Jakten på det perfekte samfunn

DET ville være vidunderlig å oppleve en bedre verden, en verden uten smerte, sykdom eller handikap. Et verdensomfattende samfunn uten kriminalitet eller konflikter. En verden med mennesker som ikke døde.

Menneskeheten må selvsagt gjennomgå store forandringer for at vi skal få oppleve dette. Det at man har teorier om hvordan menneskeslekten skal kunne forbedres, er ikke noe nytt. For omkring 2300 år siden skrev den greske filosofen Platon: «De beste av begge kjønn burde forenes med de beste så ofte som mulig, og de mindreverdige burde forenes med de mindreverdige så sjelden som mulig.» Det var imidlertid først i nyere tid at forsøkene på å forbedre menneskeslektens genetiske utrustning begynte for alvor. Denne vitenskapsgrenen ble kalt eugenikk.

Det var sir Francis Galton, en britisk vitenskapsmann og slektning av Charles Darwin, som i 1883 lanserte betegnelsen «eugenikk». Ordet skriver seg fra greske uttrykk som betyr «av god fødsel» eller «fornem ved arv». Galton visste at man ved selektiv foredling kunne avle fram visse ønskverdige egenskaper hos forskjellige blomster og dyr. Kunne man ikke forbedre menneskeheten ved hjelp av lignende metoder? Galton trodde det. Han mente at hvis en brøkdel av de midler og de krefter som ble brukt på heste- og storfeavl, ble brukt på «forbedring av menneskeslekten», ville resultatet bli «en opphopning av genialitet».

Galton var påvirket av Darwins skrifter og resonnerte som så at det var på tide at menneskene overtok kontrollen over sin egen utvikling. I de første tiårene av 1900-tallet ble Galtons ideer svært populære blant politikere, vitenskapsmenn og akademikere, både i Europa og i USA. Lederen for en mektig nasjon gav uttrykk for de ideene som var så utbredt på hans tid, da han skrev: «Samfunnet kan ikke tillate at degenererte individer får frambringe avkom. . . . Enhver gruppe bønder som ikke lot de beste dyrene formere seg, men lot all tilvekst komme fra den dårligste rasen, ville bli sett på som mer eller mindre sinnsforvirret. . . . En dag kommer vi til å innse at hovedoppgaven til en samfunnsborger av det rette slaget er å etterlate seg sitt blod, og at vi ikke kan videreføre slekten til borgere av feil slag.» Disse ordene ble skrevet  av De forente staters 26. president, Theodore Roosevelt.

På messer og utstillinger både i Storbritannia og i Amerika ble arvelovene ofte illustrert på plakater der det var montert en rekke utstoppede marsvin. De var anbrakt på en bestemt måte for å vise hvordan fargen på pelsen gikk i arv fra én generasjon til den neste. Poenget med utstillingene framgikk av billedtekster. På en av plansjene stod det: «Åndssvakhet, epilepsi, sinnssykdom, alkoholisme, tilbøyelighet til kriminalitet og fattigdom og mange andre uønskede menneskelige trekk går i arv på samme måte som pelsfargen går i arv hos marsvinene.» På en annen utstillingsplakat stod det: «Hvor lenge skal vi amerikanere være opptatt av stamtavlen til grisene våre, hønsene våre og kveget vårt og samtidig overlate våre barns avstamning til tilfeldighetene?»

Eugenikk i praksis

Disse ideene var ikke bare intellektuelt tankespinn. Titusener av «uønskede individer» ble sterilisert både i Nord-Amerika og i Europa. Hvem eller hva som ble definert som uønsket, avhang naturligvis i høy grad av hvilken oppfatning de som traff beslutningen om tvangssterilisering, hadde. I staten Missouri i USA ble det for eksempel framlagt et lovforslag om sterilisering av dem som var «dømt for mord, voldtekt, landeveisrøveri, hønsetyveri, bombeattentat eller biltyveri». Nazi-Tyskland gikk et skritt lenger i sin iver etter å frambringe en overlegen rase i løpet av en enkelt generasjon. Etter at inntil 225 000 mennesker var blitt tvangssterilisert, ble millioner av andre — jøder, sigøynere, funksjonshemmede og andre «uønskede individer» — utryddet under dekke av rasehygiene, eller eugenikk.

Som følge av nazitidens barbari fikk eugenikk en uhyggelig biklang, og mange håpet at dette forskningsområdet var blitt gravlagt sammen med de millioner som døde i dets navn. Men i 1970-årene kom det rapporter om vitenskapelige framskritt innen det unge faget molekylarbiologi. Noen fryktet at disse framskrittene kunne gjenopplive de ideene som hadde ledet Europa og Nord-Amerika på gale veier i den første halvdelen av århundret. På et diskusjonsmøte om rekombinant DNA som ble holdt ved et vitenskapsakademi i 1977, sa en fremtredende biolog til  sine kolleger: «Denne forskningen kommer til å føre oss et skritt nærmere genteknologi på mennesker. Det er på det området de finner ut hvordan de skal få oss til å frambringe barn med ideelle karaktertrekk. . . . Forrige gang det ble forsøkt, hadde de ideelle barna blondt hår, blå øyne og ariske gener.»

I dag er det nok mange som synes at det er latterlig å sammenligne framskrittene innen genteknologi med Hitlers eugenikk-program. For 60 år siden ble det lagt stor vekt på raserenhet. I vår tid er folk opptatt av hvordan de kan få bedre helse og bedre livskvalitet. Den gamle eugenikken hadde sitt utspring i politikk og fikk næring av skinnhellighet og hat. De nye framskrittene innen genforskning får næring av kommersielle interesser og folks ønske om å oppnå bedre helse. Men trass i slike store forskjeller ligner målet med å forme mennesker i samsvar med våre egne fordommer på det genetiske område mye på den gamle formen for eugenikk.

Forbedring av samfunnet ved hjelp av vitenskapen

I disse dager kartlegger kraftige datamaskiner systematisk det humane genom — vårt samlede genmateriale, som styrer hvordan vi skal vokse, og i store trekk bestemmer hvordan vi er. Disse datamaskinene katalogiserer omhyggelig de titusener av gener som finnes i det menneskelige DNA. (Se rammen «DNA-detektiver».) Forskere mener at så snart informasjonen er blitt samlet opp og lagret, vil den bli brukt langt inn i framtiden som en av de viktigste kildene til forståelse av humanbiologi og medisin. Og ved å løse mysteriene rundt det humane genom håper de at de skal kunne utvikle behandlingsformer som kan reparere eller erstatte defekte gener.

Leger håper at man gjennom genforskningen skal kunne frambringe en ny generasjon av ufarlige, men effektive medisiner som kan forebygge og bekjempe sykdom. Slik teknologi kan også gjøre det mulig for legen din å sjekke din genetiske profil, slik at han på forhånd kan avgjøre hvilken medisin som vil være best for deg.

Noen mener at genteknologien i tillegg til å frambringe slike medisinske fordeler også kan være en måte å løse sosiale problemer på. I tiden mellom den annen verdenskrig og begynnelsen av 1990-årene hevdet akademikere at man kunne redusere sosiale problemer ved å innføre økonomiske og institusjonelle reformer og ved å forbedre det miljøet folk lever i. Men i de senere år er de sosiale problemene bare blitt større. Mange har begynt å tro at nøkkelen til å løse problemene ligger på det genetiske plan. Og noen tror nå at genene har større innflytelse på den enkeltes og en gruppes oppførsel enn miljøet har.

Hva med døden? Ifølge forskere ligger også løsningen på det problemet i manipulering av vårt DNA. Vitenskapsmenn har allerede klart å forlenge levetiden til bananfluer og larver til det dobbelte ved hjelp av teknikker som de mener man en dag vil kunne bruke på mennesker. Lederen for Human Genome Sciences Inc. sa: «Dette er første gang vi kan forestille oss menneskets udødelighet.»

Det «perfekte» barn?

De begeistrede meldingene om hva som blir gjort, og om hva som kan gjøres i årene framover, gjør det lett å overse nåværende begrensninger og potensielle problemer ved  de nye teknologiene. La oss vende tilbake til temaet barn. I dag er genetisk fosterdiagnostikk alminnelig utbredt. Den vanligste metoden skriver seg fra 1960-årene. Legen stikker en nål inn i en gravid kvinnes livmor for å ta en prøve av fostervannet, den væsken som omgir fosteret. Fostervannet blir så testet for å se om fosteret har noen av mange genetiske defekter, for eksempel Downs syndrom og ryggmargsbrokk. Denne undersøkelsen foretas vanligvis etter 16. svangerskapsuke. En nyere metode kan åpenbare detaljer ved fosterets arveanlegg mellom sjette og tiende svangerskapsuke.

Disse metodene setter legene i stand til å oppdage mange defekter, men det er bare omkring 15 prosent av disse defektene som kan korrigeres. Når testene påviser et genetisk problem eller gir et flertydig resultat, må mange foreldre treffe en smertefull avgjørelse — skal man velge abort, eller skal barnet bæres fram og fødes? Bladet The UNESCO Courier sier: «Til tross for økningen i antall DNA-tester — som alle er patentert  og nokså innbringende — har arvelighetsforskningen så langt ikke oppfylt de optimistiske løftene om genterapi. Leger tester fostre for tilstander og sykdommer som de ikke kan behandle. Abort blir derfor ofte holdt fram som en behandlingsform.»

Etter hvert som bioteknologien blir mer effektiv, regner legene naturligvis med at de i enda større grad skal bli i stand til å oppdage og korrigere de genetiske defektene som enten forårsaker sykdommer, eller som gjør mennesker lett mottagelige for forskjellige sykdommer. Forskerne håper dessuten at de en dag skal kunne plassere kunstige kromosomer i et menneskeembryo som kan gi beskyttelse mot slike sykdommer som Parkinsons sykdom, aids, diabetes, prostatakreft og brystkreft. På den måten vil barnet bli født med et forsterket immunsystem. Man mener også at man i framtiden skal kunne utvikle legemidler som «forbedrer» embryoet under dets utvikling, kanskje ved å manipulere genene slik at barnet får høyere intelligens og bedre hukommelse.

 Selv om de mest optimistiske forskerne innser at det vil gå lang tid før foreldre vil kunne velge barn ut ifra en katalog, er det mange som synes at tanken på å føde drømmebarnet, er svært tiltalende. Noen mener at det vil være uansvarlig ikke å benytte teknologien til å eliminere genetiske defekter. De resonnerer som så at hvis det ikke er noe i veien for å sende barna sine til de beste skolene og de beste legene, kan det heller ikke være noe i veien for å forsøke å få best mulige barn.

Bekymring for framtiden

Andre er imidlertid bekymret. Boken The Biotech Century sier for eksempel: «Hvis man har tenkt å forebygge diabetes, sigdcelleanemi og kreft ved å forandre det enkelte menneskes arveanlegg, hvorfor ikke da også forsøke med andre, mindre alvorlige ’forstyrrelser’, for eksempel nærsynthet, fargeblindhet, dysleksi, fedme og det å være venstrehendt? Hva kan hindre et samfunn i å avgjøre at en bestemt hudfarge er en defekt?»

 Genetisk informasjon vil bli svært ettertraktet av forsikringsselskapene. Hva om en gentest før fødselen avslører et potensielt problem? Kommer forsikringsselskapene til å legge press på moren for å få henne til å ta abort? Kan de fraskrive seg ethvert erstatningsansvar hvis hun nekter?

Kjemiske, farmasøytiske og bioteknologiske foretak konkurrerer ikke bare om å ta patent på gener og organismer, men også om måter å manipulere dem på. Det er naturligvis økonomiske interesser som driver dem — ønsket om å tjene penger på framtidens teknologi. Mange av dem som beskjeftiger seg med bioetikk, frykter at dette kan føre til at foreldre vil føle seg presset til å velge «genetisk godkjente» barn. Det er lett å forestille seg at reklamen ville spille en vesentlig rolle i en slik utvikling.

Det er lite sannsynlig at de nye teknologiene vil være lett tilgjengelige i fattige deler av verden. Mange steder på jorden mangler selv de mest grunnleggende helsetiltak. Selv i høyt utviklede land kan genterapi komme til å bli en valgmulighet som bare står åpen for de rike.

Et perfekt samfunn

I den flom av litteratur som beskriver hva som er blitt utrettet innen bioteknologien, forekommer ofte uttrykket «spille rollen som Gud». Siden Gud er livets Konstruktør og Skaper, er det passende å tenke over hva han mener om et slikt forsøk på å oppnå det fullkomne. Første Mosebok i Bibelen sier at etter at Gud hadde skapt livet på jorden, ’så han på alt han hadde dannet, og se, det var meget godt’. (1. Mosebok 1: 31) De to første mennesker var genetisk fullkomne. Det var fordi de gjorde opprør mot Gud at de førte ufullkommenhet og død over seg selv og sine etterkommere. — 1. Mosebok 3: 6, 16—19; Romerne 5: 12.

Jehova Gud ønsker at det skal bli slutt på sykdom, lidelser og død. Han har for lenge siden truffet tiltak for å befri menneskeheten for disse problemene. Den bibelske boken Åpenbaringen forutsier at det vil komme en tid da Gud skal gripe inn i forholdene på jorden. Om den tiden leser vi: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» Disse omfattende forandringene vil ikke komme som et resultat av de vitenskapelige gjennombrudd som menneskene gjør. Mange av dem tror ikke engang at Gud finnes, og de lovpriser ham derfor heller ikke. Det sies videre i skriftstedet: «Han som satt på tronen [Jehova Gud], sa: ’Se, jeg gjør alle ting nye.’» — Åpenbaringen 21: 4, 5.

[Uthevet tekst på side 5]

Etter at inntil 225 000 mennesker var blitt tvangssterilisert i Nazi-Tyskland, ble millioner av andre «uønskede individer» utryddet under dekke av rasehygiene, eller eugenikk

[Uthevet tekst på side 6]

Leger håper at man gjennom genforskningen skal kunne frambringe en ny generasjon av ufarlige, men effektive medisiner som kan forebygge og bekjempe sykdom

[Uthevet tekst på side 11]

Etter at sauen Dolly ble født, har forskerne klonet fram et titall andre dyr — alle sammen fra voksne celler. Kan man anvende den samme teknikken til kloning av voksne mennesker?

 [Ramme/bilder på side 7]

Kan mennesker klones?

I 1997 skapte sauen Dolly store overskrifter verden over. Hva var det som var så spesielt med Dolly? Dolly var resultatet av det første vellykkede forsøk på kloning av pattedyr ved hjelp av en voksen celle som ble tatt fra en søyes melkekjertel. Dolly ble en yngre «tvilling» til den sauen som cellen ble tatt fra. Før Dollys tid hadde forskere i flere tiår klonet dyr ved hjelp av fosterceller. Det var få som trodde at det var mulig å reprogrammere en celle fra et voksent pattedyr for å frambringe et annet dyr som er genetisk likt det første. Kloning fra en voksen celle gjør det mulig å se på forhånd hvordan avkommet vil bli.

Målet til forskerne som klonet fram Dolly, var å forbedre husdyrene som en verdifull kilde i forbindelse med produksjon av stoffer som utskilles i melken, og som nyttiggjøres av den farmasøytiske industrien. I februar 1997 meldte det vitenskapelige tidsskriftet Nature om forskernes suksess under overskriften «Levedyktig avkom av celler fra fostre og voksne pattedyr». Mediene viste stor interesse for både meldingen og følgene av den. To uker senere ble Dolly avbildet på forsiden av bladet Time under overskriften «Kommer det noen gang til å bli en til av deg?» Den samme uken trykte bladet Newsweek en artikkelserie som het «Kan vi klone mennesker?»

Etter at Dolly ble født, har forskerne klonet fram et titall andre dyr — alle sammen fra voksne celler. Kan man anvende den samme teknikken til kloning av voksne mennesker? Ja, sier noen biologer. Har man gjort det? Ikke ennå. Ian Wilmut, den britiske forskeren som ledet det forskerteamet som klonet fram Dolly, påpeker at kloning foreløpig er «svært lite effektivt», for dødsraten blant slike fostre er omkring ti ganger større enn blant fostre som er blitt unnfanget på naturlig vis.

Noen spør: «Hva om en eller annen nå forbedrer teknikken og kloner fram for eksempel en rekke Hitler-lignende mennesker?» I et forsøk på å avverge slik frykt påpeker Wilmut at selv om et klonet barn vil være genetisk identisk med den personen det er klonet fra, vil det bli påvirket av sitt miljø og utvikle sin egen personlighet, akkurat som et naturlig tvillingpar gjør.

[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]

DNA-detektiver

Menneskekroppen består av omkring 100 billioner celler. De fleste celler har en kjerne. I hver cellekjerne er det 46 trådformede dannelser som kalles kromosomer. Hvert kromosom består av et tett tvunnet, spiralformet molekyl som kalles DNA. Det er blitt anslått at dette molekylet består av opptil 100 000 gener som er plassert omtrent som små og store byer langs en hovedvei. Genene bestemmer i høy grad hvert trekk i kroppen vår — fosterutviklingen, kjønnet, våre fysiske trekk og veksten fra vi er barn, til vi blir voksne. Vitenskapsmenn tror også at vårt DNA inneholder en «klokke» som avgjør hvor lenge vi kommer til å leve.

Dyrs og menneskers DNA er bemerkelsesverdig likt. Forskjellen mellom sjimpansenes arveanlegg og menneskenes arveanlegg utgjør for eksempel bare én prosent. Men forskjellen er likevel ti ganger større enn forskjellen mellom to menneskers DNA. Det er ikke desto mindre disse uendelig små forskjellene som er årsaken til de trekkene som gjør oss til unike individer.

For nesten ti år siden gikk vitenskapsmenn i gang med et vanskelig prosjekt — å kartlegge den nøyaktige rekkefølgen av de kjemiske byggesteinene i menneskets DNA. Dette prosjektet, kjent som humant genom-prosjektet, er et ambisiøst og enormt prosjekt, og det kommer til å koste milliarder av dollar. Den informasjonen man har samlet, vil kunne fylle anslagsvis 200 bind hvor hvert av bindene er på størrelse med en 1000-siders telefonkatalog. Hvis man skulle lese all denne informasjonen, måtte man ha sittet og lest 24 timer i døgnet i 26 år!

Mediene overser ofte at denne informasjonen også skal tydes etter at den er blitt samlet. Man vil trenge nytt verktøy som kan analysere dataene. Én ting er å identifisere genene, men det er noe helt annet å vite hva de gjør, og hvordan de samarbeider om å bygge opp et menneske. En framstående biolog kalte humant genom-prosjektet for «genetikkens hellige gral». Men genetikeren Eric Lander foreslår en mer jordnær beskrivelse. Han sier: «Det er en delekatalog.» «Hvis jeg gav deg en liste over delene til et Boeing 777-fly og det hadde 100 000 deler, tviler jeg på at du kunne skru flyet sammen, og du ville ganske sikkert ikke forstå hvorfor det kunne fly.»

[Illustrasjon]

(Se den trykte publikasjonen)

KJERNE

CELLE

KROMOSOMER

DNA

BASEPAR