Kan man ikke lenger ha en jobb livet ut?

GRAHAM * arbeidet for en stor bedrift i Australia i 37 år. Da han var i slutten av 50-årene, ble han plutselig oppsagt med noen ukers varsel. Han fikk beskjed om at man ikke lenger hadde bruk for ham. Forståelig nok ble han forvirret; han ble overrasket og bekymret for framtiden. «Kan man ikke lenger ha en jobb livet ut? Jeg trodde at jeg hadde en sikker jobb, og at jeg skulle få beholde den helt til jeg nådde pensjonsalderen,» sier Graham spørrende.

Det er jo ikke uvanlig at folk mister jobben, og det er heller ikke noe nytt fenomen. Men det at så mange på verdensbasis mister jobben, er nytt for dagens generasjon av arbeidstakere. Det er uten tvil mange grunner til at folk mister jobben, men rasjonalisering og innskrenkninger ser ut til å være en viktig grunn. Hva innebærer det, og hvorfor er det blitt slik som det er?

Arbeidsplassen i forandring

Næringslivet i vår tid er blitt mer og mer globalt. Det ble særlig tydelig i USA i slutten av 70-tallet, da bedrifter la merke til at stadig flere forbrukere kjøpte biler, elektroniske artikler og mange andre varer som var produsert i utlandet.

I et forsøk på å bli konkurransedyktige og redusere produksjonskostnadene begynte amerikanske selskaper å redusere antall arbeidere og forbedre metoder og utstyr. De begynte å rasjonalisere og innskrenke. Denne prosessen er blitt beskrevet som det å «redusere en organisasjons arbeidsstokk, vanligvis ved en kombinasjon av permitteringer, tilbud om førtidspensjon, overføringer og naturlig avgang».

I noen år gikk innskrenkninger stort sett ut over kroppsarbeidere. Men i slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet begynte stadig flere kontorfolk også å bli rammet, særlig de som hadde sjefsstillinger i mellomsjiktet. Snart ble alle industriland berørt av denne trenden. Og etter hvert som det økonomiske presset har fortsatt, har myndigheter og arbeidsgivere prøvd å finne flere måter å innskrenke på for å redusere utgiftene.

For mange arbeidere finnes det ikke lenger noen trygg jobb. En talsmann for en fagforening sier: «Folk som har ytet 10, 15 og 20 års lojal tjeneste, har opplevd at deres sikre kontrakt er blitt revet i stykker, og at de plutselig er blitt oppsagt.» Delorese Ambrose forteller i boken Healing the Downsized Organization at i 1956 ble uttrykket «organisasjonsmann» laget for å beskrive den typiske arbeidstaker. Hun sier også: «Enten han arbeidet som fagorganisert ansatt eller som leder, gav han sitt økonomiske velvære, sitt sosiale liv og sin lojalitet overfor organisasjonen i bytte mot trygghet — en jobb livet ut. Det er tydelig at denne avtalen er blitt brutt i dagens samfunn.»

Millioner av arbeidere over hele verden har mistet jobben på grunn av innskrenkninger, og ingen gruppe har sluppet uskadd fra det. Bare i USA er det mange som er blitt rammet; flere millioner har mistet sitt faste arbeid. Det har vært lignende former for innskrenkninger i mange andre land. Men disse tørre tallene alene formidler ikke den menneskelige tragedien bak dem.

Skadelige virkninger

Graham, som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen, sa: «Man blir virkelig psykisk skadet.» Han sammenlignet oppsigelsen med  «en sykdom eller et knusende fysisk slag».

Når lojalitet ikke blir belønnet, føler man seg sviktet, fordi de ofrene man har brakt for firmaet, ikke er blitt verdsatt. Tilliten forsvinner, særlig når mange av de øverste lederne selv tjener store penger på at de har gjort innskrenkninger i bedriften. Og en som er blitt arbeidsledig og plutselig ikke har fast inntekt lenger, kan få problemer med å nedbetale boliglån og annen gjeld og med å betale utgifter i forbindelse med helseomsorg og skole for familiemedlemmer. Det kan også bli vanskelig å opprettholde den levestandard en har vært vant til, fortsette å dyrke hobbyer og beholde personlige eiendeler. Dette fører til fortvilelse og en følelse av ikke å være noe verd.

Det å ha et stabilt og meningsfylt arbeid bidrar i høy grad til en følelse av egenverd. Arbeidsledighet kan derfor ha en ødeleggende virkning på uføre, ufaglærte og dem som er oppe i årene. En australsk undersøkelse viste at det var folk i alderen fra 45 til 59 år som stod i størst fare for å bli oppsagt. Og dette er den aldersgruppen som har vanskeligst for å tilpasse seg forandringen.

Har man noen valgmuligheter? Deltidsarbeid og dårligere betalt arbeid er helt klart å foretrekke framfor å gå arbeidsledig. Men det kan føre til en lavere levestandard. Og det har vist seg at det bare er cirka en tredjedel av dem som blir oppsagt, som med tiden får en jobb som er like godt betalt som den de hadde. Det utgjør en ekstra påkjenning for familielivet.

Selv om man for tiden har jobb, er det ikke sikkert at man føler seg trygg. Tanken på at man kan komme til å miste jobben, kan ha en uklar, men ødeleggende virkning. Boken Parting Company sier: «Å prøve å innstille seg på at man kommer til å miste jobben, er som å prøve å velge den beste måten å bli truffet av en lastebil på. Du får sjelden muligheten til å prøve selv den beste idé, for vanligvis ser du ikke lastebilen — eller oppsigelsen — før du er blitt overkjørt.»

Hvordan går det med ungdommer som er arbeidsledige? Et institutt for utdanning og vitenskap utførte en undersøkelse og kom med denne bemerkningen: «En av de viktigste ytre bekreftelsene på at man er blitt voksen, er at man har fått seg heltidsarbeid. Det er et tegn på at man har begynt på det ’virkelige’ livet som voksen — i en voksen verden og på voksne betingelser, med ledsagende økonomisk uavhengighet.» Hvis det er slik at det å få arbeid signaliserer begynnelsen på livet som voksen, kan derfor arbeidsløshet være svært nedbrytende for de unge.

Å leve med arbeidsledighet

Å takle det at man har mistet jobben, er blitt sammenlignet med det å gå i et minefelt. Boken Parting Company sier at de vanligste  følelsene i denne forbindelse er sinne, skam, frykt, nedstemthet og selvmedlidenhet. Slike følelser er vanskelige å mestre. Forfatteren skriver: «Du er blitt tildelt en vanskelig oppgave — å bestemme din framtid. Du har ikke bedt om å få denne oppgaven. Sannsynligvis vet du ikke hvordan du skal gå fram, og med ett føler du deg kanskje helt alene.» Og å forklare for familien at man plutselig er blitt oppsagt, er noe av det vanskeligste for den som er blitt arbeidsløs.

Men man kan gjøre noe rent praktisk for å takle virkningene av innskrenkninger. Det første skrittet er å legge om livsstilen med én gang. Man må legge opp til å leve mer enkelt enn man har vært vant til.

Her er noen forslag som kan hjelpe deg til å mestre situasjonen, selv om de ikke løser hele problemet. For det første: Innse at det er en realitet i vår tid at man plutselig kan miste jobben. Uansett hvilken aldersgruppe man tilhører, og hvilken erfaring man har, så bør man være klar over at det kan skje. Ved din levemåte kan du forberede deg på den muligheten.

For det andre: Vær forsiktig med å stifte stor gjeld for å skaffe deg ting som du ikke trenger til livets opphold. Sett tæring etter næring, og gå ikke ut fra at du kan betale gjeld med inntekt som du regner med å få på grunn av forfremmelse eller vanlig lønnsforhøyelse. Det budskapet dagens økonomi formidler, er at man ikke kan legge sikre langsiktige planer.

For det tredje: Tenk over hvordan du kan leve mer enkelt og redusere de økonomiske forpliktelsene som du for tiden har. Det betyr blant annet at du må kvitte deg med unødvendig gjeld, hvis det du ønsker, bare er å ha en enkel og sunn livsstil.

For det fjerde: Revurder de mål du har i livet, både åndelige og andre, og oppdater dem. Så kan du veie alle avgjørelsene mot målene og finne ut hvilken innvirkning dette vil ha på livet ditt.

Til slutt: Se ikke lengselsfullt på livsstilen til andre i ditt nærmiljø som lever mindre sparsommelig. Gjør du det, kan du begynne å ønske deg de tingene som de har, og bli lokket til å leve sånn som de gjør.

Dette er noen forslag som kan hjelpe deg og din familie til å unngå den snare å stole på usikker rikdom i en svært usikker verden og til å slippe mange av de bekymringene som kan følge med en moderne livsstil.

Den tidligere finanseksperten Felix Rohatyn skal ha sagt: «Det er noe som er fundamentalt galt i vårt samfunn, når én manns arbeidsløshet gjør en annen mann rikere.» Dette systemet er så fundamentalt galt at det snart skal bli erstattet av en verden der «en jobb livet ut» vil bety mye mer enn det vi kan fatte i dag. — Jesaja 65: 17—24; 2. Peter 3: 13.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 14]

’Det er noe som er fundamentalt galt, når én manns arbeidsløshet gjør en annen mann rikere’

[Bilde på side 15]

Prøv å finne ut hvordan du kan leve mer enkelt