både for å opprettholde liv og være til glede for oss.

[Ramme/bilde på side 18]

HVA ER EN IS-SHELF?

Høyt oppe i det indre av Antarktis danner snø som faller, breer av is. Disse breene arbeider seg så nedover mot kysten — ifølge nye satellittbilder flytter noen seg nesten så mye som en kilometer i løpet av et år. Mange av disse isbreene flyter sammen lik bielver og danner store elver av is. Når disse frosne elvene når havet, flyter de på vannet og danner is-shelfer. Den største av slike is-shelfer er Ross Ice Shelf (som er avbildet her). Den består av ikke mindre enn sju isbreer, er på størrelse med Frankrike og har enkelte steder en tykkelse på opptil en kilometer. *

Under normale omstendigheter blir ikke is-shelfer mindre. Etter hvert som breene tilfører is-shelfen mer is, blir dens ytterkant skjøvet lenger ut i havet, lik tannkrem som presses ut av en tube. Der brytes med tiden store stykker av (en prosess som kalles kalving), og disse stykkene blir til isfjell. Noen isfjell er «så store som 13 000 kvadratkilometer,» sier The World Book Encyclopedia. Men i de senere år har hyppigere kalvinger ført til at is-shelfer er blitt mindre, og noen har til og med forsvunnet helt. Likevel fører det ikke til at havnivået blir hevet. Hvorfor ikke? Fordi is-shelfer er flytende og allerede har fortrengt vannet ved sin vekt. Men hvis isen på det antarktiske fastlandet skulle smelte, ville det være som å tømme et reservoar på 30 millioner kubikkilometer i havet! Havnivået ville bli hevet med omkring 65 meter.

[Fotnote]

[Bilde]

Ross Ice Shelf kalver svære isblokker. Is-shelfen rager her 60 meter over havflaten

[Rettigheter]

Tui De Roy

[Bilde på side 20]

En weddellselunge

[Rettigheter]

Foto: Commander John Bortniak, NOAA Corps