Hva Bibelen sier

Kroppsdekorering — nødvendig å vise rimelighet

«FORFENGELIGHET er kvikksand som fornuften synker ned i,» skrev en fransk romanforfatter. Mye av det som menneskene opp gjennom århundrene har gjort mot seg selv av forfengelighet, har ikke hatt mye med fornuft å gjøre. I et forsøk på å bli så smal om midjen som mulig brukte for eksempel kvinner på 1800-tallet så stramtsittende korsett, eller snøreliv, at de nesten ikke kunne puste. Noen påstod at de ikke målte mer enn 32,5 centimeter rundt livet. Enkelte kvinner var så sammensnørt at de døde som følge av at ribbena var blitt presset inn i leveren.

Denne moten har heldigvis dødd ut, men den forfengelighet som skapte den, finnes i like stor grad i dag som den gang. Menn og kvinner får fortsatt utført vanskelige, ja til og med farlige inngrep, for å forandre på sitt naturlige utseende. Tatoverings- og piercingstudioer, steder hvor mindre tiltalende elementer i samfunnet en gang vanket, skyter nå opp som paddehatter i kjøpesentre og i forsteder. For noen år siden kom faktisk tatoveringsstudioene på sjetteplass blant USAs mest hurtigvoksende forretningsforetagender.

Mer ytterliggående former for kroppsdekorering vinner også innpass, særlig blant de unge. Omfattende piercing i forskjellige kroppsdeler — deriblant brystvorter, nese, tunge og til og med kjønnsorganer — blir stadig mer utbredt. For en mindre gruppe er slik omfattende piercing ikke lenger spennende nok. De forsøker seg på mer ekstreme former for kroppsdekorering, for eksempel brennemerking (såkalt branding), skarifisering * og modellering av kroppen, hvor gjenstander som skal skape usedvanlig store fordypninger og forhøyninger, blir lagt inn under huden.

En gammel skikk

Det å dekorere eller modifisere kroppen er ikke noe nytt. I visse deler av Afrika er rituell skarifisering og tatovering i mange hundre år blitt brukt for å identifisere de enkelte familiegrupper eller stammer. Det er interessant å se at slike skikker i mange av disse landene nå blir sett på med uvilje, og at det er stadig færre som følger dem.

Tatovering, piercing og risping ble brukt i bibelsk tid, og da som oftest av hedenske nasjoner i forbindelse med deres religion. Det er forståelig at Jehova forbød sitt folk, jødene, å etterligne disse hedningene. (3. Mosebok 19: 28) Jødene var Guds ’spesielle eiendom’ og ble således  beskyttet mot nedverdigende, falske religiøse skikker. — 5. Mosebok 14: 2.

Kristen frihet

De kristne er ikke underlagt Moseloven, men denne loven inneholder visse prinsipper som ble overført til den kristne menighet. (Kolosserne 2: 14) De kristne kan derfor innenfor grensene for det som er sømmelig, selv bestemme hva slags pynt de vil bruke. (Galaterne 5: 1; 1. Timoteus 2: 9, 10) Men denne friheten er ikke uten grenser. — 1. Peter 2: 16.

Paulus skrev i 1. Korinter 6: 12: «Jeg har lov til alt; men ikke alt er gagnlig.» Paulus forstod at hans kristne frihet ikke tillot ham å gjøre alt han ønsket, uten å ta hensyn til andre. Hans kjærlighet til andre hadde innvirkning på hans oppførsel. (Galaterne 5: 13) Ha ikke bare «øye for deres egne saker,» sa han, «men [ha] også med personlig interesse . . . øye for de andres saker». (Filipperne 2: 4) Hans uselviske synspunkt er et utmerket eksempel for enhver kristen som vurderer å skaffe seg en eller annen slags kroppsdekorering.

Bibelske prinsipper som må tas i betraktning

Et av de oppdragene de kristne har fått, er å forkynne det gode budskap og undervise andre i det. (Matteus 28: 19, 20; Filipperne 2: 15) En kristen vil ikke la noe, heller ikke sitt utseende, avlede andres oppmerksomhet fra å lytte til budskapet. — 2. Korinter 4: 2.

Det kan nok være populært med slik pynt som piercing og tatovering blant noen mennesker, men en kristen må spørre seg selv: Hva slags reaksjon vil slik pynt vekke i det området hvor jeg bor? Vil jeg bli forbundet med visse ytterliggående elementer i samfunnet? Hvilken virkning vil det ha på andre i menigheten om jeg har piercing eller tatovering, selv om min samvittighet tillater meg å ha det? Vil de betrakte det som et uttrykk for «verdens ånd»? Ja, kan det reise tvil om hvorvidt jeg har et «sunt sinn»? — 1. Korinter 2: 12; 10: 29—32; Titus 2: 12.

Enkelte metoder for kroppsmodifisering innebærer alvorlig helserisiko. Tatovering som utføres med uhygieniske nåler, er blitt satt i forbindelse med spredning av hepatitt og hiv. Hudreaksjoner er noen ganger en følge av de fargestoffene som blir brukt. Det kan ta måneder før en piercing leges, og det kan gjøre vondt i mye av den tiden. Piercing kan også forårsake blodforgiftning, blødninger, blodpropp, nerveskader og alvorlige infeksjoner. Noen former for kroppsdekorering lar seg dessuten ikke så lett fjerne. Hvis man vil fjerne et tatoveringsmerke for eksempel, må man kanskje gjennomgå flere dyre og smertefulle laserbehandlinger, avhengig av merkets størrelse og farge. Piercing kan etterlate livsvarige arr.

Det er opp til den enkelte å avgjøre om han eller hun er villig til å løpe den risiko dette innebærer. Men en som ønsker å behage Gud, er innforstått med at det å bli en kristen innebærer å gi seg selv til Gud. Våre legemer er levende ofre som vi framstiller til bruk i tjenesten for Gud. (Romerne 12: 1) En moden kristen betrakter følgelig ikke sitt legeme som sin spesielle eiendom, som han kan skade eller skamfere etter eget forgodtbefinnende. Særlig de som er kvalifisert til å ta ledelsen i menigheten, er kjent for å være måteholdne i sine vaner, sunne i sinnet og rimelige. — 1. Timoteus 3: 2, 3.

Ved å bruke sin fornuft, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, vil de kristne kunne ta avstand fra slike ekstreme og masochistiske handlinger i denne verden, som er så håpløst «fremmedgjort for det liv som hører Gud til». (Efeserne 4: 18) På den måten kan de la sin «rimelighet bli kjent for alle mennesker». — Filipperne 4: 5.

[Fotnote]