Vikingene — erobrere og kolonisatorer

DET var en junidag i 793. Munkene på den lille øya Lindisfarne, eller Holy Island, utenfor kysten av Northumberland i England, holdt stillferdig på med sine sysler og var ikke oppmerksomme på de elegante, lave skipene som raskt skar gjennom bølgene. Skipene gled inn på stranden, og bistre, skjeggete menn som håndterte sverd og øks, hoppet ut og sprang mot klostret. De overfalt de skrekkslagne munkene og slaktet dem ned for fote. Overfallsmennene plyndret klostret for gull, sølv, juveler og andre skatter. Så satte de ut i Nordsjøen igjen og forsvant.

Plyndrerne var vikinger, og de brutale lynoverfallene deres gjorde at Europa ble oppmerksom på dem. Disse overfallene markerte begynnelsen på vikingtiden. Det gikk ikke lang tid før vikingene vakte slik redsel at denne bønnen lød i hele England: «Beskytt oss, Herre, mot nordboernes villskap!» *

Hvem var vikingene? Hvorfor dukket de plutselig opp i historien liksom ingenstedsfra, gjorde seg tydelig bemerket i 300 år for så tilsynelatende å forsvinne?

Bønder og plyndrere

Vikingenes forfedre var germanske folkeslag, og cirka 2000 år før vikingtiden begynte de å utvandre fra det nordvestlige Europa til Danmark, Norge og Sverige. Som sine forfedre var vikingene bønder, også de som drog ut på plyndringstokter. I de kaldere delene av Skandinavia var folk i stor grad også avhengige av jakt, fiske og hvalfangst. De vikingene som var handelsmenn, bodde i større samfunn. Fra disse samfunnene reiste de langs Europas handelsveier i faste ruter i robuste seilskip. Hva var det da som førte til at et så tilsynelatende harmløst folk, som hadde ført en ubemerket tilværelse, i løpet av én generasjon ble så beryktet?

Én mulig forklaring er overbefolkning,  men mange historikere mener at det bare kan ha vært tilfellet på Vestlandet i Norge, der det er knapt med dyrkbar jord. The Oxford Illustrated History of the Vikings sier: «De fleste av de første generasjoner vikinger var på jakt etter rikdom, ikke etter jord.» Det gjaldt særlig konger og høvdinger, som trengte store inntekter for å klare å beholde makten. Andre vikinger kan ha forlatt Skandinavia fordi de flyktet fra ættefeider og lokale kriger.

Noe annet som kan ha spilt en rolle, var at det var vanlig at rike vikinger hadde mer enn én kone. Så de hadde mange barn. Men det var vanlig at det bare var den førstefødte sønnen som fikk ættearv; de yngre søsknene måtte klare seg selv. Ifølge boken The Birth of Europe utgjorde de sønnene som ikke hadde arverett, «en stor og farlig elite av krigere som måtte stå på egne ben, koste hva det koste ville — enten de måtte få tak i midler ved erobringer i hjemlandet eller ved sjørøveri i utlandet».

Vikingene hadde også det riktige transportmidlet for overraskende plyndringstokter — vikingskipet, eller langskipet. Historikere sier at konstruksjonen av langskipet var en av de største tekniske prestasjoner i tidlig middelalder. De elegante vikingskipene var gruntgående og ble benyttet som både ro- og seilfartøy. Og på grunn av dem var vikingene herrer over hvert hav, hver innsjø og hver elv i sitt område.

Vikingenes utbredelse

Noen historikere sier at vikingtiden begynte på midten av 700-tallet, like før vikingangrepet mot Lindisfarne. Uansett var det angrepet mot Lindisfarne som fikk folk flest til å få øynene opp for vikingene. Fra England drog de til Irland og igjen var målet klostre som var fulle av rikdommer. Når vikingskipene var fylt med bytte og treller, seilte vikingene hjem for vinteren. Men i 840 brøt de med den vanen og tilbrakte vinteren i det området de hadde plyndret. Byen Dublin i Irland begynte faktisk som en vikingenklave. I 850 begynte vikingene å overvintre i England også. Deres første base var halvøya Isle of Thanet ved munningen av elven Themsen.

Snart kom det både danske og norske vikinger til De britiske øyene. Nå kom de ikke lenger i grupper for å plyndre, men som hærstyrker i flotiljer av vikingskip. Noen av disse skipene kan ha vært 30 meter lange og hatt opptil 100 krigere om bord. I de etterfølgende årene underla vikingene seg den nordøstlige delen av England, et område som ble kalt Danelagen, fordi dansk kultur og lov dominerte der. I Wessex i Sør-England holdt imidlertid den saksiske kong Alfred og hans etterfølgere stand mot vikingene. Men etter et stort slag ved Ashington i 1016 og etter at kong Edmund av Wessex døde senere samme år, ble vikinghøvdingen Knud — som bekjente seg til kristendommen — enekonge over England.

Langt inn i Europa og enda lenger

I 799 begynte danske vikinger å plyndre det området som da ble kalt Frisland — den kyststripen som strekker seg omtrent fra Danmark til Nederland. Derfra rodde de opp slike elver som Loire og Seine og plyndret byer og landsbyer langt inn i hjertet av Europa. I 845 herjet vikingene til og med Paris. Den frankiske kong Karl den skallete betalte dem 3000 kilo sølv for at de skulle trekke seg tilbake fra byen. Men vikingene kom tilbake og plyndret både Paris og byer som lå lenger unna, som Troyes, Verdun og Toul.

Vikingene seilte også til Spania og Portugal, der de foretok  sitt første kjente plyndringstokt i 844. De herjet flere små byer og tok til og med Sevilla midlertidig i besittelse. «Men de arabiske forsvarerne ytet så voldsom motstand at vikingene ble drevet tilbake etter kort tid, og styrkene deres ble nesten ødelagt,» sier Cultural Atlas of the Viking World. I 859 kom de likevel tilbake — denne gangen med en flåte på 62 skip. Etter at de hadde herjet deler av Spania, plyndret de Nord-Afrika, og selv om skipene deres nå var fylt til randen med bytte, drog de til Italia og plyndret Pisa og Lina (tidligere Luna).

Vikinger fra Sverige seilte mot øst gjennom Østersjøen og innover noen av Øst-Europas store vannveier — elvene Volkhov, Lovat, Dnepr og Volga. Disse førte dem til slutt til Svartehavet og de rike landene i Det bysantinske riket. Noen vikinghandelsmenn kom helt til Bagdad via Volga og Kaspihavet. Etter hvert ble svenske høvdinger herskere over de store slaviske landene ved Dnepr og Volga. Inntrengerne ble kalt rus, et ord som noen mener er opprinnelsen til navnet «Russland» — «Russernes land».

Til Island, Grønland og Newfoundland

De norske vikingene konsentrerte seg om mange avsidesliggende øyer. På 700-tallet tok de for eksempel Orknøyene og Shetland i besittelse og på 800-tallet Færøyene, Hebridene og det østlige Irland. Vikingene koloniserte også Island. Der opprettet de nasjonalforsamlingen Alltinget. Alltinget er fremdeles Islands styrende organ, og det er den eldste nasjonalforsamlingen i Vesten.

I 985 opprettet vikingen Eirik Raude en koloni på Grønland. Senere samme år drog en annen viking, Bjarne Herjolfsson, fra Island for å slå seg sammen med foreldrene sine på Grønland. Men vinden drev ham ut av kurs, så han bommet på Grønland. «Bjarne var antagelig den første vikingen som så Nord-Amerika,» sier Cultural Atlas of the Viking World.

Med utgangspunkt i det Bjarne hadde fortalt, og sannsynligvis etter år 1000, seilte Leiv Eiriksson, Eirik Raudes sønn, vestover fra Grønland til Baffinøya og så nedover kysten av Labrador. Han kom til et nes som han kalte Vinland. * Leiv overvintret der før han drog tilbake til Grønland. Året etter ledet Leivs bror Torvald en ekspedisjon til Vinland, men han ble drept i et sammenstøt med de innfødte, skrælingene. Men noen år senere var det mellom  60 og 160 vikinger som opprettet en bosetning i Vinland, men på grunn av evig ufred med skrælingene ble de der bare i tre år og vendte aldri tilbake. Det gikk nesten 500 år før Giovanni Caboto, en italiensk oppdagelsesreisende i Englands tjeneste, gjorde krav på Nord-Amerika for England.

Slutten på vikingtiden

På slutten av vikingtiden hadde vikingene skapt en rekke nye politiske stater som skandinaviske fyrsteætter hersket over. Men det var ikke lenge de fortsatte å være utlendinger, for mange vikinger assimilerte seg etter hvert med de nye kulturene, også på det religiøse området. Vikinghøvdingen Rollo, som erobret en del av det franske kystområdet Normandie (som betyr «landet til nordboerne», eller normannerne), lot seg for eksempel omvende til katolisismen. En av hans etterkommere var Vilhelm, hertug av Normandie. Etter slaget ved Hastings i 1066, der etterkommere av normanniske og av engelske vikinger ble stilt opp mot hverandre, ble den seirende hertug Vilhelm kronet til konge av England.

Vilhelm satte straks en stopper for all videre skandinavisk påvirkning i England og innførte føydalsystemet — det ble en ny tidsalder med middelalderens franske system for styre, jord, eierforhold og økonomi. «Hvis man skulle velge et årstall som markerte slutten på vikingtiden, måtte det bli 1066,» sier boken The Vikings av Else Roesdahl. På 1000-tallet gikk også de opprinnelige vikingrikene i Skandinavia over til å bli selvstendige nasjonalstater.

Det var mye spenningsfylt handling i de 300 årene som vikingtiden varte. Og bildet av vikingene som ikke annet enn usiviliserte plyndrere som håndterte sverd og øks, er ikke fullstendig. De kunne tilpasse seg, for de bosatte seg med tiden som nybyggere i fjerne land og antok til og med de lokale kulturene. Som bønder slo de seg ned for å bli, og som herskere satt de på utenlandske troner. Ja, vikingene var ikke bare dyktige til sjøs og til å håndtere sverd, men de var også dyktige bønder og politikere.

[Fotnoter]

[Ramme på side 27]

VIKINGENES RELIGION

Vikingene dyrket mange mytiske guder, blant andre Odin, Tor, Frøy, Frøya og Hel. Odin, krigernes gud og guden for visdom, var hovedgud i gudeverdenen. Han var gift med Frigg. Tor var en stor kriger og herskeren over vinden og regnet. Frøy var en umoralsk gud for fred og fruktbarhet. Hans søster Frøya var kjærlighets- og fruktbarhetsgudinne. Hel var gudinnen i det underjordiske dødsriket.

Norrøn mytologi har gitt navn til visse ukedager både på norsk og på en del andre språk. Tirsdag har navn etter Odins sønn Ty (Týr); onsdag er Odins dag; torsdag er Tors dag; fredag er Friggs dag.

I likhet med dem som dyrket vikinggudene, fikk gudene angivelig sin rikdom gjennom tyveri, vågemot og list. Odin lovte at de som var tapre og falt på slagmarken, skulle få en plass i den store og praktfulle hallen Valhall i den himmelske Åsgard (der gudene hadde sine boliger). Der kunne de spise og slåss så mye de ville. Folk fra de øvre sjiktene i vikingsamfunnet ble ofte gravlagt sammen med et skip eller med steiner som var lagt ut og dannet omrisset av et skip. Den avdøde fikk også med seg mat, våpen, prydgjenstander, slaktede dyr og kanskje også en ofret trell med seg i graven. En dronnings trellkvinne kunne bli gravlagt sammen med dronningen.

Hjelmene med horn som ofte settes i forbindelse med vikingene, fantes tusen år før vikingtiden og ble tydeligvis brukt bare ved høytidelige anledninger. Vikingkrigere brukte enkle, kjegleformede hjelmer som var laget av metall eller lær, hvis de da valgte å ha på seg hjelm i det hele tatt.

[Kart på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

VIKINGENES UTBREDELSE

NORGE

↓

ISLAND

GRØNLAND

Baffinøya

Labrador

Newfoundland

DANMARK

↓

ENGLAND

IRLAND

NEDERLAND

FRANKRIKE

PORTUGAL

SPANIA

AFRIKA

ITALIA

SVERIGE

↓

RUSSLAND

Kaspihavet

Bagdad

UKRAINA

Svartehavet

Istanbul

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 24]

En kopi av et vikingskip

[Rettigheter]

Sidene 2 og 24: Antonion Otto Rabasca, gjengitt med tillatelse av Gunnar Eggertson

[Bilde på side 25]

Krigsredskaper fra vikingtiden

Vikinghjelm

[Rettigheter]

Krigsredskaper og hjelm: Kulturgjenstander som er utstilt på Statens Historiska Museum i Stockholm

[Bilde på side 27]

Leiv Eiriksson