Et besøk i «Russlands eldste by»

MIN kone, Linda, og jeg kom til Moskva i juli 1998 i forbindelse med et arbeidsoppdrag. Vi hadde aldri vært i Russland før, og vi var ivrige etter å lære om landet, om språket og om folket.

Kort tid etter at vi hadde kommet dit, la jeg merke til et interessant bilde på baksiden av en av pengesedlene, den grønne femrubelseddelen. Det viste noe som lignet en mursteinsfestning fra 1300- eller 1400-tallet, med en øy og en innsjø i bakgrunnen. I hjørnet på seddelen stod navnet på stedet: Novgorod.

Jeg spurte noen moskovitter om stedet. Alle kjente til Novgorod, men det var faktisk bare én av dem jeg spurte, som hadde vært der. Jeg fikk vite at stedet lå cirka 55 mil fra Moskva, en natts reise med tog i retning mot St. Petersburg. Min kone og jeg bestemte oss for å dra.

Turen til Novgorod

Jeg visste hvor jeg kunne få tak i billetter, ettersom jeg hadde kjøpt billetter til St. Petersburg tidligere. Nummeret på jernbanevognen og kupeen var trykt på billettene våre. Vi kom til togstasjonen litt etter klokken ni en kveld i september i fjor og slo oss ned i kupeen i vogn nummer fem.

Med et stønn og deretter et kraftig rykk satte vognen seg i bevegelse. Dette gjentok seg hele natten igjennom fordi vi befant oss på et lokaltog. Vi stoppet, og etter noen få minutter dundret et annet tog forbi. Mens vi stod på sidesporet og ventet, gikk det enda noen minutter i den stille natten. Så ble bremsene utløst, vognen vår kom med protester og klagende stønn og fulgte til slutt etter resten av toget. Deretter falt jeg i søvn igjen.

Den kvinnelige konduktøren i vognen banket på døren vår like før vi kom til Novgorod. Det var travel virksomhet på togstasjonen, selv klokken sju om morgenen. Vi fant et kart over byen i en aviskiosk og spurte ekspeditøren hva det ville koste å ta drosje til hotellet vårt. For 20 rubler (cirka seks kroner) tok drosjesjåføren oss med til hotellet i sin russiske Lada. Vi kjørte over Volkhov — elven som var avbildet på pengeseddelen.

Sjåføren fortalte oss at han ikke var russisk, men at hans kone var det. Det er derfor han bor i Russland. Resepsjonisten på hotellet ønsket oss velkommen og lot oss få sjekke inn, enda klokken bare var halv åtte om morgenen. Hun gav oss tips om hvor vi burde gå. Vi gikk en tur langs elven, og deretter spiste vi frokost.

 Vi så en park med en nydelig gressplen og velstelte trær. Langs promenaden, som lå ved elven, var det vakre blomsterbed. En turbuss som kommer av og til, hadde med seg en gruppe turister, men ellers er ikke Novgorod en typisk turistby. De fleste av dem vi så, var russere.

Noen av lokalbefolkningen fortalte oss at Novgorod er Russlands eldste by. Det sies at den er over 1100 år gammel. Noe som vitner om byens religiøse arv, er de mange gamle kirkene som finnes rundt om i hele byen. På et kart telte Linda 25 kirker bare i området rundt hotellet.

Vi fant et tårn på innsiden av kreml — ikke det Kreml som ligger i Moskva; «kreml» er det russiske ordet for «festning». Det var mulig å gå helt opp til toppen av tårnet. For fem rubler (mindre enn to kroner) fikk vi gå opp spiraltrappen til toppen. Jeg sammenlignet utsikten med bildet på femrubelseddelen. Trærne hadde vokst, og over gangveien som gikk langs muren av festningen, var det lagt tak. Men elven Volkhov var der — den samme elven og den samme øya og innsjøen i bakgrunnen. Bare den kranen som ble brukt til å mudre opp elven, var ikke med på bildet.

 Den andre dagen vi var i Novgorod, la vi merke til noe spesielt. Selv om russerne betrakter byen som liten — til tross for et innbyggertall på 250 000 — husket folket der både oss og ting som kjennetegnet oss! Serveringsdamen på hotellet husket oss fra dagen før. Hun hadde merket seg at vi likte kaffe, og sørget for å bringe den ut til oss. Hun husket også at vi ikke ville ha juice, så hun spurte ikke om det den andre dagen. Da jeg bad Olga — jeg husker navnet hennes — om å få regningen, smilte hun og sa, mens hun så rett på meg: «Det er rom nummer 356, ikke sant?»

Søndag krydde det av folk på kreml, på gangbroen over elven Volkhov, i gatene og langs promenaden. Linda gikk for å få tak i popkorn hos en gateselger i nærheten av gangbroen. Han — du gjettet riktig — husket henne fra dagen før.

Da vi drog tilbake for å klatre opp i tårnet og se på utsikten igjen, smilte den jenta som tok imot inngangspenger, til oss og sa: «Dere var her i går, ikke sant? Dere betalte jo i går, så dere trenger ikke å betale noe nå.»

Vi traff David, en venn av oss fra New York, som vi har kjent i flere år. Han hadde giftet seg med en russisk jente, Aljona, og nå bodde de i Novgorod hvor de er forkynnere i en menighet av Jehovas vitner. Vi møttes foran Detinets restaurant, som er bygd rett inn i muren på toppen av kreml. Der fikk vi servert den beste russiske mat vi noen gang hadde smakt. En treretters middag (salat, suppe, hovedrett, kaffe og dessert) virket ganske billig for oss.

Novgorod er en by med vennlige mennesker som kjente oss igjen, en by med god mat og med akkurat nok historie og variasjon til å gjøre den interessant. Vi kommer til å dra dit igjen. — Innsendt.

[Bilde på sidene 22 og 23]

Den russiske femrubelseddelen og et fotografi av den samme utsikten over Novgorod

[Bilde på side 23]

Borgen kreml, sett fra elven Volkhov

[Bilde på side 24]

På vei over en gangbro over elven Volkhov

[Bilde på side 24]

Religion spilte en fremtredende rolle i Novgorod i flere hundre år