Jeg har et håp som holder meg oppe

FORTALT AV TATJANA VILEYSKA

Den lykkelige familien vår ble ødelagt da mor ble slått i hjel hjemme i leiligheten. Far begikk selvmord fire måneder senere. Etter det hadde jeg ikke lyst til å leve lenger. Så hvorfor er jeg fortsatt i live og forteller denne historien? Det skal jeg forklare.

DONETSK i det østlige Ukraina er en by med smelteovner og kullgruver. Det bor over en million mennesker der. De snakker russisk og er arbeidsomme og vennlige. Noen av dem tror på astrologi og spiritisme, og mange bruker horoskoper for å få vite noe om framtiden. Andre oppsøker en trollmann, eller koldun, som han kalles på russisk. Noen prøver å få kontakt med de døde i håp om å bli befridd for sykdommer, og andre gjør det bare for moro skyld.

Far var skomaker. Han kalte seg ateist, men trodde at det var noen som hadde satt oss på jorden. Han pleide å si: «Vi er bare gjester på denne planeten.» Hver påske gikk mor i kirken, for som hun sa: «Hvis det finnes en Gud, hvis han virkelig er til, da bør vi gå.» Jeg ble født i mai 1963. Jeg har en storesøster, Lubov, og en lillebror, Alexandr, og vi var en lykkelig familie.

«Hvit magi er bra»

Pjotr *, en fjern slektning, ble utsatt for en ulykke da han arbeidet i en kullgruve. Han fikk hodeskader og måtte få behandling på en spesialklinikk. Fordi han var opptatt av helsen, rådførte han seg med en koldun. Trollmannen satte Pjotr i kontakt med åndeverdenen. Pjotrs kone og foreldrene mine sa til ham at det var tåpelig å drive med trolldom, men han mente han visste bedre. «Det jeg driver med, er hvit magi,» sa han. «Svart magi er ond, men hvit magi er bra.»

Pjotr hevdet at han var i besittelse av krefter som gjorde at han kunne forutsi framtiden og beskytte folk mot onde ting. Likevel gikk kona til Pjotr fra ham. Så Pjotr kom og besøkte oss, og noen ganger bodde han hos oss i flere uker av gangen. Den innvirkningen han hadde på familien, var helt forferdelig. Mor og far begynte å krangle. Med tiden  ble de separert og skilt. Mor og vi barna flyttet inn i en annen leilighet, og Pjotr — mors kjødelige slektning — flyttet inn hos oss.

Lubov giftet seg og flyttet til Uganda i Afrika sammen med mannen sin. I oktober 1984 drog Alexandr på ferie, og jeg drog til byen Gorlovka og skulle være der en uke. Da jeg drog hjemmefra, sa mor og jeg bare et kort «ha det». Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde sagt mer til henne, eller at jeg var blitt hjemme. Det var nemlig siste gangen jeg så mor i live.

«Din kjære mor er død»

Da jeg kom tilbake fra Gorlovka, var leiligheten låst, og politiet hadde hengt en lapp på døren som sa at det var forbudt å gå inn. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg gikk til naboene. Olga var så oppskaket at hun ikke klarte å si noe. Mannen hennes, Vladimir, sa på en vennlig måte: «Tanja, det har skjedd noe forferdelig. Din kjære mor er død. Pjotr har drept henne. Han kom hit til oss etterpå og ringte til politiet. Han meldte seg selv.»

Politiet bekreftet den fryktelige nyheten og gav meg nøklene til leiligheten. Jeg var fylt av hat til Pjotr. I et raserianfall tok jeg det meste av det som hadde tilhørt ham, deriblant hans bøker om magi, kastet det i et teppe og tok det med til et jorde i nærheten og brente det.

Alexandr fikk høre hva som hadde skjedd, og han følte også hat til Pjotr. Så ble Alexandr innkalt til hæren, og han flyttet. Far flyttet inn i leiligheten sammen med meg, og Lubov kom tilbake fra Uganda og bodde hos oss en kort periode. Av og til hadde vi grunn til å tro at onde åndemakter plaget oss. I tillegg hadde far mareritt. Han bebreidet seg selv for mors død. «Hadde jeg bare blitt hos henne, så hadde hun fortsatt vært i live,» pleide han å si. Far ble snart dypt deprimert. Innen fire måneder etter mors død, begikk far selvmord.

Etter fars begravelse drog Alexandr tilbake til militæret og Lubov til Uganda. Jeg prøvde å få meg en ny start i livet ved å begynne å studere ved bygningsteknisk institutt i Makejevka, som lå bare 30 minutter hjemmefra. Jeg pusset opp leiligheten i håp om at det skulle viske ut noen av minnene. Men det var grunn til å tro at demonene ikke hadde sluttet med plagingen.

«Å Gud, hvis du virkelig finnes»

Alexandr ble ferdig med militærtjenesten og flyttet hjem igjen. Men han og jeg begynte å krangle. Han giftet seg, og jeg flyttet til Rostov, en russisk by som ligger ved kysten av Asovhavet, cirka 17 mil hjemmefra. Jeg bestemte meg etter hvert for å kvitte meg med hver eneste gjenstand som hadde tilhørt Pjotr.

Jeg ble så deprimert at jeg også hadde planer om å ta mitt eget liv. Men jeg syntes at jeg kunne høre mor si: «Hvis det finnes en Gud, hvis han er til.» En kveld bad jeg for aller første gang. «Å Gud, hvis du virkelig finnes, så vis meg hva som er meningen med livet,» bønnfalt jeg. Et par dager senere fikk jeg et brev fra Lubov. Hun bad meg komme og besøke henne i Uganda. Så jeg utsatte selvmordsplanene.

Overraskelser i Uganda

Det kan ikke være mange steder i verden som er så totalt forskjellig fra Ukraina som Uganda er. Flyet landet i Entebbe i mars 1989. Da jeg kom ut av flyet, føltes det som jeg gikk rett inn i en ovn. Aldri før hadde jeg kjent en sånn stekende varme! Det var ikke så rart, for dette var første gang jeg var utenfor Sovjetunionen. Folk snakket engelsk, et språk som jeg ikke skjønte.

Jeg tok drosje til Kampala, og turen tok 45 minutter. Landskapet var så annerledes enn det jeg var vant til, at det nesten virket som om jeg var på en annen planet. Den smilende drosjesjåføren min var vennligheten selv, og omsider fant han fram til huset  til Lubov og hennes mann, Joseph. Det var litt av en lettelse!

Lubov studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg hadde aldri hørt om Jehovas vitner, men Lubov var ivrig etter å fortelle meg. Hun gikk etter meg overalt i huset og fortalte om alt hun hadde lært, fra 1. Mosebok til Åpenbaringen. Det var sant å si ganske irriterende!

En dag kom de vitnene som studerte med Lubov, på besøk. En av dem het Marianne. Hun prøvde ikke å forkynne for meg med én gang, for på det tidspunktet skjønte jeg jo ikke noe særlig engelsk likevel. Men hennes varme og vennlige øyne sa meg at hun var et oppriktig og lykkelig menneske. Hun viste meg et bilde av paradiset i brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye». «Se på denne kvinnen,» sa hun. «Det er deg, og den andre kvinnen er meg. Vi er i paradiset sammen med alle disse andre menneskene. Er det ikke fantastisk?»

Det så ut til at andre Jehovas vitner i Kampala byttet på å besøke Lubov og Joseph. De var så hyggelige at jeg mistenkte dem for bare å prøve å gjøre inntrykk på meg. Noen uker senere overvar jeg mitt første møte, som var feiringen av Herrens aftensmåltid. (Lukas 22: 19) Selv om jeg ikke skjønte det som ble sagt, slo det meg igjen hvor hyggelige disse menneskene var.

’Les den fra perm til perm’

Marianne gav meg en bibel på russisk — jeg hadde aldri eid en bibel før. «Les Bibelen fra perm til perm,» bad hun meg innstendig om. «Selv om du ikke forstår alt, så les den likevel.»

Jeg ble veldig rørt av gaven fra Marianne og bestemte meg for å følge rådet hennes. «Hva er egentlig vitsen med å ha en bibel hvis man ikke gidder å lese den?» tenkte jeg.

Da jeg drog tilbake til Ukraina, tok jeg med meg Bibelen. De neste månedene jobbet jeg i Moskva, og fritiden brukte jeg til å lese igjennom Bibelen. Da jeg drog til Uganda igjen ni måneder senere, hadde jeg lest halve Bibelen. Etter at jeg hadde kommet tilbake til Kampala, viste Marianne meg ut fra Bibelen at det finnes et fantastisk håp for framtiden. Et paradis! En oppstandelse! Jeg kunne få se mor og far igjen! Jeg skjønte at det jeg lærte, var svaret på den bønnen jeg hadde bedt i Donetsk. — Apostlenes gjerninger 24: 15; Åpenbaringen 21: 3—5.

Da vi studerte om onde ånder, lyttet jeg spent. Bibelen bekreftet det som jeg lenge hadde hatt mistanke om. Det finnes ikke noe slikt som god og ufarlig magi. All magi er farlig. Jeg trengte ikke noe tydeligere bevis på det enn det som hadde skjedd i familien vår. Da jeg brente opp Pjotrs eiendeler, hadde jeg uten å vite det gjort det som var riktig. Da de første kristne begynte å tjene Jehova, brente de også opp de gjenstandene som de hadde brukt i forbindelse med magi. — 5. Mosebok 18: 9—12; Apostlenes gjerninger 19: 19.

Jo større forståelse jeg fikk av Bibelen, desto sikrere ble jeg på at jeg hadde funnet sannheten. Jeg sluttet å røyke, og i desember 1990 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Lubov ble døpt bare tre måneder før meg, og Joseph ble døpt i 1993.

Tilbake til Donetsk

I 1991 drog jeg tilbake til Donetsk. Samme år oppnådde Jehovas vitner i Ukraina juridisk anerkjennelse, noe som betydde at vi kunne komme sammen fritt og forkynne åpenlyst. Vi fikk i gang samtaler på gaten med dem som måtte ha tid til å snakke. Vi oppdaget fort at selv i et land der mange kalte seg ateister, var det mange som var interessert i å høre om Guds rike.

Tidlig på 1990-tallet hadde vi ikke nok bibelsk litteratur, så vi drev et utlånsbibliotek på gaten i Donetsk. Vi satte opp en stand på det største torget i byen, og der stilte vi ut våre bøker og brosjyrer. Snart stoppet vennlige,  nysgjerrige mennesker opp og stilte spørsmål. De som ville ha litteratur, fikk låne den, og de fikk tilbud om hjemmebibelstudium.

I 1992 begynte jeg som pioner, en av Jehovas vitners heltidsforkynnere, og i september 1993 ble jeg innbudt til å slutte meg til et oversetterteam ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Selters i Tyskland. I september 1998 flyttet vi til Polen, og der er vi mens vi venter på at det nye avdelingskontoret i Lviv i Ukraina skal bli ferdig.

Veksten blant Jehovas folk i Ukraina har vært oppsiktsvekkende. I 1991 var det én menighet med 110 Jehovas vitner i Donetsk, og nå er det 24 menigheter og over 3000 forkynnere der. Jeg var i Donetsk i 1997 og traff mange hyggelige mennesker, men jeg opplevde også noe som gjorde meg urolig.

«Pjotr leter etter deg»

Da jeg var i Donetsk, sjokkerte Julija, et Jehovas vitne som kjente familien vår, meg ved å si: «Pjotr leter etter deg. Han vil snakke med deg.»

Hjemme den kvelden gråt jeg og bad til Jehova. Hvorfor ville Pjotr snakke med meg? Jeg visste at han hadde sittet i fengsel i mange år for den forbrytelsen han hadde begått. Jeg hatet ham for det han hadde gjort, og jeg syntes ikke han fortjente å få høre om Jehovas nye verden. Jeg bad til Jehova om dette i noen dager. Så innså jeg at det ikke var opp til meg å bestemme hvem det er som er verdig til å få evig liv. Jeg tenkte på det som Jesus Kristus hadde lovt den ugjerningsmannen som hang ved siden av ham på en pæl — at han skulle være med ham i paradiset. — Lukas 23: 42, 43.

Med dette i tankene bestemte jeg meg for å treffe Pjotr og forkynne for ham om det messianske rike og Guds nye verden. Jeg tok med meg to kristne brødre og oppsøkte den adressen som Julija hadde gitt meg. For første gang siden mor døde, stod jeg ansikt til ansikt med Pjotr.

Stemningen var spent. Jeg fortalte Pjotr at jeg var blitt et av Jehovas vitner, og at Bibelen hadde hjulpet meg til å forstå hvorfor vi  alle får problemer i denne ordningen og noen ganger også opplever personlige tragedier. Jeg fortalte også Pjotr hvor forferdelig det hadde vært for oss først å miste mor og så far.

Pjotr fortalte at en stemme hadde sagt til ham at han skulle drepe mor, og han beskrev i detalj hva som hadde skjedd den dagen. Mens jeg satt der og hørte på den grusomme historien, ble min avsky blandet med medynk, for han så nervøs ut, som et jaget dyr. Da Pjotr hadde snakket ferdig, prøvde jeg å vise ham noen av de storslåtte løftene i Bibelen. Han sa at han trodde på Jesus, så jeg spurte:

«Har du en bibel?»

«Ikke enda. Men jeg har bestilt en,» svarte han.

«Du vet kanskje fra før at Bibelen sier at den sanne Guds personlige navn er Jehova.» — Salme 83: 18.

Da Pjotr hørte det navnet, ble han urolig. «Ikke nevn det navnet for meg,» sa han. «Jeg kan ikke fordra det navnet.» Vi kom overhodet ingen vei i vårt forsøk på å fortelle Pjotr om Guds fine løfter.

Jeg hadde én tanke helt klar for meg da jeg drog: Hadde ikke jeg lært Jehova å kjenne, kunne jeg ha blitt drept, slik som mor, eller ha begått selvmord, slik som far, eller ha blitt manipulert til å gjøre avskyelige ting, slik som Pjotr. Jeg er så takknemlig for at jeg har lært den sanne Gud, Jehova, å kjenne.

Jeg konsentrerer meg om framtiden, ikke om fortiden

Disse opprivende hendelsene har etterlatt seg følelsesmessige spor. Selv nå volder minnene meg smerte og sorg fra tid til annen. Men helbredelsesprosessen begynte da jeg lærte Jehova og hans hensikter å kjenne. Sannheten i Bibelen har lært meg å ikke fokusere på fortiden, men på framtiden. Og for en framtid som venter dem som tjener Jehova!

Den framtiden innbefatter at de døde skal få en oppstandelse til liv i et jordisk paradis. For en glede det blir for meg å ønske mor og far velkommen tilbake til livet! Far hadde egentlig rett da han sa: «Vi er bare gjester på denne planeten.» Og mors tilbøyelighet til å tro at Gud faktisk finnes, var absolutt riktig. Det jeg lengter aller mest etter, er å kunne lære mor og far om Bibelens sannheter når de blir oppreist i Guds nye ordning.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 24]

For første gang siden mor døde, stod jeg ansikt til ansikt med hennes drapsmann

[Bilde på side 23]

Sammen med Marianne og Heinz Wertholz, de misjonærene som studerte med meg i Uganda

[Bilde på side 23]

Da jeg ble døpt i Kampala

[Bilde på side 24]

Jeg arbeider sammen med det ukrainske oversetterteamet i Polen