Barn har krav på å være ønsket og elsket

«VIS et barn litt kjærlighet, og du får mye igjen.» Dette skrev den engelske forfatteren og kritikeren John Ruskin, som levde på 1800-tallet. De fleste foreldre er sikkert enige i at det har stor betydning at en viser barna sine kjærlighet, ikke bare fordi barna gjengjelder foreldrenes kjærlighet, men også — og dette er enda viktigere — på grunn av den positive virkning kjærlighet vil ha på barna.

I boken Love and Its Place in Nature heter det at uten kjærlighet «kan barn dø». Og den kjente britiskfødte antropologen Ashley Montagu gikk så langt som til å si: «Et barn som ikke er blitt vist kjærlighet, er i biokjemisk, fysiologisk og psykologisk henseende høyst forskjellig fra et barn som er blitt vist kjærlighet. Det førstnevnte utvikler seg til og med annerledes enn det sistnevnte.»

Avisen The Toronto Star omtalte en undersøkelse hvor man var kommet fram til lignende konklusjoner. Der het det: «Barn som blir oppdratt uten at de regelmessig blir omfavnet, kjærtegnet eller klappet . . . , har en unormalt høy konsentrasjon av stresshormoner.» Og det at et barns fysiske behov ikke blir dekket, «kan få alvorlige følger på lang sikt med hensyn til læreevne og hukommelse».

Disse uttalelsene understreker behovet for at foreldre er sammen med barna sine. Hvordan kan det ellers utvikle seg sterke bånd mellom foreldre og barn? Men selv i velstående deler av verden er det dessverre nå en tendens til at en forsøker å dekke barnets behov uten at barnet er sammen med foreldrene sine. Barn blir sendt bort for å gå på skole, sendt av sted for å gå på søndagsskole, sendt ut for å jobbe og sendt bort på sommerleir, og de får penger og blir sendt av gårde til steder hvor de kan drive med fritidsaktiviteter. Millioner av barn som befinner seg utenfor familiekretsen, får naturlig nok en mer eller mindre sterk følelse av å være skjøvet bort og være uønsket, uelsket og omgitt av en fiendtlig verden av voksne. Ja, en slik følelse er utbredt blant barn og kan være en av grunnene til at det finnes anslagsvis 3000 gatebarn i Berlin. En typisk representant for dem er gutten Micha, som sier: «Ingen ville ha meg lenger.» En annen tysk gutt, en niåring, kommer med en lignende, trist uttalelse: «Jeg ville heller være hunden vår.»

Det finnes mange former for barnemishandling

Det å forsømme sitt barn er en form for mishandling som avslører mangel på det Bibelen kaller «naturlig hengivenhet». (Romerne 1: 31; 2. Timoteus 3: 3) Og det kan føre til mer alvorlige former for mishandling. Siden det internasjonale barneåret, 1979, er de problemene som består i at barn blir utsatt for fysiske og seksuelle overgrep, blitt viet større oppmerksomhet. Det er naturligvis vanskelig å få tilgang på nøyaktige statistikker, og tallene varierer fra sted til sted. Men det er hevet over tvil at de som har vært seksuelt misbrukt som barn, selv i voksen alder har følelsesmessige arr som det er vanskelig å fjerne.

Uansett hvilken form for mishandling barn blir utsatt for, gir mishandling barna det budskapet at de ikke er elsket og ønsket. Og det ser ut til at dette problemet øker. Ifølge den tyske avisen Die Welt er det slik at «stadig flere barn vokser opp til å bli sosiale krøplinger». Avisen tilføyer: «Barna mangler et lunt rede. Ifølge Romeike [Gerd Romeike, leder for et senter i Hamburg som gir rådgivning i saker som angår barn] er det i mange familier slik at de følelsesmessige båndene mellom barn  og foreldre enten er i ferd med å svekkes eller aldri har eksistert. Barna føler seg skjøvet bort, og deres ønske om trygghet blir ikke oppfylt.»

Barn som blir nektet retten til å være ønsket og elsket, kan bli bitre og komme til å la sine frustrasjoner gå ut over dem som har forsømt dem, eller kanskje over samfunnet som helhet. For ti år siden viste en kanadisk rapport at det var behov for øyeblikkelig handling hvis man skulle unngå å ’miste en hel generasjon som tror at samfunnet ikke bryr seg om dem’.

Ungdommer som ikke blir vist kjærlighet og ikke føler seg ønsket, kan bli fristet til å rømme hjemmefra for å slippe unna problemene, bare for så å komme opp i enda større problemer i storbyer hvor kriminalitet, narkotika og umoral florerer. For over 20 år siden anslo amerikansk politi faktisk at det bare i ett byområde i USA bodde 20 000 ungdommer under 16 år som hadde rømt hjemmefra. De ble beskrevet som «produktene av oppløste hjem og brutalitet, ofte med foreldre som er alkoholikere eller narkomane. De holder til på gaten, selger kroppen sin for å overleve, blir banket opp av halliker og fratatt sin selvrespekt og lever i frykt for represalier hvis de forsøker å slutte med virksomheten sin». Til tross for de oppriktige anstrengelser som er blitt gjort for å endre disse ytterst uheldige forholdene, er situasjonen dessverre fortsatt den samme.

Barn som vokser opp under slike forhold som dem som er beskrevet ovenfor, utvikler seg til ulikevektige voksne, som i mange tilfeller er uskikket til å ha omsorg for egne barn. De er selv uønsket og er ikke blitt vist kjærlighet, og siden får de flere av sitt eget slag — barn som ikke føler seg ønsket og elsket. En tysk politiker har treffende sagt: «Barn uten kjærlighet blir voksne fulle av hat.»

Det er naturligvis millioner av foreldre som gjør sitt beste for å forsikre barna sine om at de er ønsket og elsket. De ikke bare forteller dem det, men de viser det også ved å gi barna den kjærlige omsorg og personlige oppmerksomhet som ethvert barn har krav på. Ikke desto mindre finnes det fortsatt problemer — problemer som det tydeligvis ikke er mulig for de enkelte foreldre å løse. I noen deler av verden er det for eksempel slik at ufullkomne økonomiske og politiske systemer kommer til kort når det gjelder å skaffe barn hensiktsmessig helseomsorg, passende utdannelse og tilstrekkelig mat og å beskytte barn mot å bli utnyttet som arbeidskraft og mot å måtte vokse opp under elendige levekår. Og alt for ofte gjør griske, korrupte, egoistiske og hensynsløse voksne sitt til at disse forholdene forverres.

FNs generalsekretær, Kofi Annan, nevnte noen av de største problemene barn står overfor i vår tid, da han skrev: «Millioner av barn må fremdeles leve med fattigdommens fryktelige ydmykelser; hundretusener lider under virkningene av konflikter og økonomisk kaos; titusener blir lemlestet i kriger;  mange flere blir foreldreløse eller dør som følge av hiv/aids.»

Men det er ikke alle nyheter som er dårlige! FN-organer som barnefondet (UNICEF) og Verdens helseorganisasjon har gjort seg iherdige anstrengelser for å forbedre barns levekår. Annan skrev: «Det er flere barn som er friske når de blir født, og det er flere som blir vaksinert; det er flere som kan lese og skrive; det er flere som har frihet til å lære, leke og ganske enkelt leve som barn, enn det man ville ha trodd var mulig selv for snaut ti år siden.» Han kom likevel med denne advarselen: «Tiden er ikke inne til bare å være tilfreds med det man har oppnådd fram til nå.»

De som har krav på særlig omsorg

Noen barn har krav på særlig omsorg. I begynnelsen av 1960-årene var verden sjokkert over å høre meldinger fra mer enn et titall land om de tusener av barn som ble født som såkalte thalidomidbarn. Når gravide kvinner tok sovemidlet thalidomid, fikk midlet uventede bivirkninger, som resulterte i at kvinnene fødte barn med misdannede eller manglende kroppsdeler. Armer og ben var i mange tilfeller bare som luffer.

Fire tiår senere er situasjonen den at mange barn blir lemlestet av landminer. * Noen anslår at mellom 60 og 110 millioner aktive miner ligger spredt rundt omkring i verden. Hvert år blir omkring 26 000 mennesker — deriblant mange barn — drept eller lemlestet. Siden 1997, da Jody Williams vant Nobels fredspris for sin kampanje for å forby landminer, har dette problemet fått stor oppmerksomhet. Men det eksisterer fortsatt minefelt. En tysk politiker har sagt dette om arbeidet for å befri verden for landminer: «Det er som å prøve å tømme et badekar med en teskje mens vannet fortsetter å renne ut av kranen.»

En annen gruppe barn som har behov for særlig omsorg, er de som har mistet foreldrene sine. Jehova Gud, menneskenes Skaper, ville at barn skulle vokse opp under kjærlig tilsyn av både en far og en mor. Et barn trenger og har krav på å bli vist en slik omsorg av begge foreldrene.

Hjem for foreldreløse barn og adopsjonsbyråer forsøker å ivareta behovene til barn som har mistet begge foreldrene sine. Men dessverre er noen av de vanskeligstilte barna som har det mest desperate behovet for å bli adoptert, de som oftest blir ignorert — de som er syke, har lærevansker, har et fysisk handikap eller er av utenlandsk herkomst.

Det er blitt opprettet organisasjoner som oppfordrer enkeltpersoner til å yte regelmessige økonomiske bidrag og på den måten «adoptere» et barn som bor i et mindre velstående land. De økonomiske bidragene blir brukt til å gi barnet skolegang eller betale for dets underhold. Hvis det er ønskelig, kan giver og mottaker utveksle bilder og brev for å styrke forholdet. Selv om fjernadopsjonsordningen er til hjelp for mange, er den likevel ikke den ideelle løsningen.

 Et annet interessant eksempel på det som er blitt gjort for å hjelpe foreldreløse og forsømte barn, er en bevegelse som i 1999 feiret sitt 50 års jubileum.

SOS-barnebyer

I 1949 opprettet Hermann Gmeiner det han kalte en SOS-barneby, i Imst i Østerrike. Fra denne spede begynnelsen har organisasjonen hans vokst til å omfatte nesten 1500 barnebyer og lignende institusjoner i 131 afrikanske, amerikanske, asiatiske og europeiske land.

Gmeiner baserte virksomheten sin på fire grunnleggende faktorer — moren, søsknene, hjemmet og barnebyen. En «mor» er kjernen i en «familie» på fem, seks eller kanskje flere barn. Hun bor sammen med dem og forsøker å gi dem den kjærlighet og oppmerksomhet som man kunne vente av en biologisk mor. Barna er sammen i den samme «familien» og hos den samme «moren» inntil de er gamle nok til å flytte «hjemmefra». «Familien» består av barn i forskjellige aldersgrupper. Barna, som har både eldre og yngre «søsken», lærer å ta vare på hverandre, noe som hjelper dem til å unngå å bli selvopptatt. Man bestreber seg på å få barna inn i en «familie» i så ung alder som mulig. Kjødelige søsken får alltid tilhøre den samme «familien».

En barneby består av omkring 15 «familier», som hver bor i sitt eget hus. Alle barna blir opplært til å hjelpe «moren» sin med oppgaver i hus og hjem. Det er riktignok ikke en far i hver familie, men som regel er noen menn ansatt i barnebyen og gir faderlig veiledning og nødvendig irettesettelse. Barna går på den lokale skolen. Hver «familie» får en fastsatt månedlig godtgjørelse til dekning av utgifter. Mat og klær blir innkjøpt i lokalsamfunnet. Målet er å gjøre barna kjent med et vanlig familieliv med alle dets problemer og gleder og å sette dem i stand til i så stor grad som mulig å leve et normalt liv. Dette forbereder dem på å ta hånd om sin egen familie når de blir voksne.

Det letes fortsatt etter den ideelle løsning

Adopsjonsbyråer, hjem for foreldreløse barn, SOS-barnebyer, UNICEF og lignende organisasjoner tjener et godt formål når de forsøker å hjelpe vanskeligstilte barn. Men ingen av dem kan benekte at noen mennesker lever på livets skyggeside. Uansett hvor sterkt de som arbeider til gagn for barn, ønsker det, kan de ikke gjøre et barn med fysisk eller psykisk funksjonshemning fullstendig friskt, ordne det slik at et barn blir gjenforent med foreldrene sine som er separert eller skilt, eller sørge for at et barn som har mistet faren eller moren sin i døden, igjen blir vist kjærlig omsorg av ham eller henne.

Selv om mange gjør hva de kan, er det rett og slett ikke mulig for mennesker å skaffe til veie den ideelle løsning på de problemene som mange barn har. Men de vil bli løst — og det kanskje før du tror det er mulig! Men hvordan?

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 8]

Et barn trenger og har krav på begge foreldrenes kjærlighet