Da fjellet prøvde å slå seg sammen med havet

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I VENEZUELA

MELLOM hovedstaden i Venezuela, Carácas, og havet ligger det et 2000 meter høyt fjell som heter El Ávila. På nordsiden er det en smal kyststripe som er tett befolket. Venezuelas hovedflyplass ligger der, og for å komme derfra til Carácas må turistene reise gjennom en tunnel som går tvers igjennom fjellet.

Etter at det hadde styrtregnet i desember i fjor, klarte ikke den gjennomvåte jorden oppetter El Ávila å absorbere mer vann. Det virket som om fjellsidene revnet da titusener kubikkmeter vann fosset ned fra fjellet. Det så nærmest ut som om fjellet prøvde å slå seg sammen med havet, som en sa. Boliger — alt fra skur til villaer — ble oppslukt av flomvann, gjørme, steiner og trær. Senger, kjøleskap, TV-er og til og med mennesker ble feid av gårde. En eldre mann sa at han trodde dette var verdens ende.

Det sluttet etter hvert å regne, og flomvannet begynte å synke. Ifølge ett overslag kan det være cirka 50 000 mennesker som mistet livet, og 400 000 som ble gjort hjemløse. Det er med god grunn at dette er blitt omtalt som «den verste naturkatastrofen i Venezuelas historie».

På et hengende hår

Den 15. desember ble Juan Carlos Lorenzo og faren hans fanget som i en felle mellom to elver som hadde gått over sine bredder. De forlot kjøretøyet sitt og sluttet seg til 35 andre  som oppholdt seg inne i en bygning. Men snart strømmet vannet inn, og det steg fort. Alle klarte å komme seg opp på taket. I mellomtiden dundret kampesteiner og trestammer løs på bygningen. Veggene i første og andre etasje ble raskt ødelagt, så det var bare stenderne og taket som stod igjen. Dundringen fortsatte, og det svake byggverket ristet og skalv.

Et helikopter dukket opp, men kunne ikke lande på den skrøpelige  bygningen. Da det snudde, tok Juan Carlos og faren gråtende farvel med hverandre, for de var overbevist om at de kom til å dø. Så kom det to helikoptre. Én etter én ble alle som var på taket, løftet i sikkerhet mens de dyktige pilotene holdt helikoptrene svevende over dem. Så snart helikoptrene hadde dratt av sted, falt bygningen sammen i de frådende vannmassene. Det var på et hengende hår at de slapp unna!

Flere tusen ble evakuert — i småfly, med bil og med militære troppetransportskip som var spesialbygd for landgang på strender. Lange rekker med folk — noen med barn på skuldrene — ble ledet gjennom brenningene om bord på skipene ved hjelp av tau. Enkelte klarte å berge noen få personlige ting, men mange drog av gårde i bare det de stod og gikk i.

Hjelpearbeid

Ved Jehovas vitners avdelingskontor i Venezuela begynte hjelpearbeidet med én gang man fikk høre om katastrofen. Men enten var veiene blokkert av murrester, eller så var de rett og slett skylt bort. Etter noen dager ble ett av hovedveiens kjørefelt åpnet med tanke på å gi nødhjelp. Jehovas vitners kjøretøyer, som fraktet medisinske forsyninger og kvalifisert mannskap, slapp igjennom. En tjenestemann sa senere: «Myndighetene er klar over at Jehovas vitner var blant de første som kom med hjelp, og som fraktet folk bort fra området.»

Jehovas vitner organiserte leteaksjoner for å finne dem som trengte hjelp. Det ble ordnet med transport til Carácas for de evakuerte, og mange kom dit uten å ha med seg noen ting. Det ble ordnet med oppsamlingssteder i byen, slik at man kunne dele ut mat, klær og medisiner til dem som trengte det. Men de fleste trengte mer enn mat og klær. De hadde et desperat behov for et sted å bo. Deres kristne brødre gav dem med glede husly.

Også lenge etter katastrofen hadde folk venner og slektninger boende hos seg. Joel og Elsa, som er Jehovas vitner og bor i Puerto Cabello, har en liten leilighet. En måned etter uværet var det fremdeles 16 personer som bodde hos dem. Mange hadde ikke bare mistet hjemmet sitt, men også jobben. Arbeidsplassen deres eksisterte rett og slett ikke lenger.

Tidligere travle ferie- og havnebyer er dessverre blitt praktisk talt ugjenkjennelige. Noen kjøretøyer stakk fram fra gjørmen, mens andre var klistret til murer, viklet rundt stolper eller presset inn i dører og vinduer. Et lag med størknet gjørme — opp til tre meter dypt enkelte steder — gjorde at gatenivået var så høyt at en som gikk der, var på øyehøyde med den øverste etasjen i de bygningene han passerte, eller med taket på dem.

Noen i Venezuela har sagt at katastrofen har gitt dem en verdifull lærepenge — ikke å sette sin lit til materielle ting. (Lukas 12: 29—31) Det var mange som satte pris på den veiledningen som Jesus Kristus kom med. Han sa: «Slutt med å samle dere skatter på jorden, hvor møll og rust fortærer, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Samle dere i stedet skatter i himmelen, hvor verken møll eller rust fortærer, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» — Matteus 6: 19—21.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

VENEZUELA

Carácas

Katastrofeområde

COLOMBIA

[Bilde på side 17]

Rubén Serrano og restene av huset hans

 [Bilder på side 18]

1. Frivillige samlet inn hjelpeforsyninger i Carácas

2, 3. Medlemmer av Maiquetía menighet fjernet et lag med størknet gjørme som var over to meter tykt, fra deres Rikets sal

4. Disse vitnene mistet sine hjem og meldte seg frivillig til å bygge nye hus både til seg selv og til andre

5. Et av de husene i San Sebastián de los Reyes som er nesten ferdigbygd