En samvittighetssak

I FILMKLASSIKEREN «Arsenikk og gamle kniplinger» fra 1944 er det flere eldre menn som dør plutselig etter at de har drukket hyllebærvin tilsatt arsenikk. Filmen er et typisk eksempel på den utbredte oppfatning at arsenikk (arsentrioksid) alltid er en hurtigvirkende, dødelig gift. De plutselige dødsfallene i filmen skyldtes faktisk ikke arsenikken, men strykninen og cyanidet som også var blitt blandet i vinen.

«Arsenikkforgiftning gir seg vanligvis ikke akutte utslag,» skriver dr. Robert E. Gallagher i The New England Journal of Medicine. Men han sier også at «arsenikkforgiftning som kommer av forurenset drikkevann og industriell forurensning, er et alvorlig folkehelseproblem i mange deler av verden, der det gjør folk mottagelige for forskjellige sykdommer, for eksempel hud-, blære-, lunge- og leverkreft».

Når man tar disse opplysningene i betraktning, er det forståelig at helsepersonell normalt ikke vil vurdere å foreskrive arsenikk som behandlingsform. Men les denne opplevelsen fra Canada. Legg merke til at da blodoverføring og etterpå arsenikk ble foreslått som behandlingsformer, oppstod det konflikt mellom samvittigheten til Darlene, pasienten, og samvittigheten til de legene, de sykepleierne og den farmasøyten som var involvert. Her forteller Darlene selv sin historie:

«I mai 1996 fikk jeg problemer med blodansamlinger og uvanlige blødninger i tannkjøttet. Min hematolog, dr. John Matthews i Kingston i Ontario, stilte diagnosen akutt promyelocyttleukemi (APL), en sjelden krefttype. Etter en rekke prøver, deriblant en benmargsprøve, forklarte dr. Matthews på en svært hensynsfull måte hva APL er, og hvordan dette problemet behandles. Normalt blir blodet skiftet ut, og det blir gitt kjemoterapi, men min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, tillot meg ikke å ta imot blodoverføringer.

Fornuftig nok kastet ikke legene bort verdifull tid på å prøve å få meg til å ombestemme meg, men de prøvde i stedet å finne annen medisinsk behandling. Den behandlingen som ble tilpasset meg, innbefattet bruk av et vitamin A-derivat sammen med middels intensiv kjemoterapi. Leukemien gikk tilbake i tre måneder, men så vendte den tilbake for fullt. Jeg hadde uutholdelige hodesmerter på grunn av en hevelse i hjernen. Dessuten var jeg blitt resistent mot behandlingen. Da sa legen til oss at uten blodoverføringer fantes det ingen behandling for meg. Vi fikk beskjed om at jeg hadde mindre enn to uker igjen å leve.

De neste dagene var hektiske. Det ble tatt flere blodprøver; vi oppsøkte advokat angående mitt testament og planla begravelsen. I denne tiden fortalte dr. Matthews oss om en uvanlig medisinsk behandling som leger i Kina hadde brukt mot APL med godt resultat. Det hadde stått om denne behandlingsformen i slike respekterte vitenskapelige blad som Blood og Proceedings of the National Academy of Sciences. Mens legen og  en av hans medarbeidere gjorde undersøkelser, hadde de lest i et medisinsk tidsskrift at ’mange sannsynligvis vil bli overrasket over å få vite at man med godt resultat har brukt arsentrioksid i intravenøs form, med begrenset giftvirkning, i behandlingen av akutt promyelocyttleukemi (APL)’.

Nå hadde jeg to valgmuligheter — enten å gå på akkord med min samvittighet og ta imot blodoverføring eller å ta denne lite kjente arsenikkbehandlingen. Jeg valgte arsenikkbehandling. * Jeg var ikke klar over at legene, sykepleierne, farmasøyten og også representanter for sykehusledelsen kom til å få problemer med sin samvittighet på grunn av dette.

Sykehuset tok så kontakt med myndighetene for å få bekreftet at det var lovlig å foreskrive arsenikk. Først da kunne de tillate at denne behandlingen ble satt i gang. Til å begynne med var ikke farmasøyten særlig samarbeidsvillig, for hans samvittighet satte spørsmålstegn ved hvor trygt dette var. De legene som behandlet meg, dr. Matthews og dr. Galbraith, måtte legge fram overbevisende stoff om behandlingen og vise at den var akseptert. Da sykehusledelsen og farmasøyten hadde fått nok medisinsk bevismateriale, følte de til slutt at de kunne samarbeide.

Farmasøyten gikk med på å blande arsenikkproduktet og gjøre det sterilt, slik at det kunne gis som infusjon med én gang. Men nå var det sykepleierne som fikk problemer med sin samvittighet — den tillot dem ikke å henge opp posen med det omstridte innholdet, som jeg skulle få intravenøst. De var til stede da legene selv hengte opp flere enheter av løsningen. Sykepleierne bønnfalt meg om å ta imot blod. De var overbevist om at jeg kom til å dø, så jeg appellerte til deres profesjonelle innstilling og bad dem respektere at jeg nektet blodoverføring av samvittighetsgrunner. Jeg gav uttrykk for at jeg var takknemlig, la armen rundt dem og bad dem skyve de personlige følelsene til side. Vi bevarte et godt forhold. Arsenikkbehandlingen fortsatte i seks måneder, og jeg kom til krefter igjen. Legene gikk så med på at jeg kunne få resten av behandlingen hjemme.

Gjennom en organisasjon som driver med hjemmesykepleie (Victoria Order of Nurses), ble det ordnet med at noen skulle komme hjem til meg. Igjen ble samvittigheten berørt. Disse sykepleierne ville heller ikke gi meg løsningen. Møter, brev og medisinske artikler fra respekterte medisinske tidsskrifter gjorde utslaget. Etter en stund gikk sykepleierne med på å samarbeide. I september 1997 ble behandlingen fullført.

Det er sant at den type kreft som jeg har, kan komme tilbake. Legen sier at det er som å leve med en tidsinnstilt bombe. Men jeg har lært å glede meg over hver dag som går. Jeg forsømmer ikke min Guds hus, og jeg holder meg travelt opptatt med å fortelle andre om det bibelske håpet som går ut på at det skal komme en tid da ’ingen innbygger skal si: «Jeg er syk»’.» — Jesaja 33: 24.

Medisinske fagfolk har et stort ansvar når det gjelder å sørge for god helseomsorg. Vanligvis tar de dette alvorlig og går samvittighetsfullt i gang med en behandling som er innenfor grensene av deres ekspertise og nåværende kunnskap. Som denne opplevelsen bekrefter, kan leger, sykepleiere og andre som arbeider innen helsevesenet, utrette mye ved at de er fleksible og lydhøre overfor en voksen, informert pasients overbevisning og samvittighet.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

Darlene Sheppard