Sjiraffen — høy, langbent og elegant

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KENYA

DE GRÅ granittsteinene var fuktige og kalde å ta på så tidlig på morgenkvisten. Vi hadde krøket oss sammen mellom de store klippeblokkene med en varm kopp te i hånden og speidet nå ivrig utover den afrikanske gressletten nedenfor. * Det viste seg at det lønte seg å være tålmodig. Da det begynte å lysne, kom det en flokk sjiraffer — høye, langbente og elegante — i passgang over sletten. Det var som å se dem bevege seg i sakte kino der de skrittet grasiøst ut med ben som lignet på stylter, mens de lange, buede halsene vaiet som seilskipsmaster i vinden. Synet tok nesten pusten fra oss. Det var utrolig vakkert!

De lot seg ikke merke med at vi var der, men gikk alle som én bort til en klynge med frodige akasietrær og strakte halsen ut mot de tornete grenene, som vokste høyt. Forsiktig og omhyggelig plukket de rolige kjempene små grønne blad med den lange tungen sin. Der, høyt over bakken, stakk de hodet inn i en koloni av veverfuglreir og gomlet uforstyrret på blad og skudd. Fuglene skjelte ut de langhalsete inntrengerne. Alt dette spetaklet fikk sjiraffene til å gå rolig og verdig bort til noen andre trær i stedet.

Raske og grasiøse

De som har sett disse skapningene strekke den lange halsen sin ut av en innhegning i en dyrepark, synes kanskje det er vanskelig å forestille seg hvor vakkert og grasiøst sjiraffene egentlig løper når de er ute i det fri på de afrikanske tresavannene. Bevegelsene er grasiøse og elegante. Sjiraffene kan nok se sarte, nærmest skjøre, ut, så når de galopperer bortover de åpne gresslettene, skulle man kanskje tro at de kunne snuble ved den minste hindring og falle over ende. Men nei da. En stor hannsjiraff, som veier opptil 1300 kilo, er sikker på foten og en  sprek løper som kan komme opp i en hastighet på bortimot 60 kilometer i timen.

Denne fascinerende skapningen lever bare i Afrika. Den er godlynt og fredelig av seg, så det er hyggelig å stå og betrakte den. Sjiraffens ansikt kan beskrives som unikt og til og med sjarmerende. Den har lange, smale ører og to små horn med svarte, fløyelslignende hårdusker øverst. Øynene er svarte og svært store og er beskyttet av lange, buede øyevipper. Den ser både nysgjerrig og troskyldig ut når den speider langt av sted fra sitt høye utkikkspunkt.

Før i tiden ble sjiraffen satt pris på for sitt pene utseende og sitt sky, stillferdige og fredsommelige lynne. Unge sjiraffer ble gitt i gave til konger og andre herskere som symbol på fred og velvilje nasjoner imellom. I dag kan man fortsatt se sjiraffportretter på afrikanske bergmalerier fra gammel tid, selv om de nå ikke er så tydelige lenger.

Sjiraffens høyde

Sjiraffen er det høyeste dyret som finnes. En voksen hann kan bli over 5,5 meter høy. I egyptiske hieroglyfer fra oldtiden stod en sjiraff for verbet «å forutsi», på grunn av sin formidable høyde og sin evne til å se langt.

Når sjiraffen befinner seg i en blandet flokk med sebraer, strutser, impalaer og andre dyr som holder til på de afrikanske savannene, fungerer sjiraffen som et slags vakttårn. Fordi den er så høy og har et så utmerket syn, kan den oppdage enhver fare som måtte nærme seg, på et tidlig tidspunkt. Det gjør nok sitt til at de andre dyrene føler seg forholdsvis trygge sammen med den.

Sjiraffens forunderlige bygningstrekk

Sjiraffen er bemerkelsesverdig konstruert med tanke på at den skal beite på de øverste grenene på høye trær, godt unna alle andre dyrs rekkevidde, bortsett fra elefantens. Overleppen, som den griper  med, og den tøyelige tungen er bygd på en helt spesiell måte, noe som gjør at den forsiktig kan plukke blad av grener som har tagger og torner spisse som nåler.

Sjiraffer kan sette til livs opptil 34 kilo planteføde hver dag. De kan spise mange forskjellige typer vegetasjon, men de foretrekker de tornete akasietrærne som vokser på de afrikanske savannene. En hannsjiraff kan strekke ut tungen 42 centimeter når den skal samle føde. Sjiraffens hals er uvanlig bøyelig. Det gjør at sjiraffen kan vri og bøye på det lange hodet i de utroligste vinkler når den forsyner seg av grenene høyt oppe i trærne.

Det er lett for sjiraffen å nå høyt opp, men det er noe helt annet å drikke vann. Når den kommer bort til et vannhull, må den langsomt sprike med forbena og så bøye begge knærne for å nå ned til vannflaten. I denne klossete stillingen må sjiraffen strekke den lange halsen så langt den kan, før den kan drikke. Heldigvis trenger den ikke å drikke ofte, for den får som regel nok fuktighet fra de saftfulle bladene den spiser.

På halsen og sidene har sjiraffen et nett av smale, hvite striper som danner et pent mønster. De bladlignende flekkene kan variere i farge fra lys oransje til dyp kastanjebrun og til og med svart. Etter hvert som sjiraffen blir eldre, blir den mørkere i pelsen.

Familielivet

Sjiraffene er sosiale dyr og ferdes sammen, noen ganger to og to, men ofte i tilfeldige flokker på opptil 50 dyr. Hunnens drektighetstid er på mellom 420 og 468 dager. Når kalven blir født, er den to meter høy. Under fødselen faller den mer enn to meter, ned på bakken, med hodet først! Men den tar ikke skade av det, og etter et kvarters tid stabler den seg på bena og er klar til å patte. Etter to—tre uker begynner den instinktivt å småspise av de sarte tuppene på akasiegrenene. Snart blir den sterk nok til å holde følge med moren når hun langer ut.

En sjiraffunge er en praktfull miniatyrutgave av foreldrene sine. Den er nok liten i sjiraffmålestokk, men den er høyere enn de fleste menn. Den er et vakkert syn der den står nysgjerrig og uredd under den tårnhøye moren, som ser seg omkring med vaktsomme øyne.

Kort tid etter fødselen samles sjiraffungene i kalvegrupper, hvor dagen går med til å hvile, leke og følge med på det som foregår rundt dem. En nyfødt kalv vokser utrolig fort. På seks måneder kan en kalv vokse så mye som en meter, og den kan doble sin høyde på et år. På bare én uke kan den vokse 23 centimeter! En sjiraffmor beskytter ungen sin godt, og selv om hun tillater den å gå et stykke unna, kan hun holde øye med den, siden hun har så godt syn.

Sjiraffens bemerkelsesverdige størrelse, smidighet og hurtighet og også dens skarpe syn gjør at den har få naturlige fiender bortsett fra løven. Det er menneskene som har jaktet på og drept dette vakre dyret i stort antall. De har vært ute etter det nydelige skinnet, det velsmakende kjøttet og de lange svarte halehårene,  som noen tror har mystisk kraft. På grunn av denne nådeløse jakten går dette fredelige dyret nå en usikker framtid i møte. En gang i tiden var sjiraffen tallrik i mange deler av Afrika, men nå er det bare i viltreservater og nasjonalparker, hvor den er fredet, at den kan føle seg forholdsvis trygg.

I dag kan turister på en afrikansk safari fremdeles fryde seg over synet av langhalsete sjiraffer som løper fritt omkring på de enorme gresslettene. Der kan de se dem forsyne seg av tornete akasietrær eller bare stå og stirre langt utover på typisk sjiraffvis. Dette praktfulle dyret, med sin særegne, vakre form og fredsommelige natur, er virkelig et av skaperverkets undere — enda et eksempel på Den Allmektige Guds, Jehovas, enestående skaperevne og unike personlighet. — Salme 104: 24.

[Fotnote]

[Ramme på side 18]

ET LANGHALSET MIRAKEL

En skulle tro at sjiraffens eiendommelige kroppsform og store størrelse bød på problemer. Den store høyden og den lange halsen kan få det til å virke helt umulig at blodet strømmer slik det skal, til alle deler av kroppen. Når sjiraffen for eksempel bøyer hodet ned mot bakken, skulle en tro at tyngdekraften forårsaket en altfor sterk blodtilstrømning til hjernen. Og når sjiraffen løfter hodet igjen, skulle en forvente at blodet strømmet tilbake til hjertet med den følge at den mistet bevisstheten. Men dette skjer ikke. Hvorfor ikke?

Sjiraffens blodomløp er virkelig et mirakel, sinnrikt tilpasset dyrets unike form og størrelse. Hjertet er usedvanlig stort og må pumpe kraftig for å sende blod til hjernen, som befinner seg så langt over hjertet som tre til tre og en halv meter. Hjertet, som har sju centimeter tykke vegger, slår opptil 170 ganger i minuttet og framkaller et systolisk trykk som er nesten tre ganger så høyt som det mennesket har. For at sjiraffen skal kunne takle et slikt trykk på en trygg måte, må både halspulsåren, som fører blod til hjernen, og halsvenen, som fører blod tilbake til hjertet, være store. Disse blodkarene er faktisk over 2,5 centimeter i diameter, og et seigt, elastisk vev gjør dem fleksible og sterke.

Når sjiraffen senker hodet, sørger klaffer i halsvenen for at blodet ikke strømmer tilbake til hjernen. Ved hjernens nedre del går den store halspulsåren inn i et fantastisk utformet system som er blitt kalt «det makeløse nettet». Her blir blodtilstrømningen til hjernen, som skyldes at sjiraffen senker hodet, redusert ved at blodet blir ledet inn i et spesielt nettverk av ørsmå blodkar som regulerer blodtrykket og beskytter hjernen mot en kraftig blodtilstrømning. Det makeløse nettet utvider seg når hodet senkes, og trekker seg sammen når sjiraffen løfter hodet, slik at den plutselige blodtrykksforandringen reguleres og faren for blackout unngås.

Sjiraffens hals er også bygd på en forunderlig måte. Forskere er blitt overrasket over å oppdage at sjiraffens forbausende lange hals inneholder like mange virvler som halsen til en mus eller halsen til de aller fleste andre pattedyr. Men i motsetning til de fleste andre pattedyr har sjiraffen forlengede virvler som er formet i en spesiell kule-og-skål-formasjon, noe som gir en bemerkelsesverdig fleksibilitet. Sjiraffen kan derfor snu og vri halsen slik at den kan stelle alle deler av kroppen og spise av tretoppene.