Sykepleiere — hvorfor trenger vi dem?

«Sykepleie er en vanskelig kunst, en av de aller vanskeligste. Medfølelse kan være motivet vårt, men det er bare kunnskap som gir oss våre arbeidsevner.» — Mary Adelaide Nutting, 1925, verdens første professor i sykepleie.

I SIN enkleste form har sykepleien røtter flere tusen år tilbake i tiden — helt tilbake til bibelsk tid. (1. Kongebok 1: 2—4) Opp gjennom historien har det vært mange kvinner som har satt spor etter seg ved sin pleie av syke. Tenk for eksempel på prinsesse Elisabeth (1207—31), datter av kong Endre II av Ungarn. Hun organiserte matutdeling under en hungersnød i 1226. Senere sørget hun for at det ble bygd sykehus, og der tok hun seg av spedalske. Elisabeth ble bare 24 år gammel, men hun hadde brukt det meste av sitt korte liv til å ta seg av syke.

Det er umulig å ta for seg sykepleiens historie uten å nevne Florence Nightingale. Sammen med 38 sykepleiere reorganiserte denne driftige engelske damen det militære sykehuset i Scutari, en forstad til Konstantinopel, under Krimkrigen i 1853—56. Da hun kom dit, lå dødeligheten på nesten 60 prosent, men da hun reiste derfra i 1856, lå den på mindre enn 2 prosent. — Se rammen på side 6.

Noe annet som øvde stor innflytelse på sykepleien, var en protestantisk skole for sykepleiere i Kaiserswerth i Tyskland, som Nightingale gikk på før hun drog til Krim. Med tiden oppstod det andre betydelige grupper innen sykepleien. I 1903 grunnla for eksempel Agnes Karll yrkesorganisasjonen for tyske sykepleiere.

I dag utgjør sykepleierne det som betraktes som den største gruppen av fagfolk innen helsetjenesten. Verdens helseorganisasjon melder at det for tiden finnes godt over ni millioner sykepleiere og jordmødre i 141  land. De utfører virkelig et verdifullt arbeid. Tidsskriftet The Atlantic Monthly skriver at sykepleiere «står for en fin kombinasjon av omsorg, kunnskap og tillit som er avgjørende for pasientens muligheter til å overleve». Så vi kan med rette spørre angående sykepleiere: Hva skulle vi ha gjort uten dem?

Sykepleiernes rolle i pasientbehandlingen

Store medisinske leksikon definerer «sykepleie» som «omsorg og pleie av syke og skadede personer». Dette innbefatter naturligvis mye. Det dreier seg om mer enn bare å utføre slike rutineoppgaver som det å ta pulsen og måle blodtrykket. Sykepleieren spiller en vesentlig rolle når det gjelder å hjelpe pasienten til å komme seg igjen. Et medisinsk leksikon (The American Medical Association Encyclopedia of Medicine) sier: «Sykepleieren er mer opptatt av pasientens generelle reaksjon på sykdommen enn av selve sykdommen og konsentrerer seg om det å redusere fysisk smerte, lindre psykiske plager og, hvis det er mulig, unngå komplikasjoner.» Dessuten gir sykepleieren «forståelsesfull omsorg, som innebærer å lytte med tålmodighet når pasienten gir uttrykk for angst og frykt, og å gi følelsesmessig støtte og trøst». Det samme leksikonet sier videre at når en pasient ligger for døden, består sykepleierens rolle i å «hjelpe pasienten til å møte døden med så lite uro og så stor verdighet som mulig».

Mange sykepleiere gjør mer enn det som kreves av dem. Ellen D. Baer skriver for eksempel i forbindelse med sitt arbeid på Montefiore medisinske senter i New York at hun ville bruke god tid på pasientene når hun var med på legevisitten om formiddagen. «Jeg ville bli hos pasientene,» skriver hun. «Jeg ville hjelpe dem med å puste, med å gå omkring og med å kle på seg, og jeg ville svare på spørsmålene deres, forklare ting for dem og gi litt personlig trøst. Jeg likte den fortroligheten som oppstod når jeg kom innpå pasientene.»

Alle som har vært sykehuspasient, kan sikkert huske at de fikk hjelp av en medfølende sykepleier som var like selvoppofrende som dette. Men hva skal til for å bli en dyktig sykepleier?

[Bilde på side 3]

Florence Nightingale

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av National Library of Medicine