Sukkerrør — et kjempegress

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

HVA skulle vi ha gjort uten sukker? Det ville være en overdrivelse å si at verden hadde gått i stå, men mangt et kosthold måtte forandres drastisk dersom sukkeret forsvant. Ja, i de fleste deler av verden i dag spiser man sukker daglig, så sukkerproduksjon er en verdensomfattende industri.

Millioner av mennesker, fra Cuba til India og fra Brasil til Afrika, dyrker og høster sukkerrør. Ja, på ett tidspunkt var sukkerproduksjon verdens største og mest lønnsomme næring. Man kan nok si at sukkerrør har formet verden på en måte som få andre planter har gjort.

Kunne du tenke deg å få vite mer om denne bemerkelsesverdige planten? Da kan du bli med oss til Queensland i Australia, der det dyrkes sukkerrør. Dette området er riktignok en forholdsvis liten produsent av sukker, men effektive og rasjonelle jordbruks- og bearbeidingsmetoder har gjort området til en av verdens fremste eksportører av råsukker.

Et besøk i sukkerrørlandet

Det er varmt og fuktig i luften. Over de modne sukkerrørene steker tropesolen. En svær maskin som ligner på en skurtresker, kjører sakte gjennom de høye sukkerrørene og skjærer av stenglene under innhøstingen. De avskårne sukkerrørene lastes på en tilhenger som blir trukket av en traktor ved siden av høstemaskinen. Det drypper snart sukkersaft av sukkerrørene, og en søtlig og muggen lukt fyller luften. Den dyrebare saften fra dette utrolige gresset har begynt på sin ferd fra plantasjen til sukkerskålen på bordet hjemme hos deg.

Det er ikke så lenge siden sukkerrørene ble skåret møysommelig for hånd her i Australia, slik som de fortsatt blir i mange land. Se det for deg. Arbeiderne skjærer sukkerrørene for hånd. En rad med svette sukkerrørskappere går sakte framover mellom sukkerrørene. Med nesten militær presisjon samler arbeideren en klynge opprettstående stengler med den ene armen og bøyer så klyngen til siden slik at stenglenes felles fot kommer til syne. Svisj, hogg! Svisj, hogg! Med stor kraft svinger arbeiderne sine macheter og kapper stenglene nær bakken. De kaster stenglene til siden i pene rekker og går så videre til neste sukkerrørklynge. Dette er nå i ferd med å endre seg på verdensbasis, for flere og flere land er inne i en mekaniseringsprosess.

Det området i Australia hvor det dyrkes sukkerrør, består hovedsakelig av en cirka  210 mil lang kyststripe som stort sett går parallelt med det berømte korallrevet Great Barrier Reef. (Se artikkelen «En tur til det store barriererevet» i Våkn opp! for 8. juni 1991.) Her er klimaet varmt og fuktig hele året, og det gjør at sukkerrør trives. De fleste av de cirka 6500 jordbrukerne som dyrker sukkerrør, bor på små, familiedrevne gårder. Disse gårdene ligger spredt langs kysten, omtrent som drueklaser på en vinranke.

Etter en lang kjøretur ser vi i det fjerne byen Bundaberg, et viktig senter for sukkerindustrien, på kysten av Queensland. Vi kommer ned en liten bakke, og det er et vakkert panorama som møter oss — et hav av bølgende sukkerrør så langt øyet rekker! Og for en variasjon i farger! Sukkerrørene på de forskjellige markene er ikke like modne, så hele området ser ut som et lappeteppe i sterke grønne og gylne fargetoner, med små, sjokoladebrune flekker der jorden ligger brakk i år, eller der det nettopp er blitt ryddet.

Juli er den kaldeste måneden i året, og tiden for å høste og presse er akkurat begynt. Denne perioden varer til desember, for hele avlingen modner ikke samtidig. Nå har vi lyst til å dra til en sukkermølle for å se hva som skjer med de sukkerrørene som er blitt høstet. Men først bør vi visst lære oss litt om selve sukkerrøret. Så vi bestemmer oss for først å dra til en forsøksstasjon i området der det eksperimenteres med sukker. Her utvikler forskere nye varieteter av sukkerrør, og de forsker i hvordan dyrkingen og produksjonen av sukkerrør kan forbedres.

Sukkerrørets opprinnelse og dyrkingen av det

Ved forskningsstasjonen treffer vi en imøtekommende agronom som gjerne forteller oss litt om selve sukkerrøret og om hvordan det dyrkes. Sukkerrøret ble først funnet i regnskogene i Sørøst-Asia og på Ny-Guinea. Det er en kjempestor art av gressfamilien, og til denne familien hører så forskjellige arter som plengress, korn og treaktige bambus. Alle disse plantene produserer sukker i bladene ved fotosyntesen. Men sukkerrøret skiller seg ut fordi det produserer så enormt mye sukker og lagrer det som søt saft i den fibrete stengelen.

I det gamle India var folk godt kjent med dyrking av sukkerrør. I 327 f.v.t. var det noen skrivere i Aleksander den stores invaderende hærer som skrev at innbyggerne «tygde på et mirakelsiv som gav honning uten hjelp av bier». Da utforskningen og utviklingen av verden skjøt fart på 1400-tallet, spredte sukkerrørproduksjonen seg som ild i tørt gress. I dag finnes det flere tusen varieteter av sukkerrør, og over 80 land bidrar til en årlig avling på cirka en milliard tonn.

I de fleste deler av verden er utplantingen svært arbeidskrevende. Man kutter modne sukkerrørstengler i 40 centimeter lange stykker,  og med cirka 1,5 meters mellomrom planter man dem i furer. Hver av disse stiklingene skyter mellom åtte og tolv sideskudd, og denne klyngen sukkerrørstengler er moden etter 12 til 16 måneder. Det kan være skummelt å gå gjennom en tettvokst mark med modne sukkerrør. Stenglene og det tykke løvverket kan rage fire meter over bakken. Er det bare vinden som gjør at det rasler der borte, eller er det kanskje en slange eller en gnager der? For sikkerhets skyld er det nok på tide å trekke seg tilbake til tryggheten ute på åpen mark.

Det forskes på hvordan man kan bekjempe skadedyr og sykdommer på sukkerrørene. Mange av disse bestrebelsene har gitt gode resultater, men ikke alle. I det nordlige Queensland innførte for eksempel myndighetene i 1935 agapadden fra Hawaii i et forsøk på å utrydde en plagsom bille som fantes på plantasjene. Agapadden foretrakk dessverre annen kost som det fantes rikelig av, framfor disse billene. Den formerte seg raskt og er selv blitt et alvorlig skadedyr i hele det nordøstlige Australia.

Brenner dere av sukkerrørene før innhøstingen?

Senere, etter at det er blitt kveld, ser vi forbløffet på mens en av jordbrukerne setter fyr på sine egne modne sukkerrør. I løpet av sekunder står den lille åkeren i brann, og flammene når langt opp mot nattehimmelen. Når man svir av sukkerrørene, fjerner man uønskede blad og andre ting som kan vanskeliggjøre innhøstingen og pressingen. Men i den senere tid er det blitt vanligere å høste uten denne oppsiktsvekkende brannen på forhånd. Denne metoden kalles grønn sukkerrørhøsting. Den gir ikke bare bedre sukkeravkastning, men lar det også bli igjen et beskyttende lag på bakken, som i sin tur er med på å holde ugress unna og hindre at jord vaskes vekk fra dyrket mark.

I mange av de landene som dyrker sukkerrør, høster man fremdeles for hånd. Men stadig flere land høster nå ved hjelp av svære maskiner som kutter sukkerrørene. Disse kjempemaskinene skjærer seg vei gjennom de høye sukkerrørene, renser stenglene og kutter dem automatisk i korte biter. Sukkerrørene er nå klare til å bli bearbeidet i sukkermøllen. Mens én plantasjearbeider som bruker den arbeidskrevende metoden å skjære for  hånd, kan høste gjennomsnittlig fem tonn sukkerrør om dagen, kan en maskin med letthet bearbeide opptil 300 tonn om dagen. Plantene kan kuttes hvert år i flere år. Etter hvert blir sukkeravkastningen dårligere, og man må erstatte plantene.

Sukkeret i de sukkerrørene som er blitt høstet, taper seg fort, så det er viktig å handle raskt når rørene først er blitt skåret av. I de områdene i Queensland hvor det dyrkes sukkerrør, finnes det cirka 410 mil med smalsporet jernbane som sørger for kjapp transport til sukkermøllene. Miniatyrlokomotivene på disse sporene er et fargerikt syn der de kjører gjennom landskapet og trekker flere titall vogner fylt til randen med sukkerrør etter seg.

I sukkermøllen

Det er interessant å få en omvisning i en sukkermølle. Det første man ser, er rad på rad med vogner som etter tur skal tømmes for sukkerrør. Svære kuttemaskiner og valser finmaler sukkerrørene og presser sukkersaften ut av fibrene. De fibrene som blir igjen, bagasse, tørkes og brukes som brensel og forsyner hele møllen med drivkraft. Det som blir til overs, selges til produsenter av papir og byggematerialer, som bruker det i sine produkter.

Så blir urenhetene i sukkersaften fjernet, og den blir nå en klar væske. De urenhetene som blir utvunnet, brukes i gjødsel. Et annet biprodukt, melasse, brukes som dyrefôr eller destilleres til rom og etanol. Det er imponerende å se hvor anvendelig sukkerrøret er, og hvor effektivt det blir behandlet i sukkermøllen.

Væsken blir så konsentrert til en sirup ved at man koker bort overflødig vann, og det dannes bitte små sukkerkrystaller. Disse krystallene vokser til de når den rette størrelsen. Da fjernes de fra blandingen og tørkes. Dette blir brunt råsukker. Når dette råsukkeret raffineres på nytt, blir det til vanlig raffinert, hvitt sukker — det som står på bordet hjemme hos mange.

Kanskje du synes at teen eller kaffen smaker litt søtere etter denne fascinerende og opplysende turen i sukkerrørlandet. Hvis du er diabetiker, må du kanskje droppe sukkeret og heller bruke en erstatning.

Vi er virkelig blitt imponert over allsidigheten og sinnrikheten til Han som skapte denne utrolige planten, og som så fikk den til å vokse i en slik overflod. Sukkerrøret er virkelig et kjempegress!

[Ramme på side 22]

Er det roesukker eller rørsukker?

Sukker utvinnes hovedsakelig av to nyttevekster. Sukkerrør dyrkes stort sett i tropeområder og står for minst 65 prosent av verdens sukkerproduksjon. De resterende 35 prosent utvinnes av sukkerroer (sukkerbeter), som dyrkes i kaldere klimaer, for eksempel i Øst- og Vest-Europa og i Nord-Amerika. Den kjemiske sammensetningen av sukkeret er helt lik.

[Bilde på side 23]

Mekanisk høstemaskin for sukkerrør. Traktoren trekker en tilhenger ved siden av

[Bilde på side 23]

Sukkerrør som blir brent av før innhøstingen

[Bilderettigheter på side 21]

Alle bildene på sidene 21—24: Queensland Sugar Corporation