Gud har gitt meg styrke til å møte prøvelser

FORTALT AV STEPAN KOZJEMBA

En natt tidlig i april 1951 kjørte lastebiler lastet med sovjetiske tropper inn i landsbyen Stenjatyn i Ukraina. Væpnede soldater omringet hus som var valgt ut på forhånd, og de tok med seg hele familier av Jehovas vitner og deporterte dem til Sibir. Jeg var en våken tolvåring, og jeg lurte på hvorfor de ble behandlet på en slik måte, og hvordan de kunne utholde slike lidelser.

JEG ble født i landsbyen Stenjatyn i oktober 1938. Mor døde to uker etter at jeg kom til verden, og far ble drept i 1944, da han kjempet mot Tyskland i den sovjetiske hær. Min fars søstre, Olena og Anna, tok meg hjem til seg og oppfostret meg.

Som gutt kjente jeg flere Jehovas vitner i byen vår. Hver gang det bød seg en anledning, snakket de med meg og med andre om det messianske riket. Med tiden ble jeg venn med noen av de unge vitnene. Da de ble tatt av sovjetiske soldater og deportert til Sibir, ble jeg svært overrasket.

Men ikke alle Jehovas vitner ble forvist. Stepan, et vitne som bodde i nærheten av meg, fikk lov til å bli, siden familien hans ikke var Jehovas vitner. Han var seks år eldre enn meg, og etter at jeg var ferdig med skolen, jobbet jeg som snekker sammen med ham. Han studerte Bibelen med meg ved hjelp av et hvilket som helst eksemplar av Vakttårnet som var å få tak i. Stepan, som nå tjener den sanne Gud, Jehova, i Estland, var svært glad da jeg ble døpt i juli 1956.

Motstand var en del av livet for alle Jehovas tjenere i Ukraina. Myndighetene foretok husundersøkelser for å se etter bibelsk litteratur, så jeg hadde flere gjemmesteder. Tantene mine, Olena og Anna, som tilhørte den ortodokse kirke, likte ikke at jeg hadde kontakt med vitnene. De forsøkte til og med å få meg til å slutte med å omgås dem. Noen ganger følte jeg at jeg var ’under et press som langt overgikk mine krefter’, slik også apostelen Paulus gjorde. Men mitt forhold til Jehova Gud styrket meg til å utholde enhver prøvelse. — 2. Korinter 1: 8; Filipperne 4: 13.

Min kamp for å være nøytral

Det var obligatorisk for unge menn på 18 år å tjenestegjøre i det sovjetiske militæret. På grunn av den kunnskap jeg hadde fått ut fra Bibelen, var jeg fast bestemt på å være nøytral når det gjaldt verdens anliggender, noe som betydde at jeg nektet å gå inn i den sovjetiske hæren. (Jesaja 2: 4; Johannes 17: 14—16) Olena og Anna oppfordret meg til å bli soldat, og det til tross for at deres egen bror, min far, var blitt drept i krigen.

 Etter at jeg hadde fått innkallelse til militæret, drog jeg til det militære hovedkvarter i det området hvor jeg bodde, og forklarte mitt standpunkt. Jeg ble straks arrestert og deretter holdt i varetekt mens anklagene mot meg ble utarbeidet. Rettssaken ble holdt for lukkede dører; ikke engang tantene mine fikk vite tidspunktet for den. Jeg avla et grundig vitnesbyrd for dommeren, for anklageren og for juryen, som bestod av to mann. Etter 20 minutter var det hele over. Jeg ble dømt til fem års internering og ytterligere fem år med innskrenkede borgerrettigheter.

Jeg soner min dom

Etter rettssaken ble jeg satt i fengsel i Lviv. I de tre månedene som gikk fra arrestasjonen og til jeg ble overført til en arbeidsleir, hadde jeg ikke noe kristent fellesskap, ingen bibel og ikke noe bibelsk litteratur. Jeg holdt meg imidlertid aktiv åndelig sett ved å forkynne for mine medfanger. De syntes det var vanskelig å forstå hvorfor jeg nektet å utføre militærtjeneste. I disse månedene var jeg avhengig av det jeg hadde lært under mitt personlige studium før jeg ble arrestert. Denne erfaringen lærte meg noe viktig: Personlig bibelstudium hjelper oss til å bygge opp en åndelig reserve som holder oss oppe når det kommer prøvelser. — Johannes 14: 26.

I april 1958 ble jeg overført til arbeidsleir 21, som lå i nærheten av Dnepropetrovsk, over 70 mil hjemmefra, for å sone resten av dommen min. Der stod vi opp klokken seks om morgenen, og etter frokost ble vi stuet inn i lastebiler og tatt med til det stedet hvor vi skulle arbeide, omkring fem mil utenfor leiren. Vi jobbet i åtte timer på en byggeplass, og deretter ble vi fraktet tilbake til leiren for natten.

Vi sov i brakker som hver hadde plass til omkring hundre fanger. Vi fikk lite og dårlig mat, og leveforholdene var spartanske, men jeg hadde i det minste fellesskap med to trosfeller i min brakke. Hver av oss gjorde oss bevisste anstrengelser for å oppmuntre de andre to. Dette er enda en måte Jehova styrker sine tjenere på når de har det vanskelig — gjennom fellesskap med medtroende. — 2. Korinter 7: 6.

Det var i alt tolv Jehovas vitner i leiren. Noen av dem hadde slektninger utenfor som smuglet sider fra Vakttårnet, gjemt i matpakker, inn til oss. De fleste av pakkene ble åpnet av vaktene, som undersøkte innholdet før de gav dem videre til oss. Men for at sidene ikke skulle bli oppdaget, var de pakket inn i plast og lagt ned i bokser med syltetøy, som vaktene ikke brydde seg med å åpne. Så snart vi fikk artiklene, skrev vi dem av for hånd og lot dem gå på omgang oss imellom.

Vi gjorde også vårt beste for å forkynne om Guds rike, og Jehova velsignet våre anstrengelser. Jeg ble for eksempel kjent med en fange, Sergej, som hadde arbeidet som regnskapsfører ved en statseid bedrift i det østlige Ukraina. Da det ble oppdaget at det hadde foregått bedrageri på arbeidsplassen hans, ble han holdt ansvarlig og ble dømt til ti års internering. Flere av vitnene i leiren studerte med ham, og de brukte alle de bladene som var å få tak i. Sergej reagerte positivt, og til slutt sa han til meg: «Når jeg blir løslatt fra leiren, ønsker jeg å bli døpt som et vitne for Jehova!» Han gjorde som han hadde sagt, og ble døpt kort tid etter at han var satt fri. Han tjente Jehova lojalt helt til sin død.

 Forvirring rundt Romerne, kapittel 13

Jeg ble satt fri fra interneringsleiren i januar 1963 og reiste tilbake til landsbyen min, Stenjatyn. Jeg merket nesten med det samme at noe var galt i den lokale menigheten i Sokal. Stemningen blant brødrene var anspent. Hva var problemet? Hvordan hadde denne usikre situasjonen oppstått?

De sovjetiske myndigheter hadde i årevis forsøkt å så splid blant Jehovas folk ved å bringe brødre inn til avhør og antyde for dem at Jehovas vitner ble brukt til å fremme Amerikas forente staters interesser. Representanter for myndighetene sa at vitnene i Sovjetunionen burde opprette sin egen organisasjon. De tilføyde at de da kunne ha et fredelig forhold til staten og få praktisere sin religion uten å bli forfulgt. Myndighetspersonene fikk alt dette til å høres tiltalende ut.

Så, i den engelske utgaven av Vakttårnet for 15. november 1962 og senere i den ukrainske utgaven for 1. juli 1964, ble det gitt en ny forståelse av Romerne, kapittel 13. Fram til da hadde vi forstått det slik at «de høyere myndigheter» som er nevnt i vers 1, var Jehova Gud og Jesus Kristus, men Vakttårnet skrev at «de høyere myndigheter» i virkeligheten står for de jordiske regjeringer, og at disse er «satt i sine relative stillinger av Gud». — Romerne 13: 1.

Noen av vitnene syntes det var vanskelig å tro på denne justerte forståelsen, siden de som stod i spissen for de sovjetiske styresmakter, hadde vært så grusomme i sine forsøk på å utslette den sanne tilbedelse av Gud. Disse vitnene trodde derfor ikke at det nummeret av Vakttårnet som inneholdt den nye forståelsen, skrev seg fra Jehovas vitners offisielle organisasjon. De trodde isteden at opplysningene var fabrikkert av dem som hadde inngått kompromiss med myndighetene i den hensikt å få vitnene til å bli mer lydige mot sovjetstaten.

Så hver enkelt av Jehovas tjenere i Ukraina stod overfor spørsmålet: Hvilken gruppe har rett, og hvilken tar feil? Jeg betraktet de to gruppene av vitner som støttet hvert sitt syn, og jeg spurte meg selv: ’Hvilke motiver har de?’ Snart kunne jeg se en klar forskjell mellom de to partene.

Flertallet av Jehovas vitner, deriblant noen som kanskje ikke fullt ut hadde forstått den nye forklaringen av Romerne, kapittel 13, ønsket lojalt å holde seg til Jehova og hans organisasjon. Andre hadde imidlertid begynt å tvile på om nyere publikasjoner som Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap) hadde utgitt, fremdeles kom fra Jehovas vitners offisielle organisasjon. Disse personene var også tilbøyelige til å ha  ytterliggående meninger om flere ting. De mente for eksempel at det ikke var riktig av en brud å ha på seg hvit kjole i bryllupet, og at det var galt av ektefeller å bruke giftering. Flere forlot organisasjonen. Med tiden skjønte imidlertid ganske mange av dem at de hadde tatt feil, og de vendte tilbake for å tjene Jehova.

Virksomhet under jorden

Selv om vår kristne virksomhet var forbudt, holdt vi, når det var mulig, våre ukentlige møter i grupper på mellom ti og femten personer. På møtene ble vi styrket åndelig sett, både gjennom vårt studium av Bibelen og ved vårt samvær etterpå. Vi sammenlignet våre erfaringer, og dette hjalp oss til å forstå at hver enkelt av oss kjempet den samme kampen. Vi la oss på hjertet det apostelen Peter skrev: «De samme ting hva lidelser angår, blir fullbyrdet i hele samfunnet av deres brødre i verden.» — 1. Peter 5: 9.

Artikler i Vakttårnet var grunnlaget for våre drøftelser. Hvordan fikk vi tak i bladene? Vitner som fungerte som kurerer, hadde med seg kopier på mikrofilm over grensen og inn i Ukraina. Disse filmene ble overlevert fra det ene vitnet til det andre langs en rute som var planlagt på forhånd. Så laget hver av dem kopier nok til sin menighet. Noen ganger var jeg med på å lage slike kopier. Jeg jobbet hele dagen, og om kvelden var jeg travelt opptatt i tjenesten for Jehova ved å framstille blad og gjøre andre ting. Det var en utfordring å holde tritt med timeplanen, men de av oss som hadde ansvar i organisasjonen, erfarte at Jehova «gir den trette kraft». — Jesaja 40: 29.

Vi skapte anledninger til å snakke om Bibelen med folk vi møtte. Mange av oss gjorde dette når vi reiste med offentlige transportmidler. En vanlig måte å starte en samtale på var ganske enkelt å lese dagens avis og så tilfeldig nevne de siste nyhetene for en medpassasjer. Så snart en samtale var i gang, styrte vi den inn på et bibelsk emne. Slik forkynte vi det gode budskap i vårt distrikt.

En dyktig hustru

I 1965 giftet jeg meg med Tamara. Hun var blitt oppdratt som en tjener for den sanne Gud og visste hva det ville si å forsvare sin tro under prøvelser. Broren hennes, Sergej, var blitt arrestert og stilt for retten tre ganger på grunn av sin virksomhet som et av Jehovas vitner. Den siste gangen han ble arrestert, fant man eksemplarer av Vakttårnet hos ham, og han ble dømt til ti års internering. Tamara ble tatt med til myndighetenes hovedkvarter, hvor hun ble forhørt og truet med fengsel.

Det var vanskelig å finne et sted å bo etter at vi hadde giftet oss, men en familie i Sokal som var vennlig mot vitnene, tilbød oss å leie et lite rom i huset deres for en billig penge. Familien forsikret oss om at Tamara kunne fortsette å bo der hvis jeg skulle bli arrestert og havne i arbeidsleir igjen. Min kone og jeg var takknemlige mot Jehova for hans velsignelser og mot familien for den vennlighet vi ble vist. Da familien senere sørget på grunn av et dødsfall, benyttet Tamara anledningen til å fortelle datteren, Galina, om oppstandelseshåpet. Sannhetens såkorn fra Bibelen bar frukt, og Galinas  kjærlighet til vår Skaper vokste. Hun ble døpt og tjener nå Jehova sammen med sin mann.

I 1970-årene reiste jeg nesten hver helg til forskjellige deler av Ukraina og også til Moldavia (Moldova) og til Karpatene for å treffe og oppmuntre dem som tok ledelsen i Jehovas organisasjon. Vanligvis drog jeg fredag kveld og kom hjem sent om søndagen. Tamara visste sjelden hvor jeg skulle, og noen ganger var hun ikke engang sikker på om jeg kom tilbake. Denne situasjonen varte i årevis. Jeg kan bare bekrefte det Bibelen sier om en dyktig hustru: «Langt mer enn koraller er hun verd.» — Ordspråkene 31: 10.

På den tiden innebar enhver virksomhet som et av Jehovas vitner en viss risiko. Det var bare mulig for oss å fortsette ved hjelp av den styrke som Jehova gir. Utallige ganger stod jeg overfor vanskelige situasjoner som jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle. Da bad jeg en stille bønn og stolte på at Jehova ville gi meg styrke. Dette ble en levemåte for oss. — Apostlenes gjerninger 4: 29.

I nyere tid

Etter hvert ble livet lettere for Jehovas tjenere i Ukraina. Forfølgelsen avtok, og istedenfor å bli dømt til fengsel eller arbeidsleir ble de ilagt bøter. I 1980-årene ble myndighetene klar over at Jehovas vitner virkelig er en internasjonal organisasjon. Ved å sette vitnene i Ukraina og andre steder i Sovjetunionen i fengsel og arbeidsleirer skadet staten sitt omdømme i utlandet. Jeg husker at jeg ble forhørt av en representant for myndighetene som sa til meg: «Nå forstår vi at religion ikke behøver å være skadelig. Det vi først og fremst er opptatt av, er å forhindre at en religiøs gruppe skal kunne skade staten.»

I slutten av 1980-årene begynte man å lette på jernteppet i Øst-Europa, og siden da har vi gledet oss over større frihet i Ukraina. I 1991 ble forkynnelsesarbeidet juridisk anerkjent. Så, i september 1998, opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor i Lviv. Tidlig i 1999 begynte man å bygge et nytt avdelingskontor med plass til over 170 arbeidere. Det er nå over 112 000 som tar del i forkynnelsesarbeidet i Ukraina, og over 250 000 overvar minnehøytiden i år 2000. Det mest slående er antallet av unge i våre rekker. På et stevne i Kiev i 1991 ble jeg spurt av en journalist:

 «Hvor kommer alle disse menneskene fra? Jeg trodde ikke det fantes noen Jehovas vitner i Sovjetunionen, og nå er det plutselig tusener av dem!»

«Vi har ikke kommet plutselig, sånn over natten,» sa jeg til henne. «Vi har tjent Jehova her i mange år.»

«Hvordan får dere så mange unge til å bli interessert i religionen deres?» ville hun vite.

«Det beste er om du spør de unge selv. La dem fortelle deg hvorfor de ønsker å tjene Jehova.»

«Det har jeg allerede gjort,» sa journalisten. «De fortalte meg at de liker det.»

«Da er det det som er grunnen,» forklarte jeg. «Hvis det er det de unge blant oss sier, så er det forklaringen.»

Det er ikke bare de unge som gleder seg over å tjene Jehova. Tamara og jeg har til sammen tjent Jehova i over 80 år og ville ikke byttet bort vår tro mot noe som helst. Selv om vi er Jehovas vitner, har vi likevel problemer. Vi vet at så lenge denne gamle ordning eksisterer, vil alle fortsette å bli stilt overfor vanskeligheter. Men vi er bedre rustet til å møte prøvelser enn noen annen gruppe mennesker på jorden. Vi er fast bestemt på å fortsette å møte disse prøvelsene, slik vi har gjort det tidligere, med styrke fra vår allmektige Gud, Jehova. Vi føler det slik Moses gjorde, da han sang seierssangen: «Min styrke og min kraft er Jah, for han er til frelse for meg.» — 2. Mosebok 15: 2.

[Bilde på side 22]

Sammen med andre Jehovas vitner i arbeidsleir 21

[Bilde på side 22]

Mikrofilm av et eksemplar av «Vakttårnet» på ukrainsk (naturlig størrelse)

[Bilde på side 23]

Sammen med min kone, Tamara

[Bilde på sidene 24 og 25]

En tegners framstilling av det nye avdelingskontoret som er under oppføring i Lviv

[Bilder på side 25]

Hvorfor er det så mange unge mennesker i Ukraina som tjener Jehova?