Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

«Den vakreste skogboeren»

«Den vakreste skogboeren»

«Den vakreste skogboeren»

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SVERIGE

FØRSTE gang jeg så den, var en dag i juni — den som noen her har kalt «den vakreste skogboeren». Det er den store grå uglen, den som kalles lappuglen.

Denne sjarmerende, kjempestore uglen finnes i deler av Finland og Nord-Sverige og også i Sibir, Alaska og Canada. Den holder seg helst skjult og er vanskelig å finne hvis man ikke vet hvor den har reiret sitt. Når man først har funnet reiret, oppdager man også at denne uglen er ganske uredd.

Jeg iakttar denne jegeren

Jeg kunne iaktta en vakker lappuglehann mens den lette etter mat. Plutselig forlot uglen den grenen som den satt på, og prøvde å fange en mus. Fikk den tak i byttet? Ja da. Jeg kunne tydelig se at det hang en liten gnager i klørne dens da den rolig og imponerende steg til værs ved hjelp av sine kjempevinger — 140 centimeter fra den ene vingespissen til den andre.

Lappuglen formerer seg ikke hvert år, slik som mange andre ugler gjør. Denne svære uglen lever bare av smågnagere, så de årene det er mangel på dem, hekker den ikke i det hele tatt. Andre år, når det finnes rikelig med mat, kan det være fire eller flere unger i hvert reir.

Valg av partner

Våren er paringstid for uglene, og hunnen er kresen når hun skal velge partner, selv om det ikke akkurat er frierens utseende som er det viktigste for henne. Noen fuglekikkere mener å ha observert at hannen er nødt til å vise at han er en dyktig jeger. Før det kan legges planer om å stifte familie, må han forsyne hunnen med mat.

Hvis det finnes nok av mus og hannen er en flink «familieforsørger», legger hunnen på seg. Ved at hun går opp i vekt, får kroppen hennes beskjed om hvor mange egg som skal produseres.

Nå hviler hele ansvaret for jakten på hannen, noe som er temmelig energikrevende. Hunnen maser på ham med bedende skrik — alle hennes krefter er jo konsentrert om å legge egg og ta hånd om disse dyrebare verdiene.

Jeg finner reiret

Gjennom kikkerten så jeg på den vakre hannen som med jevne mellomrom fløy over meg og hadde med seg bytte. Til slutt klarte jeg å finne reiret. Lappuglene bygger ikke egne reir, men overtar ofte kvistreir etter andre rovfugler som holder til i skogen. Hvis det ikke finnes noe reir, kan uglen bruke en død stubbe.

I reiret var det to små, dunete fugleunger som storøyde fulgte med i alt i sine omgivelser. I et kor av inntrengende skrik vendte de sine sultne øyne mot moren, som satt i nærheten og så på. Det kan være farlig å komme for nær innpå ungene i denne tiden. Skulle hunnen føle at ungene er truet, kommer hun lydløst flygende og angriper inntrengeren med sine sylskarpe klør. Det er derfor viktig at man er forsiktig og studerer uglene på respektfull avstand.

Ungene får mat og trening

Da hannen kom tilbake til reiret, flyttet han byttet, en mus, fra klørne til nebbet og gav det til en av ungene. Når en fugleunge mates, ledsages fôringen av utrolige lydeffekter fra den fuglen som står for tur til å få en munnfull.

Etter at ungen har fortært den etterlengtede maten, forandrer den atferd på en nesten komisk måte. Hittil har ungen sett livlig og våken ut, men nå forandrer den seg plutselig og begynner å oppføre seg som om den er full! Alle kreftene går med til å fordøye maten, og snart faller ungen helt sammen og ser ut som en innskrumpet haug av bløte, dunete fjær. Men nå har den av søsknene som befinner seg nærmest, sakte begynt å få mer våkne øyne, og den er i ferd med å komme seg etter matens berusende virkning.

Slik fortsetter det til midten av juni. Da er ungene blitt fire uker gamle og kan flakse ut av reiret, oppfordret av morens skrik. Til å begynne med klatrer de rundt i trærne, og det gjør de med stor dyktighet. Det er ikke like stor fare for at de skal bli tatt av rovdyr der, som det ville ha vært om de befant seg nede på bakken.

Med tiden tar ungene vingene til hjelp når de skal forflytte seg mellom greinene, og får dermed trening i å fly. Etter en stund klarer de selv å fly og jakte. Og de forandrer utseende, slik at de også kan regnes for å være ’vakre skogboere’.

[Bilderettigheter på side 18]

© Joe McDonald

© Michael S. Quinton

[Bilderettigheter på side 19]

© Michael S. Quinton

© Michael S. Quinton