Patmos — øya der Åpenbaringen ble mottatt og nedskrevet

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I HELLAS

NÅR folk på Patmos ser ut over Egeerhavet, hender det at de kan se et flimrende lys over noen fjellskråninger på den nærliggende øya Samos. Noen sier at dette mystiske lyset er statisk elektrisitet, men de religiøse innbyggerne på Patmos hevder bestemt at de vet bedre. De skynder seg av gårde for å fortelle naboene at de har mottatt enda et tegn fra øyas mest berømte beboer noensinne — han som for cirka 1900 år siden ble forvist til denne lille greske øya som ligger rett utenfor kysten av Lilleasia.

Denne berømte mannen var blitt dømt, sannsynligvis av den romerske keiser Domitian, til å oppholde seg på Patmos, «fordi [han] hadde talt om Gud og vitnet om Jesus». Der hørte han Guds røst, «lik lyden av en trompet», som sa: «Jeg er Alfa og Omega . . . Det du ser, skal du skrive i en bokrull.» — Åpenbaringen 1: 8—11.

Den bokrullen, eller boken, utgjør epilogen i tidenes bestseller og er blitt omtalt som et av de minst forståtte verker som noen gang er blitt skrevet. Det er den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, eller Apokalypsen, det er snakk om. Skribenten var Johannes, en av Jesu apostler. De synene som Johannes fikk med hensyn til den onde verdens siste katastrofe, har interessert lesere i flere hundre år. *

Patmos i dag

Mange besøkende er enige i at Patmos — den nordligste av øyene i øygruppen Dodekanesene — utgjør den ideelle bakgrunn for Åpenbaringen. Under den brennende solen her er det høye, vulkanske klipper og stupbratte, skyggefulle kløfter som grenser til et terrasseformet, grønt bakkelandskap og blomsterenger.

Jeg tok fergen fra Pireus, Hellas’ viktigste havneby, til Patmos for å se hvordan det ser ut der i dag. Etter midnatt anløp fergen den fjordformede havnen i Skala, Patmos’ havn og største by. Skyene delte seg, og øya kom til syne i lyset fra fullmånen.

Neste morgen, mens jeg drakk gresk kaffe uten sukker, gjorde jeg meg klar til å sette i gang med å utforske øya. Denne morgenen så jeg bestemødre kledd i svart fra topp til tå som prøvde å holde følge med viltre småbarn. En fisker med kinnskjegg som satt i nærheten, slo lunsjen sin — en blekksprut som han akkurat hadde fisket opp med lystergaffel — mot betongbryggen for at den skulle bli mør.

 I stedet for å gå om bord i en båt bestemte jeg meg for å klatre opp fjellsiden bak Skala, slik at jeg fikk utsikt over hele øya. Det var et bemerkelsesverdig syn. Øya strekker seg ut som et svært relieffkart som ligger og driver i havet. Patmos er som tre småøyer i én — lave landtanger forbinder forbergene. En av disse smale landstrimene ligger ved Skala. Den andre ligger ved det som har fått det treffende navnet Diakofti, som betyr «skåret av», nær den ubebodde sørlige spissen av øya. Patmos er knapt 13 kilometer lang, og på ett sted er øya ikke mer enn et steinkast bred.

Gjennom skiftende tider

Patmos er blitt betraktet som hellig nesten helt siden de første nybyggerne kom dit fra Lilleasia for cirka 4000 år siden. Disse første innbyggerne valgte å plassere sitt tempel for jaktgudinnen Artemis på det nest høyeste punktet på øya.

Omkring 96 e.v.t., da man mener at apostelen Johannes ble forvist til Patmos, var øya underlagt Romerriket. På 300-tallet ble øya en del av det «kristnede» bysantinske riket. Mellom 600-tallet og 900-tallet begynte så islam å være dominerende.

Med tiden ble Patmos øde og forlatt. Men sent på 1000-tallet begynte en gresk-ortodoks munk å bygge det befestede Sankt Johannes-klostret på det stedet der det hedenske Artemis-templet lå. Nybyggerne kom etter hvert tilbake, og de bygde en rekke av hvite, kubiske hus ved Chora, den byen som fremdeles ligger tett inntil klostrets beskyttende murer.

Øya hadde en kort glanstid i slutten av 1800-tallet, da noen av innbyggerne eide en av de rikeste handelsflåtene i Middelhavet. Den handelsflåten har indirekte forårsaket en ny tilstrømning. Patmos var i grunnen blitt en glemt øy, men på 1970-tallet var det flere av de rike i verden som oppdaget hvor vakkert det er der, og at det fantes billige eiendommer der. De bygde om mange av de sjøfarende kjøpmennenes gamle herskapshus. Dette og et nytt havneanlegg var med på å gjøre Patmos kjent som turistattraksjon.

Hittil har Patmos unnsluppet den turiststrømmen som nesten har ødelagt andre greske øyer. De viktigste årsakene til det er at det ikke finnes noen flyplass på øya, og at munkene holder fast ved at øya skal fortsette å være hellig.

Historie og tradisjon blandet sammen

En servitør hjalp meg med å planlegge hvordan jeg skulle utforske øya. Han gjorde meg oppmerksom på den 400 år gamle brosteinsgaten som ligger bak byen Skala. Den går oppover gjennom en duftende furuskog til det man mener er Johannes’ hule, og også til Sankt Johannes-klostret. I utkanten av byen gikk jeg forbi en nymalt, illevarslende graffiti. På steinmuren stod det i rødt: «Ohi sto 666» (Pass opp for 666). Dette er et av de symbolene i Åpenbaringen som er blitt misforstått.

Inne i Apokalypse-klostret finnes det lille  Sankt Annes kapell. Klostret ble bygd i 1090 for å inneslutte inngangen til den grotten der Johannes ifølge tradisjonen mottok synene. Jeg så på mens en kvinne knelte og festet en tama (offergave) til det ikonet som representerer Sankt Johannes. Ortodokse troende, som tror at ikonet kan utføre mirakler, kommer til det med tamata — små framstillinger i metall av folk, kroppsdeler, hus og til og med av biler og båter. Jeg husker at jeg har sett lignende offergaver av leire i Asklepios-templet i nærheten av Korint — Asklepios var legekunstens gud i det gamle Hellas. Ren og skjær tilfeldighet?

Kulturminner og håndskrifter

Da jeg kom inn på gårdsplassen til Sankt Johannes-klostret, dukket det opp en vennlig skikkelse fra den mørke labyrinten av ganger. Pater Nikos satte sin stolthet i å vise flere andre turister og meg skattene i klostret. Dette klostret eier store deler av Patmos og er et av de rikeste og mektigste i Hellas.

Vi ruslet gjennom et kjølig kapell der levningene etter klostrets grunnlegger ligger. Dette kapellet er blitt svart innvendig i årenes løp på grunn av røyken fra brennende lys. Så gikk vi gjennom Jomfruens kapell, som delvis er bygd av steiner fra Artemis-templet. I museet fikk vi se utrolig store mengder gull og juveler som var blitt skjenket av tsarene. Vi så munkenes skjøte på øya fra 1000-tallet, underskrevet av den bysantinske keiser Aleksios I Komnenos, og et vakkert fragment fra 500-tallet av Markusevangeliet skrevet på lilla velin, ikke med blekk, men med sølv. I tillegg til dette fragmentet har klostret en stor samling bibelske og teologiske håndskrifter.

Øyas severdigheter

Øya er også naturskjønn. Noen kilometer sør for Skala går en uberørt strand i en bue langs en vernet bukt. Stranden er flat og uten særpreg. Men midt på stranden ligger Kalikatsou, som betyr «skarv», en rullestein som er like høy som et hus på fem—seks etasjer og full av huler — den ser ut som en kjempestor sveitserost.

Den beste måten å oppleve Patmos på er rett og slett bare å vandre omkring på måfå. Kanskje du har lyst til å sitte i den stekende solen blant de ikke utgravde ruinene av fortidens akropolis ved Kastelli og høre sauebjeller og gjeterens skingrende plystring i det fjerne. Eller kanskje du vil sitte og se på strendene en ettermiddag Egeerhavet brer sin sløraktige dis over himmelen og får de båtene som drar av sted i disen, til å se ut som om de stiger til værs.

Den siste dagen jeg var på Patmos, fikk en vakker, rød solnedgang byen nedenfor til å se større ut enn den egentlig er. I bukta drev noen lampefiskere og ordnet sine små båter uten motor. Disse båtene kalles gri-gri, andunger, for et moderskip trekker dem etter seg i rekke.

Det så ut som om hele øya glødet. En kald vind og høye bølger kastet de små båtene faretruende hit og dit. Noen timer senere så jeg båtene igjen, denne gangen fra dekket på fergen tilbake til Pireus, da vi fort gled forbi fiskefeltene deres noen få kilometer fra land. Mennene hadde tent lampene. De bruker det skarpe lyset til å trekke til seg fisk. Helt til fiskerne og øya bak dem var ute av syne den kvelden, fortsatte jeg å se for meg den forviste Johannes skrive ned de synene han fikk da han var på Patmos.

[Fotnote]

[Bilde på side 27]

Sankt Johannes-klostret

[Bilderettigheter på side 26]

© Miranda 2000