Olympiske idealer i krise

DA BARON Pierre de Coubertin foreslo at man skulle gjenoppta de olympiske leker, lanserte han noen edle idealer. Ja, den moderne olympiske «trosbekjennelse», som tilskrives Coubertin, sier: «Det viktigste i de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta . . . Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt.»

Coubertin mente at deltagelse i sunn kappestrid kunne bygge opp en god karakter, fostre sunn dømmekraft og fremme rettskaffen oppførsel. Han snakket til og med om en ’idrettslig religion’. De olympiske leker kunne etter hans mening lære folk å leve i fred.

Men da Coubertin døde i 1937, var alt håp i den retning svunnet. Lekene var allerede blitt avlyst én gang på grunn av verdenskrig, og spenningen bygde seg opp til en annen stor konflikt. I dag står det enda dårligere til med de olympiske idealene. Hva kommer det av?

De olympiske leker og doping

I flere tiår har idrettsutøvere brukt prestasjonsfremmende midler for å få et konkurransefortrinn, og de olympiske leker har ikke unngått denne svøpen. I dag, 25 år etter at man begynte med angivelig grundige dopingkontroller, er bruk av forbudte stoffer blant olympiadeltakere fortsatt et problem.

Noen idrettsutøvere bruker steroider for å oppnå en fordel. Andre bruker stimulerende midler. Menneskelige veksthormoner er populære blant sprintere og andre utøvere av kraftidretter fordi de hjelper utøverne til å komme raskt til hektene etter intense treningsøkter, og fordi de øker muskelstyrken. Samtidig er en type erytropoietin som er framstilt ved hjelp av genteknologi, det foretrukne middel blant mange langdistanseløpere, svømmere og skiløpere fordi det øker utholdenheten ved å stimulere produksjonen av røde blodceller.

 Legen Robert Voy, som tidligere ledet dopingkontrollarbeidet i USAs olympiske komité, omtaler forståelig nok idrettsutøverne som «et vandrende laboratorium». Han tilføyer: «De olympiske leker er blitt et prøvefelt for forskere, kjemikere og prinsippløse leger.» Hva med kontroller? Legen Donald Catlin, som er leder for et dopinglaboratorium i USA, sier: «Den avanserte idrettsutøver som ønsker å dope seg, har gått over til ting vi ikke kan oppdage i våre kontroller.»

Bestikkelser og korrupsjon

Ettersom det bare er et fåtall byer som har råd til å konkurrere om å få være vert for de olympiske leker, er det noen av disse som ikke går av veien for noe som helst for å sikre seg arrangementet. For nesten to år siden ble Den internasjonale olympiske komité (IOC) innblandet i en skandale. Det ble framsatt påstander om at IOC-medlemmer hadde tatt imot opptil 3,5 millioner kroner i bestikkelser under Salt Lake Citys vellykkede kampanje for å få vinterlekene i 2002. Derved ble det reist tvil om moralen hos dem som deltok i beslutningsprosessen.

Grensen mellom gjestfrihet og direkte bestikkelser blir ofte uklar når potensielle vertsbyer deler ut flotte gaver til dem som velger ut arrangøren. Opptil 20 medlemmer av IOC var innblandet i Salt Lake  City-skandalen, og 6 av dem ble etter hvert ekskludert. Når det gjelder årets leker i Australia, var det ikke lenger mulig å gi inntrykk av at alt har gått åpent og ærlig for seg, etter at presidenten for Australias olympiske komité innrømmet: «Vel, vi vant ikke [dragkampen] ene og alene på grunnlag av byens skjønnhet og de idrettsanleggene vi kunne tilby.»

Den overdådige livsstilen til visse framstående IOC-medlemmer har også tiltrukket seg negativ oppmerksomhet. Den nå avdøde sveitsiske lederen for Det internasjonale roforbund, Tommy Keller, sa en gang at enkelte idrettsledere etter hans oppfatning ser på de olympiske leker som et middel til å «bygge opp under sin egen stolthet». Han tilføyde at drivkraften så ut til å være «en streben etter penger og en tilfredsstillelse av personlig ærgjerrighet».

Omfattende markedsføring

Ingen kan benekte at det er store penger i de olympiske leker. De har tradisjonelt gitt god seeroppslutning og lukrative reklamemuligheter, noe som har gjort det til svært effektiv markedsføring å være sponsor for lekene.

Tenk på lekene i 1988, der ni multinasjonale selskaper betalte nesten 900 millioner kroner til IOC for verdensomspennende rettigheter til markedsføring. I forbindelse med sommerlekene i Atlanta i USA i 1996 ble det betalt over 3,5 milliarder kroner for de samme rettighetene. Og det omfattet ikke TV-rettighetene. Et amerikansk TV-selskap betalte over 30 milliarder kroner for rettighetene til å sende fra de olympiske leker mellom årene 2000 og 2008, og det ble meldt at elleve sponsorer verden over vil måtte betale mer enn 730 millioner kroner hver over en fireårsperiode. Noen mener derfor at mens de olympiske leker tidligere stod for idealet menneskelig dyktighet, er dagens leker først og fremst en lukrativ forretning som står for menneskelig griskhet.

Hva gikk galt?

Noen eksperter sier at krisen i de olympiske leker kan spores tilbake til to viktige forandringer  som begynte tidlig i 1980-årene. Den første var avgjørelsen om å gi de enkelte internasjonale særforbundene rett til å bestemme hvilke idrettsutøvere som skulle få lov til å delta i de olympiske leker. Mens IOC tidligere hadde krevd at deltakerne skulle være amatører, begynte særforbundene å la profesjonelle utøvere få konkurrere i sine respektive olympiske øvelser. Men profesjonelle utøvere brakte med seg profesjonelle holdninger. Man får ikke lukrative sponsoravtaler bare fordi man har «kjempet godt», så det tok ikke lang tid før det å vinne betydde alt. Ikke overraskende har dette ført til økt bruk av prestasjonsfremmende midler.

Den andre viktige forandringen kom i 1983 da IOC bestemte seg for å slå mynt på det som organisasjonens markedsføringsekspert  betegnet som «det mest verdifulle uutnyttede symbol i verden» — de olympiske ringer. Dette gav støtet til den utøylede kommersialisme som nå er blitt de olympiske lekers varemerke. Jason Zengerle sa: «Trass i alt snakket om å fremme fred og føre verdens folk sammen . . . er de olympiske leker i bunn og grunn ikke noe annerledes enn . . . et hvilket som helst annet prangende idrettsevenement.» Men betyr det at de idealene som den olympiske bevegelse har holdt fram, er uoppnåelige?

[Ramme/bilde på side 5]

FAKTA OM DE OLYMPISKE LEKER

→ Det olympiske symbol består av fem ringer, som representerer kontinentene Afrika, Asia, Australia, Europa og Nord- og Sør-Amerika. De er lenket sammen som et symbol på alle folks idrettslige forbrødring.

→ Det olympiske motto er Citius, Altius, Fortius — latin for «raskere, høyere, modigere». Den alternative oversettelsen «hurtigere, høyere, sterkere» ble lansert av en fransk pedagog.

→ Den olympiske ild brant på Zevs’ alter under oldtidens leker. I dag lar man en fakkel bli tent av solstrålene i Olympia, og så blir den fraktet til det stedet der lekene blir arrangert.

→ Den olympiske tradisjon er flere tusen år gammel. De første olympiske leker som er kjent fra historien, ble holdt i 776 f.v.t., men mange sier at lekene har sin opprinnelse minst 500 år lenger tilbake.

[Rettigheter]

AP Photo/Eric Draper

[Ramme/bilde på side 6]

SYDNEYS OLYMPISKE OMRÅDE

Siden september 1993, da Sydney vant kampen om å få arrangere de olympiske leker i år 2000, har byen vært travelt opptatt med forberedelsene til å ta imot titusener av besøkende. Mye arbeid har vært gjort for å rydde opp i området, bygge arenaer av verdensklasse og forvandle gamle søppelfyllinger til våtmarker, parker og elvemunninger, som dekker 7,6 kvadratkilometer.

Sydneys olympiske landsby, som er bygd for å huse alle idrettsutøverne og idrettslederne, er verdens største by der elektrisitetsforsyningen er basert på solenergi. SuperDome — det største innendørs idretts- og underholdningssentret på den sørlige halvkule — har Australias største private solenerginett og drives av kraft som nesten ikke forårsaker utslipp av drivhusgasser.

Horisonten bak SuperDome blir dominert av olympiastadionets elegante buer og sammenflettede bjelker. Det kostet 3,8 milliarder kroner å bygge dette olympiastadionet, som er verdens største og har plass til 110 000 tilskuere. Fire jumbojeter kunne ha parkert side om side under stadionets hovedbue. Øverst beskytter gjennomsiktige takplater tilskuerne mot solens ultrafiolette stråler. Alan Patching, stadionets direktør, sa: «I et par måneder i år 2000 vil dette stedet være Australias hjerte.» Så dristet han seg til å komme med en forutsigelse: «Etterpå vil det bli et nasjonalt symbol, akkurat som operahuset.»

[Bilde på side 4]

Baron Pierre de Coubertin

[Rettigheter]

Culver Pictures

[Bilderettigheter på side 7]

AP Photo/ACOG, HO