De rodde seg i hjel

Av en Våkn opp!-skribent i Frankrike

VI KAN prøve å se det for oss. Folkemengden gjør store øyne idet den franske kongens nylig sjøsatte galei forlater havnen i middelhavsbyen Marseille. Det er et av de vakreste skip som noensinne har seilt på havet. Forseggjorte utskjæringer og overdådige utsmykninger med gull og perler pryder akterenden. De vakreste broderte stoffer på dekk gir skipet kongelig prakt. I grålysningen glinser det i ekstravagant barokk, og det får noen til med stolthet å tenke på kong Ludvig XIVs tilnavn «Solkongen».

Fram til 1600-tallet var det bare det militære som brukte galeiene, og det i begrenset utstrekning. Ludvig XIV bestemte seg likevel for at han skulle øke antall skip til 40 — den største galeiflåten i Middelhavet. Eksperter har anslått at 20 hadde vært mer enn nok til å dekke behovet. Hva var da hensikten med å ha en så stor flåte?

Kongens rådgiver Jean-Baptiste Colbert sa: «Det finnes ingen makt som bedre framhever en fyrstes storhet, og som gir ham større berømmelse blant utlendinger, enn det galeiene gjør.» Ja, prestisje var den viktigste grunnen til at Ludvig skulle ha så mange galeier. Men hva gikk den prestisjen på bekostning av?

Tenk på hvordan menneskene led. På et skipsdekk som var mindre enn 45 meter langt og 9 meter bredt, satt det 450 roere tett i tett. I flere måneder om gangen bodde og arbeidet de under så trange forhold. Den salte sjøluften gjorde huden deres full av sår, og på kroppen hadde de arr etter hyppige slag. Halvparten døde, og franske historikere kaller dette den «groveste ødeleggelse av menn» i Frankrike.

Det som betydde pomp og prakt for noen få, betydde i høy grad elendighet og død for mange andre. Det trengtes mange tusen roere for å bemanne kongens 40 skip. Hvordan fikk kongen tak i så mange mennesker?

Å finne roere

I middelalderen var roerne på galeiene, galeotti, som de ble kalt, frie menn, og roing ble sett på som et respektabelt yrke. Men på 1600-tallet hadde forholdene forandret seg. Noen roere, tyrkere, ble kjøpt  fra det osmanske rike. De fleste av dem var muslimer, men noen var ortodokse. Krigsfanger ble også brukt.

«Blant de verste og mest meningsløse tiltak som ble truffet for å ’styrke’ mannskapet, var uten tvil det å sende irokesiske krigere til Solkongens galeier,» sier franske historikere. Det viste seg å være et feilgrep å pågripe indianere. I 1689 måtte de sendes hjem etter at irokeserfolkene hadde truet de første franske kolonistene.

Men det trengtes flere roere til kongens ambisiøse prosjekter. Colbert fant løsningen. Han opplyste magistratene om at kongen ønsket at de skulle «dømme så mange kriminelle som overhodet mulig [til galeiene], og at til og med dødsstraffen skulle bli gjort om til soning på galeiene». Å bruke forbrytere på denne måten var ikke noe nytt. Under krigene mot Italia cirka 200 år tidligere var straffanger blitt brukt som galeislaver. Men det var aldri før blitt sendt så mange til galeiene som det ble under styret til Ludvig XIV og til hans oldebarn Ludvig XV. Mellom 1680 og 1748 ble omtrent 60 000 menn dømt til å ro. Hvem var galeislavene?

Hvem var rekruttene?

Opptil halvparten av dem som ble sendt til galeiene, var forbrytere. De var alt fra mordere til småtyver. Smuglere fikk samme straff, og noen ganger utgjorde de en stor del av dem som satt ved årene.

I tillegg ble personer som befant seg i utkanten sosialt sett, tvunget til å arbeide på galeiene. I 1666 skrev den offiseren som hadde ansvaret for galeiene i Marseille: «Jeg vil at det skal bli bestemt at man skal ta de late, pilegrimene, . . . sigøynerne og andre veifarende og fylle opp hele galeier med dem. . . . Det hadde renset verden for dens brysomme pakk.» Under påskudd av å opprettholde offentlig ro og orden ble altså sigøynere og fattiglemmer rekruttert. Og i 1660 ble til og med polske pilegrimer som besøkte en helligdom i Frankrike, vervet med makt.

En annen kilde til arbeidskraft var desertører fra hæren. Etter at de var blitt tatt til fange, ble de dømt til livstid på galeiene. Rømlingene fikk lemlestet nesen og ørene, kinnene ble brennemerket med en fransk lilje, og hodet ble barbert. Under de mange krigene til Ludvig XIV fra 1685 til 1715 ble cirka 17 000 desertører sendt til galeiene. Hva var det som ventet disse mennene?

Lidelser

Galeiroernes pinsler begynte allerede før de var kommet til sjøs. Først kunne de sitte fengslet midlertidig i opptil seks måneder. Så ble de lenket sammen med flere hundre andre, for så å måtte slepe seg til Marseille. For noen, for eksempel dem som ble sendt fra Bretagne og Paris, var denne tvangsmarsjen et 80 mil langt mareritt som varte i over en måned. En som levde på den tiden, kalte den «fangenes verste straff». Mange døde underveis.

Men det var ikke bare reisens lengde eller de sparsomme rasjonene som drepte fangene. Vaktene mishandlet dem på det groveste. Fangene ble slått og berøvet mat og søvn, noe som krevde mange ofre. I tillegg viste folk langs veien liten medfølelse med de mennene som stadig krysset det franske landskapet. En fange som bad om vann, skal ha fått dette spydige svaret fra noen kvinner: «Gå, gå! Dit du skal, er det nok av vann!»

 Halvparten overlevde ikke

Mange av straffangene hadde aldri sett havet, langt mindre galeiene. Da de kom fram til havnen i Marseille, fikk de seg en ubehagelig overraskelse. Fangene ble drevet om bord i en tom galei og undersøkt, som «kuer kjøpt på torget,» skrev en fange. Personlige opplysninger ble skrevet ned, og hver av fangene fikk et nummer som ble brukt i stedet for navnet deres. «Å komme i galeiroernes selskap gjorde dem uten tvil ekstremt desorientert, og det var traumatisk både mentalt og fysisk,» skriver en historiker. Men fangene hadde verre behandling i vente.

Fem menn, som var lenket til benkene, delte en avdeling som bare var 2,30 × 1,25 meter. Der bodde og rodde de i flere måneder av gangen. Rorkarene hadde altså under en halvmeter hver å sitte på. Det var så trangt at de ikke engang kunne bøye armene mens de rodde. Og årene var minst 12 meter lange og veide over 130 kilo. Å ro i flere timer i ett strekk var forferdelig anstrengende; det var et arbeid som ødela musklene til roerne og tok hardt på kreftene og utholdenheten deres. Det kan «sammenlignes med de aller vanskeligste arbeidsoppgavene som blir utført i tropeklima,» sier en historiker.

Galeiene var lavtliggende, og roerne befant seg omtrent bare en meter over vannlinjen. De var derfor alltid våte og rodde ofte med føttene i vann. Den salte luften ødela huden deres. Matrasjonene var elendige. «Fangene gjorde hva som helst for å overleve,» skriver en historiker. Det var nesten umulig å rømme. Belønningen for å finne en rømt fange motiverte landsens folk til å være med på å lete etter dem som hadde prøvd å komme seg vekk. Bare én av hundre klarte å rømme uten å bli tatt til fange igjen.

Dommene ble sjelden overholdt. Så en roer som var blitt dømt til fem år, kunne fremdeles befinne seg ved åren 25 år senere. Cirka en tredjedel av mennene døde før det hadde gått tre år. Alt i alt døde halvparten av roerne. Og dødeligheten var like stor for dem som hadde sluttet å ro, som for dem som fortsatt var på sjøen. I løpet av vinteren 1709/10 døde en tredjedel av dem på grunn av hungersnød og ekstreme værforhold. Tragisk nok var noen blitt sendt til galeiene bare av religiøse grunner.

Dømt for sin tro

I 1685 opphevet Ludvig XIV det nantiske edikt, og protestantismen ble forbudt i Frankrike. * Rundt 1500 protestanter ble dømt til galeiene fordi de nektet å konvertere til katolisismen, eller fordi de prøvde å flykte fra landet. Man hadde prøvd å straffe «kjettere» på denne måten tidligere også. I løpet av én uke i 1545 ble 600 valdensere * sendt til galeiene på kong Frans Is befaling. Under Ludvig XIV, den såkalt svært kristne kongen, antok forfølgelsen nye dimensjoner.

Hvorfor ble protestantene sendt til galeiene? En av kongens talsmenn antydet årsaken: «Den eneste måten å få kjetterne til å snu om på er ved makt.» En historiker sier også: «Kongen håpet at så snart de dømte protestantene pustet inn ’galeiluften’, ville de fleste oppgi den religionen som de hadde ofret så mye for.» Men de fleste nektet å avsverge sin tro for å bli satt fri. De ble derfor ofte slått offentlig på det grusomste, og de som egget til dette, var de katolske skipsprestene. Noen døde, og andre ble merket for livet.

 Trass i disse fryktelige voldshandlingene gjorde protestantene aktivt andre kjent med sin tro. Som følge av det var det noen som ble protestanter, deriblant minst én katolsk skipsprest. De protestantene som hadde en utdannelse, og som ble sett på som aller farligst, ble tatt ut av skipene og kastet i underjordiske fangehull for å dø. Men det hindret ikke protestantiske galeiroere i å hjelpe hverandre. De arrangerte til og med lese- og skrivekurs for dem som ikke kunne lese.

Straffangene hadde for øye hvorfor de ble forfulgt. «Jo mer jeg lider, desto mer elsker jeg den sannheten som gjør at jeg lider,» skrev protestanten Pierre Serres. Mange land ble forferdet da de fikk høre om religionsforfølgelsen i Frankrike. I 1713 klarte dronning Anna av Storbritannia å presse igjennom løslatelse for mange av fangene. Det var ganske ironisk; før hadde det vært forbudt for protestantene å forlate landet, men nå ble de forvist.

Slutten for galeiene

Med tiden gikk galeiene i glemmeboken, for nyere framskritt innen sjøfart tok over, og det var mangel på driftsmidler. Ludvig XIVs økonomiske problemer førte til nedskjæringer. I 1720 var det bare 15 skip igjen, og deres virksomhet var blitt kraftig redusert. Galeiroerne ble ofte værende i Marseille, der de ble en del av byens økonomiske skueplass; de arbeidet på såpefabrikker i nærheten eller solgte klær som de hadde strikket. I 1748 ble det endelig vedtatt en lov som i realiteten betydde slutten for galeiene.

Galeiene spøker fortsatt i bevisstheten til franskmennene. Når de står overfor vanskeligheter, utbryter de gjerne: «Quelle galère!» som bokstavelig betyr: «For en galei!» Noen protestantiske roere skrev ned sin historie, og det er mye takket være dem vi vet det vi gjør om livet på galeiene. De ble utsatt for åpenbar religiøs diskriminering, men skapte likevel en organisasjon for gjensidig hjelp og moralsk støtte. De trengte utholdenhet og håp for å overleve, og å inngå kompromiss kom ikke på tale.

Trass i den religiøse intoleransen på den tiden har historikere interessant nok gitt uttrykk for forundring over at dommerne var villige til «uten å blunke å håndheve lover som gav ærlige, lojale undersåtter samme status som de verste forbrytere».

Minnet om galeislavene utgjør et kraftig vitnesbyrd om at mennesker har behandlet sine medmennesker grusomt urettferdig. Ja, «menneske har hersket over menneske til skade for ham». (Forkynneren 8: 9) Heldigvis er den tiden her snart da Guds utnevnte Hersker, Jesus Kristus, «skal utfri den fattige som roper om hjelp, likeså den nødstilte og den som ingen hjelper har». — Salme 72: 12—14.

[Fotnoter]

[Bilde på side 13]

De rodde under elendige forhold

[Rettigheter]

© Musée de la Marine, Paris

[Bilde på side 15]

Billedteksten over bildet er på fransk og lyder: «Sikre og hederlige måter å få kjettere tilbake til den katolske tro på.» Bildet er fra 1686

[Bilderettigheter på side 12]

Sidene 2, 12 og 15: © Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris