På leting etter løsninger

HELT siden De forente nasjoner ble opprettet, har denne organisasjonen vist interesse for barn og for problemer som angår barn. I slutten av 1946 ble FNs krisefond for barn (UNICEF, etter forbokstavene i det engelske navnet, United Nations International Children’s Emergency Fund) opprettet som et midlertidig tiltak som skulle dra omsorg for barn i krigsherjede områder.

I 1953 ble dette krisefondet omgjort til en permanent organisasjon, FNs barnefond. På engelsk er det offisielle navnet nå United Nations Children’s Fund, men man har beholdt forkortelsen UNICEF. I over 50 år har UNICEF skaffet barn rundt omkring i verden mat, klær og medisinsk hjelp og har forsøkt å ivareta barns behov i alminnelighet.

Barns behov kom mer i forgrunnen da FN i 1959 vedtok Erklæringen om barns rettigheter. (Se rammen på side 5.) Man håpet at dette dokumentet ville skape interesse for problemer som angår barn, og bidra til å løse dem ved at offentligheten ble oppfordret til å yte blant annet økonomisk støtte.

Publikasjonen Collier’s 1980 Year Book sier imidlertid: «Tjue år senere hadde mange av verdens 1,5 milliarder barn stort sett ikke fått del i disse ’rettighetene’, spesielt ikke i dem som dreide seg om ernæring, helse og materiell velferd.» I erkjennelse av at mange barn fortsatt hadde problemer som trengte å bli løst, og i samsvar med sine erklærte mål bestemte FN at 1979 skulle være et internasjonalt barneår. Regjeringer, kommuner, religiøse grupper og veldedige foreninger over hele verden begynte raskt å lete etter løsninger.

Var det hele bare en «dårlig spøk»?

Ifølge en UNICEF-rapport stod det dessverre dårlig til med barna i utviklingslandene i det internasjonale barneåret. Ved årets slutt var omkring 200 millioner barn i utviklingslandene fortsatt  underernært, og halvparten av de 15 millioner dødsfallene blant barn under fem år skyldtes underernæring. Av de 100 barn som hvert minutt det året ble født i disse landene, døde 15 i løpet av sitt første leveår. Under 40 prosent fullførte grunnskolen. En lederartikkel i avisen The Indian Express som kommenterte UNICEF-rapporten, klaget over at barneåret hadde vist seg å være en «dårlig spøk».

Noen enkeltpersoner forutså dette uheldige utfallet. Helt i begynnelsen av året skrev for eksempel Fabrizio Dentice i bladet L’Espresso: «Vi trenger mer enn et barneår for å rette på situasjonen.» Bladet kommenterte: «Vår tids livsstil gjør oss til det vi er, og det er den som må forandres.»

Som ledd i letingen etter løsninger på barns problemer ble det i september 1990 holdt et toppmøte ved FNs hovedkontor. Det var et av historiens største møter mellom statsoverhoder. Over 70 regjeringsledere var til stede. Toppmøtet var en oppfølging av FNs konvensjon om barnets rettigheter, som ble vedtatt den 20. november 1989 og trådte i kraft den 2. september 1990. Ved utgangen av september 1990 var konvensjonen allerede blitt ratifisert av 39 nasjoner.

«Konvensjonen er raskt blitt den traktaten om menneskerettigheter som har fått bredest støtte noen gang, og den har vært en global pådriver i arbeidet for barns rettigheter,» skrev UNICEF i fjor. Ja, i november 1999 hadde 191 nasjoner ratifisert konvensjonen. UNICEF skrev videre: «Arbeidet for å erkjenne og beskytte barns rettigheter hadde større framgang i tiåret etter at Barnekonvensjonen ble vedtatt, enn i noen annen sammenlignbar periode i menneskehetens historie.»

Til tross for denne framgangen følte den tyske presidenten Johannes Rau seg tilskyndt til å bemerke: «Det er trist at det i vår tid skal være nødvendig å minne om at barn har rettigheter.» Og at det skal være nødvendig å minne om at de fortsatt har alvorlige problemer! I november 1999 innrømmet UNICEF: «Det er ennå mye arbeid som gjenstår», og forklarte: «På verdensbasis dør hvert år anslagsvis  12 millioner barn under fem år, de fleste av årsaker som lett kunne forhindres. Omkring 130 millioner barn i utviklingsland går ikke i grunnskolen . . . Cirka 160 millioner barn er alvorlig eller delvis underernært. . . . Mange uønskede barn vansmekter på hjem for foreldreløse barn og på andre institusjoner, og de blir berøvet skolegang og hensiktsmessig helseomsorg. Disse barna er ofte blitt fysisk misbrukt. Anslagsvis 250 millioner barn blir brukt som arbeidskraft i en eller annen virksomhet.» Organisasjonen nevnte også de 600 millioner barn som lever i total fattigdom, og de 13 millioner som ved utgangen av år 2000 vil ha mistet minst én av foreldrene som følge av aids.

Det ser ikke ut til at politiske ledere finner tilfredsstillende løsninger på disse problemene. Og det er ikke bare barna i utviklingslandene som har det vanskelig. Mange barn i mer velstående land blir også berøvet visse rettigheter.

[Uthevet tekst på side 4]

«Det er trist at det i vår tid skal være nødvendig å minne om at barn har rettigheter»

[Ramme på side 5]

Barnets rettigheter ifølge FN-erklæringen:

● Retten til et navn og en nasjonalitet.

● Retten til kjærlighet, forståelse og materiell trygghet.

● Retten til hensiktsmessig ernæring, bolig og legebehandling.

● Retten til særlig behandling og omsorg hvis barnet er legemlig, mentalt eller sosialt hemmet.

● Retten til å være blant de første som mottar beskyttelse og understøttelse under alle forhold.

● Retten til beskyttelse mot enhver form for forsømmelse, grusomhet og utnyttelse.

● Retten til full anledning til lek og atspredelse og til undervisning, som skal være gratis og tvungen, og som skal sette barnet i stand til — på grunnlag av like muligheter for alle — å utvikle sine evner og bli et nyttig samfunnsmedlem.

● Retten til å utvikle seg på en sunn og normal måte under frie og verdige forhold.

● Retten til en oppdragelse hvor det legges vekt på forståelse, toleranse, vennskap mellom folkene, fred og verdensomfattende brorskap.

● Retten til å nyte godt av alle disse rettigheter uten forskjell eller diskriminering på grunn av rase, farge, kjønn, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller andre forhold.

[Bilderettigheter på side 3]

UN PHOTO 148038/Jean Pierre Laffont

FN-foto

[Bilderettigheter på side 4]

Fotografiene på sidene 4 og 5 Giacomo Pirozzi/Panos Pictures