For at flyreisen skal bli tryggere

KAPTEINEN skyver gasshåndtakene fram, og annenflygeren bekrefter at det er mottatt klarsignal fra kontrolltårnet. Jeg sitter bak flygerne fordi jeg har fått lov til å følge med på det som skjer i cockpiten, og jeg kjenner at hjertet banker da jetmotorene lager et dempet brøl. Kroppen min blir presset bakover i setet idet jumbojeten, en Boeing 747, akselererer. Med en perfekt, jevn oppstigning kommer vi oss høyere og høyere opp i luften, og vi ser rullebane nr. 34 på den internasjonale lufthavnen ved Tokyo ligge langt der nede.

Fare i luften!

Ikke lenge etterpå hører vi et kraftig smell, og flyet begynner å riste og å krenge voldsomt. En øredøvende lyd fyller cockpiten. Det er en alarm! Flere røde og gule varsellamper på instrumentpanelene lyser, og annenflygeren prøver å rette opp flyet igjen.

«Brann i motor nummer tre!» roper kapteinen mens han trykker på en knapp som får alarmen til å stoppe. «Ikke noe turtall, null oljetrykk, ingen hydraulikk på nummer tre,» sier annenflygeren. «Strup nummer tre. Kutt drivstoff til nummer tre. Steng av nummer tre.» For hver kommando blir den rette handlingen gjort av den ene flygeren og så bekreftet av den andre. Bevegelsene deres virker helt samkjørt. Jeg er imponert over at de klarer å holde seg så rolige og samtidig gå besluttsomt til verks for å få situasjonen under kontroll.

Så tar annenflygeren kontakt med kontrolltårnet over radioen og ber om å få nødlande. Han ber også om at det må skaffes nødutstyr som er klart til bruk. Deretter ber han kabinpersonalet forberede passasjerene på en nødlanding.

Besetningen går igjennom alle punktene på sjekklistene sine, og jeg prøver å tørke svetten av pannen mens jeg klamrer meg til setet. Heldigvis blir det en myk landing. Jeg føler meg litt dum for at jeg har vært så redd. For krisesituasjonen var ikke  reell. Jeg fløy ikke over Japan. Jeg satt i en avansert flysimulator (lik den som er avbildet ovenfor) på United Airlines Flight Center i Denver i Colorado i USA. Flybesetningen bare trente. For meg — som var vant til å bruke flysimulatorprogrammer på PC — var dette en helt spesiell opplevelse.

Simulering som skal øke sikkerheten

Flere hundre ganger hver dag utspiller det seg lignende scenarioer i slike flysimulatorer som denne. Hvorfor? Det gir flybesetninger god trening, og det øker sikkerheten for de reisende — for deg. Men hvorfor foregår denne treningen i simulatorer og ikke i ordentlige fly? Det er mange grunner til det, men før vi tar for oss noen av dem, skal vi se litt på hvordan flysimuleringen har utviklet seg.

Under den første og den annen verdenskrig ble det opprettet skoler som brukte primitive flysimulatorer, fordi etterspørselen etter kvalifiserte flygere ble så stor. I slutten av 1960-årene tok flysimulering et stort sprang framover, for da ble simulatorene svært virkelighetstro. De begynte til og med å etterligne slike spesielle detaljer som hvordan både hvor mye flyet veier, og hvor mye drivstoff det har, spiller inn når det gjelder det å føre flyet. I løpet av flygningen blir naturligvis drivstoff brukt opp, og maskinens flyegenskaper forandrer seg. Framskritt innen elektronikk og data har gjort det mulig å simulere disse og mange andre forhold.

Målet er å lage simulatorer som etterligner en virkelig flygning så godt som mulig. Moderne simulatorer har derfor en stor og kraftig hydraulisk basis som gir seks graders bevegelse. Systemet blir drevet av store hydrauliske pumper som et øyeblikk kan utsette flybesetningen for bevegelse som varierer i styrke fra +1 til –1 G. *

Når flygerne bruker styrespaken og pedalene, kan de føle resultatene umiddelbart — akkurat som i et fly. Både akselerasjon, retardasjon, roll, gynging og følelsen av landing og også rullebanens ujevne overflate og værforholdene registreres ikke bare av flygerens indre øre, men også av resten av kroppen.

Det er gjort framskritt i bruken av dataskapte visuelle systemer som viser bestemte internasjonale flyplasser og det omkringliggende terrenget. Disse virkelighetstro bildene blir vist på skjermer som omgir  fronten på simulatoren. Vinkelen på bildet er opptil 180 grader i bredden og 40 grader i høyden. Simulatorer gjør det mulig for flygere å «fly» under alle slags værforhold — i snøvær, regnvær og haglvær, når det lyner, og når det er tåke — og på dagtid, i tussmørke og om natten.

På besøk i en simulator

For å komme til den simulatoren jeg besøkte, måtte jeg gå over en seks meter lang metallbro mellom «land» og den store, hvite, vindusløse simulatoren, som stod på en svær, bevegelig plattform. Simulatoren ligner på et månelandingsfartøy eller en gedigen edderkopp.

Når du går inn i den, får du inntrykk av at du kommer inn i cockpiten på et ordentlig fly. Du ser alle varsellampene, måleinstrumentene, bryterne og spakene plassert akkurat på samme sted som i den cockpiten simulatoren er en kopi av. Terry Bansept, som er flysimulatortekniker og var guiden min, sa at mange av disse instrumentene og panelene er ekte flydeler.

Terry forklarte at flysimulatorene etter hvert er blitt tro kopier av cockpiten i forskjellige flymodeller; de er i full størrelse og har alle funksjoner. Etter hvert som bruken av flysimulering  har tiltatt, har man funnet ut at simulatorer gir flygetrening av høy kvalitet. I tillegg til at simulatorer blir brukt til flygeopplæring av flygere, blir de brukt til opplæring i nødprosedyrer.

Hvis en simulator svarer til en bestemt norm med hensyn til nøyaktighet, kan den tiden flygere bruker i den, til og med regnes som flytimer, akkurat som om de har fløyet et ekte fly. Under visse forhold kan en flygers opplæring og prøver nesten utelukkende foregå i en simulator.

Hvorfor simulatorer?

Simulatorer tjener en rekke praktiske formål. Ved å bruke simulatorer i stedet for ordentlige fly sparer man drivstoff og olje. Det blir også mindre lufttrafikk, støy og luftforurensning, og utgiftene til opplæring og drift blir mindre. Når en simulator «styrter», koster det ingenting, og ingen blir skadet.

«Simulatorer kan redusere tallet på ulykker under trening,» sa Terry. «De gjør det mulig å trene på nødssituasjoner, for eksempel brann i en motor, understellskollaps, dekkeksplosjon, fullstendig tap av skyvekraft, barskt vær, vindskjær, ising og dårlig sikt.» Det kan også bli gitt omfattende opplæring i flyets systemer, og funksjonsfeil eller svikt i systemer kan håndteres uten noen som helst risiko for menneskeliv eller materielle skader.

En erfaren flyger som heter J.D. Whitlatch, sa om dette: «De scenarioene vi bruker i simulatorene, representerer seks millioner mulige kombinasjoner av hendelser og forhold. Vi kunne aldri ha klart å gi flybesetninger trening i så mange situasjoner i et ordentlig fly.»

I USA blir selve simulatorene nøye sjekket og sertifisert av de amerikanske luftfartsmyndighetene (FAA), testflygere og teknikere. Før hver treningsdag foretar teknikerne reparasjoner og sjekker og «flyr» sine simulatorer for å forvisse seg om at simulatorene er tro kopier av ekte cockpiter. Når det blir gjort endringer i ordentlige cockpiter, må de samme endringene gjøres i simulatorene. Hver sjette måned «flyr» FAA-representanter simulatorene for å sjekke at alt stemmer.

Lærdom fra tidligere tragedier

Ved å bruke opplysningene fra ferdskrivere og taleregistratorer fra ulykkesfly kan teknikere programmere simulatorer til å etterligne akkurat de forholdene og feilene som bestemte flyulykker har vært forbundet med. Denne informasjonen og simuleringen kan så brukes som en hjelp for etterforskerne når de skal fastslå årsaken til de enkelte ulykkene. Slik informasjon kan dessuten komme framtidige generasjoner av flygere til nytte når de skal lære hvordan de skal reagere på uventede problemer. Og den kan bli brukt av dem som produserer fly og flydeler, når de skal bestemme hvordan de skal utforme og konstruere bedre fly og flydeler i framtiden.

Hvis en etterforskning viser at det skjedde en ulykke eller en nestenulykke på grunn av en feil flygeren gjorde, kan man sette i gang opplæring som tar sikte på at lignende feil skal unngås i framtiden. Lew Kosich, en erfaren flyger, sier: «De situasjonene vi skaper, er ikke fantasi; de har skjedd i virkeligheten, et eller annet sted.» I et forsøk på å forbedre flygernes reaksjonsevne, treningsoppleggene og i sin tur passasjerenes sikkerhet er eksperter innen flyindustrien hele tiden opptatt med å vurdere og gjenskape situasjoner fra det virkelige liv og med å studere flygernes reaksjoner på disse situasjonene.

Når jeg nå prøver å få «Boeing 747» til å «lande» på «Charles de Gaulle lufthavn» — under annenflygerens, Terrys, vaktsomme blikk — forventer jeg å høre den velkomne skrikingen fra dekk som treffer den asfalterte banen. Men nei da. En feil manøver fryser skjermbildet i simulatoren! Jeg har nettopp kollidert med kontrolltårnet!

Det er jammen godt at de flygerne som flyr passasjerfly i virkeligheten, er eksperter, blant annet takket være flysimulatorer. Neste gang du flyr, kan du være trygg på at du og dine medpassasjerer er i godt opplærte hender. — Innsendt.

[Fotnote]

[Bilder på side 26]

Simulert avgang fra San Francisco

og flygning over New York

[Bilde på side 26]

Flysimulator, Denver, Colorado