Fra en langsom død til et lykkelig liv

FORTALT AV DIAMÁNTI DATSERIS

«Jeg lever et liv med utløpsdato.» Denne tanken surret rundt i hodet på meg der jeg lå i sykehussengen mens mange enheter blod dryppet sakte inn i årene mine. I over 20 år var jeg blitt fortalt at dette var den eneste måten jeg kunne fortsette å leve på — om nå dette virkelig kunne kalles å leve.

LIKE etter at jeg ble født i 1969 i byen Ierápetra på Kreta, fikk foreldrene mine illevarslende nyheter. Legene sa til dem at datteren deres hadde betatalassemi, eller Cooleys anemi. Beta-thalassemia major er en alvorlig, arvelig blodsykdom, som oftest rammer mennesker som stammer fra Hellas, Italia, Midtøsten, det sørlige Asia eller Afrika.

Legene forklarte foreldrene mine at når en har denne sykdommen, produserer ikke de røde blodcellene i kroppen nok hemoglobin, det proteinet som transporterer oksygen til cellene. Som følge av det får cellene for lite oksygen. Røde blodceller blir bare værende i blodomløpet en kort tid fordi leveren og milten ødelegger og fjerner dem. Disse organene har til oppgave å fjerne unormale eller utslitte røde blodceller.

Foreldrene mine fikk vite at den eneste kjente form for behandling av talassemi var regelmessige blodoverføringer og fjerning av jern som hopet seg opp. Som legene forklarte, er imidlertid behandling med blodoverføring forbundet med stadig opphopning av jern i hjertet og i leveren, noe som kan være livsfarlig. Blodoverføring — den behandlingsformen som forhindrer at pasienten dør i løpet av sine første ti leveår — er vanligvis den viktigste årsaken til jernforgiftning, som senere så ofte fører til at pasienten dør. Talassemi-pasienter som meg, som jevnlig har fått blodoverføringer, dør vanligvis av en hjertesykdom før de har fylt 30.

Å leve med «utløpsdato»

Helt fra jeg var barn, har døden hengt tungt over meg som en svøpe. Ord kan ikke beskrive hvor vanskelig det er å leve med slike forferdelige framtidsutsikter. Jeg hadde ingen planer for framtiden og ingen drømmer om et normalt liv som voksen. Jeg følte at min talassemi var som en tidsinnstilt bombe som ventet på å eksplodere.

Det at foreldrene mine var så bekymret for min helsetilstand, gjorde dem svært engstelige. Jeg ble tutet ørene fulle med ting som jeg ikke fikk lov til, og fikk følgende beskjeder: «Ikke løp!» «Ikke hiss deg opp!» «Vær forsiktig!»

Min situasjon gjorde at min gresk-ortodokse mor ble meget religiøs. Hun søkte oppriktig hjelp gjennom religiøse ikoner. I et forsøk på å forbedre min situasjon tok hun meg med til fjerntliggende klostre som var kjent for å drive med helbredelse ved bønn, og hun gav meg forskjellige amuletter som jeg måtte gå med. Det ble brukt mange penger på slikt — men til ingen nytte.

Jeg trodde på Gud og hadde kjærlighet til ham, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle tilbe ham. I min fortvilelse kunne jeg gråtende be: «Gud, hvis du virkelig finnes, og hvis du elsker meg, så vær så snill å hjelpe meg!»

 Et desperat rop om hjelp

Etter hvert som jeg vokste til, forverret min helsetilstand seg hurtig, noe som for en stor del skyldtes opphopningen av jern i blodet. Som en del av behandlingen brukte jeg en jernkelator, et medikament som reduserer blodets jerninnhold. Hver kveld måtte jeg stikke en nål like innunder huden på magen for at medikamentet skulle dryppe inn i kroppen min i løpet av natten. Hver kveld måtte jeg gjennomgå det samme pinefulle ritualet. Under disse søvnløse nettene ønsket jeg ofte å dø. Jeg følte at Gud hadde ignorert mine bønner om hjelp.

Da jeg var 16, begynte jeg å være sammen med noen ungdommer som var oppslukt av heavy metal. Som et desperat rop om hjelp hengav jeg meg til musikk som forherliget brutalitet, umotivert vold og satanisme — musikk som gav meg en viss befrielse. Det onde var tross alt rundt meg på alle kanter, så jeg var innforstått med at en ond, høyere makt kontrollerte universet. Men snart begynte følgene av narkotikamisbruket og satanismen å gjøre seg gjeldende. Vennene mine var alltid på flukt fra politiet.

De utallige blodoverføringene jeg hadde fått, hadde satt sine spor. Det overflødige jernet førte til at jeg fikk svarte ringer under øynene og til at huden ble gulaktig. Klesdrakten min — svarte klær og skinnjakke med nagler og dødningehoder, som kjennetegnet de ungdommene jeg vanket sammen med — gjorde ikke akkurat utseendet mitt bedre. Jeg begynte heldigvis aldri med narkotika.

Jeg fortsatte å høre på heavy metal, som legger vekt på død, narkotika, demoner, spiritisme og blod, og jeg følte meg fanget av Satan. Om natten var jeg deprimert og gråt ofte. Det var på dette stadiet i livet mitt at et glimt av håp begynte å skinne.

Et vendepunkt i livet mitt

Da jeg var 20, gav en venninne meg en gang en bok som hun hadde fått av Jehovas vitner. Den het «Bibelen — Guds eller menneskers ord?» * Hun var ikke så interessert i boken, men det jeg leste da jeg kikket litt i den, gjorde inntrykk på meg. Den viste tydelig at Bibelens prinsipper kan forbedre et menneskes liv. Det gjorde også inntrykk på meg å lese om forfølgelsen av de første kristne og deres villighet til å ofre sitt liv for sine trosoppfatninger. Da jeg var ferdig med å lese boken, ville jeg gjerne fortelle andre om disse tingene. Det var da jeg møtte Manolis, en mann som hadde kjennskap til Jehova og Bibelens budskap fordi noen av slektningene hans var Jehovas vitner. Han tok meg med til Jehovas vitners menighet på stedet, og i løpet av sommeren 1990 begynte jeg å studere Bibelen sammen med vitnene.

Gjennom mitt studium av Bibelen lærte jeg at Skaperen virkelig har omsorg for oss, og at han ikke er ansvarlig for de sykdommer og den smerte som mange av oss har. (1. Peter 5: 7) Jeg lærte at det var Satan som førte synd og død inn i verden, og at Jehova snart skal gjøre slutt på Satans gjerninger ved å fjerne denne gamle verdensordning og erstatte den med en fullkommen, ny verden. (Hebreerne 2: 14) Gudfryktige mennesker kommer til å få leve under paradisiske forhold og bli løftet opp til menneskelig fullkommenhet. Da skal ingen si: «Jeg er syk.» — Jesaja 33: 24.

Samtidig lærte jeg at Bibelen sier at vi skal ’avholde oss fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 20, 29; 1. Mosebok 9: 4) Etter hvert som  min samvittighet begynte å bli formet og oppøvd i samsvar med Bibelens opphøyde normer og prinsipper, ble jeg motivert til å treffe et personlig valg i spørsmålet om blodoverføring. Jeg kom til at jeg ikke ville ta imot flere blodoverføringer.

I over 20 år var jeg blitt fortalt at den eneste måten jeg kunne holde meg i live på, var å ta imot jevnlige blodoverføringer. Kom jeg til å underskrive min egen dødsdom ved å adlyde Bibelens befaling? Hvordan ville foreldrene mine reagere på at jeg nektet å ta imot blod? Ville leger og annet medisinsk personell forsøke å legge press på meg?

Jeg treffer viktige avgjørelser

Jeg bad inderlig til Jehova og kastet alle mine bekymringer på ham. (Salme 55: 22) Jeg bestemte meg også for å lete etter andre medisinske løsninger. Etter mye granskning fant jeg ut at jeg kanskje kunne erstatte blodoverføringene med en omhyggelig utvalgt diett som inneholdt rikelig med jern og vitaminer. Jeg var framfor alt fast bestemt på å rette meg etter Guds lov slik den kommer til uttrykk i Bibelen.

Foreldrene mine ble forståelig nok ganske oppbrakt. Helt siden jeg var barn, hadde de gjort sitt beste for å holde meg i live, og så presterte jeg å nekte å ta imot blodoverføringer! Men de sa til slutt at de ville respektere min personlige avgjørelse i saken.

Jeg forklarte så mitt religiøse standpunkt for sykehuspersonalet, og jeg informerte dem også om at jeg skulle gjøre mitt ytterste for å finne alternativer til blodoverføring. Legene gikk motvillig med på å ta hensyn til mine ønsker.

Tidligere, når jeg fikk blodoverføringer, var jeg blitt venner med andre unge som hadde talassemi. Nå undret de seg over mitt standpunkt til blod. En av dem sa sarkastisk til meg at jeg snart ville «bli båret ut av fire personer» — et gresk ordtak som betyr at man kommer til å dø. Hun var dessverre en av fire pasienter som døde etter overføring av infisert blod!

Jeg har ikke fått blodoverføring siden august 1991. I motsetning til det mange forutsa, er jeg fortsatt i live og har det rimelig bra. Siden jeg følger en diett som inneholder rikelig med vitaminer og jern, har jeg kunnet bevare en noenlunde god helse, selv om jeg fra tid til annen opplever komplikasjoner og alltid har visse begrensninger på grunn av talassemien.

Det beste av alt er imidlertid at jeg lever et liv som har en mening, et liv som er blitt rikere som følge av et nært forhold til min Skaper, Jehova Gud. I juli 1992 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova. Manolis, min gode venn som satte meg i forbindelse med den livsviktige støtten som jeg fikk i Jehovas vitners kristne menighet, ble døpt samme dag. Halvannet år senere giftet vi oss. Senere har jeg hatt den glede å se både moren min og søsteren min bli døpte tjenere for Jehova. Fars innstilling til Jehovas vitner har forandret seg, og han kommer av og til på menighetsmøtene.

Jeg har lært at selv om døden er en fiende, er den ikke en fiende som man behøver å frykte. (Salme 23: 4) Enten vi lever eller dør, er det for Jehova. Vårt liv ligger i hans hender. (Romerne 14: 8) Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at han reddet meg fra et liv uten andre utsikter enn en langsom død. Han har gitt meg et håp om evig liv! — Åpenbaringen 21: 1—4.

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

Jeg søkte desperat etter hjelp

[Bilde på side 22]

Sammen med mannen min, Manolis