Undere og mysterier i dypet

OM BORD i den lille ubåten «Alvin» dykket to forskere og en båtfører ned i Stillehavet utenfor kysten av Ecuador. Hvor skulle de hen? Til et sted som kalles Galápagosriften. Utstyrt med lyskastere, kamera og mange vitenskapelige instrumenter trengte «Alvin» 2800 meter ned gjennom vannmassene til en verden av evig mørke, en verden som ingen mennesker før hadde sett.

Har du noen gang lurt på hva som skjuler seg i fjellene, kløftene og gropene i de mørke dypene i verdenshavene? I så fall vil du like å lese om de oppdagelsene som er blitt gjort siden 1977, det året da «Alvin» foretok det banebrytende dykket som er beskrevet ovenfor. Det besetningen fikk se, vil kanskje overraske deg. Selv for svært erfarne forskere fortonte det seg som liv på en annen planet.

Formålet med dette dykket var å finne hydrotermale kilder — undersjøiske geysirer som sender stråler av varmt vann ut i havet. Galápagosriften var et lovende sted fordi den er en del av en sterkt vulkansk undersjøisk riftdal som er omgitt av et komplekst, verdensomspennende system av fjellkjeder som kalles midthavsryggene. Dette gigantiske systemet har en lengde på over 65 000 kilometer og snor seg rundt hele kloden som sømmen på en tennisball. Hvis havet ikke hadde vært der, ville disse ryggene ha vært «det uten sammenligning mest dominerende trekket i landskapet, ettersom de dekker et område som er større enn det som opptas av alle de viktigste kontinentale fjellkjedene til sammen,» skriver Jon Erickson i boken Marine Geology.

Et særlig betydningsfullt trekk ved midthavsryggene er at de i alt vesentlig utgjør et tvillingsystem — to fjellkjeder som løper parallelt og rager 3000 meter over havbunnen. Mellom fjellkjedene finner man de største kløftene på jorden — canyoner som er opptil 20 kilometer brede og 6 kilometer dype — fire ganger dypere enn Grand Canyon i Nord-Amerika. På bunnen av disse kløftene ligger sterkt vulkanske områder. Da forskere for første gang studerte den atlantiske midthavsryggen, som kalles Atlanterhavsryggen, registrerte instrumentene deres så kraftig vulkansk aktivitet «at det virket som jordens  innvoller var i ferd med å komme ut,» sier Erickson.

Etter 90 minutters nedstigning flatet «Alvin» ut like over havbunnen, og mennene slo på lyskasterne. Det hadde ikke vært så rart om forskerne hadde trodd at de var havnet på en annen planet. Lyset åpenbarte en rekke blafrende varme kilder på havbunnen, der vannet vanligvis er nær frysepunktet. Like ved kildene kom noe enda merkeligere til syne — hele samfunn av tidligere ukjente levende vesener. To år senere oppdaget forskere om bord i «Alvin» overhetede kilder på den østlige stillehavsstigningen utenfor kysten av Mexico. En rekke av disse kildene hadde form av eiendommelige skorsteiner, noen opptil seks meter høye. Mange av de dyreartene som ble sett i Galápagosriften, levde også på dette stedet. I den neste artikkelen skal vi se nærmere på disse forbløffende livsformene og det ufattelig ekstreme miljøet de hører hjemme i.

[Bilderettigheter på side 3]

FORSIDEN og side 3: OAR/National Undersea Research Program