Bør man gi uttrykk for sorg?

I EN bok om barns forhold til døden sier legen Elisabeth Kübler-Ross: «Svært mange voksne lider fordi de aldri har kommet over det som plaget dem i barndommen. Barn har nemlig behov for å få lov til å sørge uten å bli stemplet som skrikerunge eller pyse eller å bli møtt med den latterlige uttalelsen ’Store gutter gråter ikke’.» — On Children and Death.

Dette synet står i kontrast til det som er den rådende holdning i noen land, nemlig at man ikke bør vise følelser.

Hva innehaveren av et begravelsesbyrå har erfart

Denne kontrasten avspeiler seg i uttalelsene til Robert Gallagher, som driver et begravelsesbyrå i New York. Vi spurte om han har lagt merke til noen forskjeller i sorgreaksjon mellom personer som er født i USA, og innvandrere fra latinske land.

«Det skal være sikkert. Da jeg begynte i denne bransjen i 1950-årene, bodde det mange førstegenerasjons italienske familier her i strøket. De var i høy grad følelsesmennesker. Nå har vi å gjøre med deres barn og barnebarn når vi arrangerer begravelser, og mye av det følelsesmessige er borte. De viser ikke følelser i samme grad.»

Hebreere i bibelsk tid gav uttrykk for sorg og andre følelser. Legg merke til hvordan Bibelen beskriver Jakobs reaksjon da han ble ledet til å tro at hans sønn Josef var blitt ett opp av et villdyr: «Jakob [flerret] klærne sine, bandt sørgeplagg om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider. Alle sønnene og døtrene kom for å trøste ham. Men han ville ikke la seg trøste. ’Med sorg går jeg ned til min sønn i dødsriket,’ sa han. Og faren gråt over sønnen sin.» (1. Mosebok 37: 34, 35, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85; uthevet av oss.) Jakob skammet seg altså ikke over å gråte over den sønnen han hadde mistet.

En annen kultur, en annen reaksjon

Forskjellige kulturer skiller seg som kjent fra hverandre. I mange deler av Nigeria er familiene vanligvis barnerike, og døden er en hyppig gjest på grunn av forskjellige sykdommer. Likevel «vekkes det sterk sorg når et barn dør, særlig hvis det er det første barnet  og enda mer hvis det er en gutt,» sa en skribent med 20 års erfaring fra Afrika. «Forskjellen er at i Nigeria er sorgen kort og intens. Den varer ikke i måneder og år.»

I middelhavsland og latinamerikanske land har folk vokst opp i et miljø der man betrakter spontane reaksjoner som noe normalt. I disse landene gir man offentlig uttrykk for glede og bedrøvelse. Når man hilser på hverandre, begrenser man seg ikke til et håndtrykk, men gir hverandre en varm omfavnelse. På samme måte gir man vanligvis åpent uttrykk for sorg ved å gråte og klage.

Forfatteren Katherine Fair Donnelly sier at en sørgende far «ikke bare må utholde den mentale påkjenningen ved å ha mistet et barn, men også frykten for å miste sin maskuline identitet ved å gi offentlig uttrykk for sin sorg». Hun hevder imidlertid: «Tapet av et barn betyr mer enn barrieren i form av hva man skal og ikke skal gjøre med hensyn til å uttrykke følelser. Å rense sjelen med tårer på grunn av sorg er beslektet med det å stikke hull på en byll for å få ut materien.»

Når det gjelder sorg, er det altså mer vanlig å vise denne følelsen i enkelte land enn i andre. Men det bør ikke betraktes som et tegn på svakhet å sørge og gråte. Selv Jesus Kristus «lot tårene strømme» fordi hans venn Lasarus var død, selv om han visste at han kort tid senere skulle oppvekke ham. — Johannes 11: 35.

[Uthevet tekst på side 14]

Jakob skammet seg ikke over å gråte over den sønnen han hadde mistet