Mine bestrebelser for å treffe forstandige valg

FORTALT AV GUSTAVO SISSON

Da jeg var tolv år, hadde jeg trass i at jeg var temmelig engasjert i svømming, bestemt meg for å bli lege. Omtrent samtidig begynte jeg å studere Bibelen, og som følge av det ville jeg tjene Gud. Hvordan gikk det med mine forskjellige ambisjoner og interesser? Lot de seg forene?

I 1961 begynte Olive Springate, en av Jehovas vitners misjonærer i Brasil, å studere Bibelen med mor og meg. På grunn av motstand fra far, en respektert lege i Pôrto Alegre, sluttet vi å studere. Olive fortsatte likevel å holde kontakten med oss, og med tiden forstod jeg at det jeg hadde lært, var sannheten. Men den gangen var jeg så opptatt av svømming at åndelige spørsmål ble litt fjernt for meg.

Da jeg var 19 år, traff jeg en tiltalende, ung kvinne som heter Vera Lúcia, i svømmeklubben, og vi fikk følge. Mor snakket med henne om vår tro, og hun ble interessert. Jeg tok kontakt med Olive, og hun begynte å studere Bibelen med oss, trass i motstand fra Vera Lúcias far.

Vera Lúcia fortsatte å studere og gikk framover i bibelkunnskap. Hun begynte til og med å lede bibelstudier med noen av dem som arbeidet i svømmeklubben hvor jeg gikk. Jeg var ikke desto mindre opptatt med å trene til forestående nasjonale svømmekonkurranser.

Etter at vi hadde studert Bibelen og gått på kristne møter i over et år, begynte Vera Lúcias far å få mistanke om at det foregikk et eller annet. En dag da vi kom hjem fra et møte, satt han og ventet på oss og forlangte å få vite hvor vi hadde vært. Jeg svarte at vi hadde vært på et kristent møte, og at selv om religion kanskje ikke betydde så mye for ham, var det et spørsmål om liv eller død for oss. Han sukket og sa: «Vel, hvis det er et spørsmål om liv eller død, må jeg vel bare godta det.» Fra den dagen forandret han holdning. Han ble aldri et av Jehovas vitner, men han ble en nær venn og en god støtte i vanskelige tider.

Jeg treffer flere valg

Jeg hadde bestemt meg for å slutte med konkurransesvømming etter de nasjonale mesterskapene, men siden jeg vant to av dem og satte ny brasiliansk rekord på 400 meter og 1500 meter  frisvømming, ble jeg innbudt til å delta i de panamerikanske leker i Cali i Colombia i 1970. Vera Lúcia var imot at jeg skulle delta, men jeg begynte likevel å trene med tanke på lekene.

Siden jeg svømte så bra i Cali, spurte trenerne mine om jeg var villig til å trene til de olympiske leker. Jeg tenkte på medisinstudiet som jeg ikke var ferdig med, og de vidunderlige sannheter som jeg hadde lært om Jehovas hensikter, og oppgav alle mine planer om å sikte meg inn på en svømmekarriere. Fra da av gjorde jeg raske åndelige framskritt. I 1972, det året da de olympiske leker ble holdt i München i Tyskland, ble Vera Lúcia og jeg døpt i vann som symbol på vår innvielse til Jehova. Dette oppmuntret mor til å gjenoppta sitt bibelstudium, og med tiden ble også hun døpt.

Etter at mor var blitt døpt, fikk hun enda mer motstand fra far. Til slutt ble familien vår oppløst, og siden jeg fortsatt studerte ved universitetet, måtte vi klare oss på hennes lille pensjon og de pengene vi fikk da vi solgte huset vårt. Som følge av det utsatte Vera og jeg bryllupet. Det var faktisk noe av den lærdom far hadde gitt meg, som hjalp meg til å treffe de avgjørelsene jeg traff. Han sa ofte: «Vær ikke redd for å være annerledes», og: «Flertallet har ikke alltid rett.» Et av yndlingsordtakene hans var: «En manns verdi måles etter hva han gir andre.»

Som et av Jehovas vitner har jeg kunnet sette fars utmerkede råd ut i livet. Jeg satt ved sengen hans da han døde i 1986. Vi var blitt venner igjen og respekterte hverandre. Jeg tror han var stolt av meg siden jeg, i likhet med ham selv, var blitt lege.

Jeg avla medisinsk eksamen i 1974. Jeg hadde bestemt meg for å bli allmennpraktiserende lege, men senere, etter å ha tenkt nøye igjennom saken, forstod jeg at jeg kunne være til mer hjelp for mine kristne brødre ved å bli kirurg. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Derfor tok jeg imot den utfordring det var å studere i ytterligere tre år for å bli kirurg.

En utfordrende juridisk kamp

Jeg var involvert i en svært trist sak som gjaldt et av Jehovas vitner; en 15 år gammel jente med indre blødninger. Hun var blek og hadde for lavt blodtrykk, men var klar og stod helt fast i sin beslutning om ikke å ta imot blodoverføring. Etter å ha økt blodvolumet hennes utførte jeg en endoskopi og vasket det aktuelle området med kjølig saltvannsoppløsning for å stanse blødningen. Til å begynne med ble hun bedre, men 36 timer senere, mens hun lå på intensivavdelingen, startet plutselig blødningen igjen. Trass i iherdige anstrengelser klarte ikke den legen som hadde vakt, å stanse blødningen og opprettholde blodvolumet hennes, så hun døde.

Da dette hendte, suspenderte det etiske utvalget for sykehuset meg som turnuskandidat og overførte saken til det regionale medisinske rådet. Jeg ble anklaget for å ha brutt tre regler i den medisinske etikk, noe som satte min lisens som lege og dermed også mitt levebrød i fare.

En komité gav meg en frist på 30 dager til å framlegge mitt forsvarsskrift. Mine advokater forberedte seg på juridiske og grunnlovsmessige argumenter, og jeg forberedte meg på et faglig forsvar med hjelp fra det lokale sykehuskontaktutvalget, en gruppe av Jehovas vitner som forsøker å fremme samarbeidet mellom sykehus og pasienter. Under rettsmøtet stilte komiteen i hovedsak spørsmål om min stilling som lege og om meg som et av Jehovas vitner. Men mitt forsvar var først og fremst basert på medisinske og vitenskapelige beviser og rapporter fra anerkjente kirurger.

De bevisene som ble lagt fram, bekreftet at pasienten hadde nektet å ta imot blodoverføring, og at jeg ikke hadde gjort noe for å påvirke henne til å treffe den avgjørelsen. Under rettsmøtet ble det også fastslått at av de fire legene som var blitt konsultert, var jeg den eneste som hadde satt i gang en eller annen behandlingsform som var forenelig med pasientens ønsker og hennes medisinske tilstand.

 Saken min ble så overført til en komité som skulle avgjøre saken i plenum. Jeg holdt et ti minutter langt muntlig forsvarsinnlegg og konsentrerte meg utelukkende om de medisinske aspekter, slik jeg også hadde gjort i mitt forsvarsskrift tidligere. Etter innlegget sa to av medlemmene i komiteen at selv om jeg ikke hadde gitt blodoverføring, hadde den behandlingen som jeg hadde foreskrevet, et solid vitenskapelig grunnlag. En annen lege påpekte at behandling uten bruk av blod gir gode resultater, og at slik behandling gir lavere dødelighet. Det siste komitémedlemmet sa at spørsmålet ikke dreide seg om hvorvidt blodoverføring var god medisinsk behandling eller ikke. Spørsmålet var om en lege kunne påtvinge pasienten en behandling som pasienten ikke ønsket, og komitémedlemmet mente at en lege ikke hadde rett til å gjøre det. Med et flertall på tolv mot to stemmer stemte dermed komitémedlemmene for å avvise alle anklagene, og jeg ble derved frikjent.

Jeg forsvarer en pasients rettigheter

Noen ganger har helsepersonell innhentet rettsavgjørelser for å tvinge pasienter blant Jehovas vitner til å ta imot blodoverføring, og jeg har fra tid til annen lagt fram beviser ved rettsmøter som har bidratt til at slike avgjørelser er blitt opphevet. Ett tilfelle gjaldt et av Jehovas vitner som hadde utvidelse og utposning av vener i spiserørets vegg, en tilstand som kan gi alvorlige blødninger i magen. Da han ble innlagt på sykehuset, var han allerede svært blodfattig — hemoglobinnivået hans var 4,7 gram pr. desiliter. * Til å begynne med ble han ikke presset til å ta imot blodoverføring, men fikk bare nødvendig pleie.

Etter at pasienten hadde vært en uke på sykehuset, fikk han overraskende besøk av en rettsbetjent som hadde med seg en rettsavgjørelse som sa at det skulle gis ham blodoverføring. På dette tidspunktet hadde hemoglobinnivået steget til 6,4 gram pr. desiliter, og pasientens tilstand var stabil. Dommeren hadde tydeligvis lagt det første hemoglobinnivået, ikke det andre, som var høyere, til grunn for sin avgjørelse.

Sykehuskontaktutvalget tilbød seg å hjelpe. Pasienten spurte om jeg ville undersøke ham. Det gjorde jeg, og deretter klarte jeg å få ham innlagt på et sykehus hvor han kunne bli behandlet uten bruk av blod. Samtidig protesterte advokatene hans mot rettens avgjørelse om å gi ham blodoverføring.

Jeg ble innkalt til et rettsmøte, og dommeren spurte meg ut om pasientens tilstand. Ved dette rettsmøtet gav hun meg fullmakt til å fortsette å behandle pasienten så lenge diskusjonen om hvorvidt rettsavgjørelsen var berettiget, pågikk. Da det neste rettsmøtet skulle holdes, var pasienten blitt bedre og var blitt utskrevet fra sykehuset. Da jeg ble innkalt som vitne igjen, forlangte sykehusets advokat at jeg skulle bevise at den behandlingen som jeg hadde anbefalt, hadde vitenskapelig grunnlag. Han ble tydelig forlegen da jeg klarte å framskaffe en artikkel som anbefalte slik behandling. Den stod i et legetidsskrift som ble utgitt av nettopp det sykehuset som han representerte!

Da rettsavgjørelsen falt, var vi svært glade over å få vite at vi hadde fått medhold i vår bruk av en annen medisinsk behandlingsmåte enn blodoverføring. Sykehuset ble dømt til å betale alle saksomkostninger. Det anket riktignok avgjørelsen, men tapte på nytt.

Jeg tar meg av min familie

Helt fra jeg ble et av Jehovas vitner, har Vera Lúcia vært en trofast støtte og en god hustru for meg og en eksemplarisk mor for barna våre. Hvordan har hun kunnet mestre alle utfordringene, ta seg av hjemmet vårt og dra omsorg for barna, som nå er livsglade ungdommer? Det har vært mulig for henne fordi hun har dyp kjærlighet til Jehova og den kristne tjeneste.

 Som foreldre har vi helt fra barna var ganske små, undervist dem i Bibelens lære og dens prinsipper. Trass i at vi lever et travelt liv, prøver vi å delta i heltidsforkynnelsen noen måneder hvert år. Og vi gjør vårt beste for å holde oss til en timeplan, som innbefatter at vi leser regelmessig i Bibelen, drøfter et skriftsted hver dag og gjør andre kjent med vår tro ved å delta i den kristne tjeneste. I den senere tid har familien vår ofte ledet hele tolv bibelstudier hver uke med mennesker som ikke er Jehovas vitner.

Vera Lúcia og jeg prøver å engasjere sønnene våre i det vi beskjeftiger oss med, samtidig som vi tar hensyn til deres interesser. Vi tror at det er tre grunnleggende ting foreldre må passe på for å kunne ta seg ordentlig av sin familie. For det første må de undervise barna på en måte som er i samsvar med Guds Ord, Bibelen. For det andre må de være gode eksempler, som tydelig viser barna at foreldrene har sunn frykt for Gud. Og for det tredje må de sørge for at barna får rett omgang, at de får være sammen med kristne i alle aldersgrupper og fra alle sosiale lag. Dette vil kunne berike familiemedlemmene og gi dem mange muligheter til å utvikle sine evner. Som ektepar har vi satt oss som mål å sørge for at familien vår får erfare disse tingene.

Når min kone og jeg ser tilbake på de nesten 30 årene vi har tjent Jehova, er vi ikke i tvil om at han har latt oss få svært mye ut av livet og gitt oss mange gleder og velsignelser. Jeg ble aldri med i OL, men svømmer fortsatt flere kilometer hver uke. Det at jeg har vært både lege og et av Jehovas vitner, har riktignok gjort at jeg har levd et svært travelt liv, men jeg synes det har vært givende å kunne hjelpe mine kristne brødre og søstre til å holde ut i tjenesten for Gud under prøvelser.

Jeg blir ofte spurt om det bekymrer meg at jeg kommer til å miste jobben når Guds nye ordning kommer og det blir slutt på all sykdom. Jeg svarer at jeg skal være den første til å hoppe av glede når ’den halte klatrer som en hjort, og den stummes tunge roper av glede’, og ’ingen innbygger sier: «Jeg er syk»’. — Jesaja 33: 24; 35: 6.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

Jeg opererer en pasient

[Bilde på side 15]

Vera Lúcia og jeg og vårt familiestudium