Hvem er det som snakker?

TEPPET går opp for artisten og dukken hans. Når de forteller vitser til hverandre, virker det som om dukken lever og har sin egen stemme og personlighet. Det er selvfølgelig artisten — buktaleren — som egentlig frambringer dukkens «stemme», og som hele tiden passer nøye på å unngå å bevege leppene sine mens han gjør det.

Kunne du tenke deg å lære mer om denne spesielle kunsten? Våkn opp! intervjuet Nacho Estrada, som har vært profesjonell buktaler i omkring 18 år.

Hvilke former for buktaling finnes det?

Ved én form for buktaling virker det som om buktalerens stemme kommer fra noe i nærheten, for eksempel fra en dukke som han har på fanget. Ved en annen form for buktaling får buktaleren det til å høres ut som om stemmen hans kommer fra et fjernt sted. En buktaler kan også dempe stemmen sin på en slik måte at det virker som om den kommer fra et innesluttet område, kanskje fra et lukket skrin. Noen buktalere kan imitere lyder, for eksempel en karakteristisk dyrelyd eller et barneskrik. Og de gjør det uten å bevege leppene sine.

En god buktaler virker svært overbevisende. Én buktaler skal en gang ha frambrakt et dumpt rop om hjelp idet noen kom kjørende forbi med en høyvogn. De stanset høyvognen og lesset av høyet og ventet å finne en uheldig stakkar i bunnen av høyvognen! De fant selvfølgelig ingen der.

Hvordan er buktalerkunsten blitt utviklet gjennom årene?

Man antar at buktaleri for mange år siden ble brukt til å forlede overtroiske mennesker til å tro at de kommuniserte med de døde. Med tiden ble det avslørt som ikke annet enn menneskelig ferdighet. Fra da av fikk det en respektabel plass i underholdningsverdenen, og i dag blir det til og med brukt i undervisningsøyemed.

Opp gjennom århundrene er det blitt brukt forskjellige scenearrangementer for å underholde publikum og vise fram buktaleres usedvanlige kunster. I begynnelsen av 1900-tallet ble det populært blant buktalere å samtale med en dukke av tre når de opptrådte.

Hva var det som fikk deg til å bli interessert i buktalerkunsten?

Jeg ble fascinert av muligheten til å glede folk og få dem til å le. Da jeg var barn, var det en lokal selger som fikk meg interessert i denne kunsten ved å fortelle meg at ordet «ventrilokvist», et annet ord for buktaler, kommer fra de latinske ordene venter og loqui, som betyr «buktaling», eller «å snakke med magen». Han forklarte at det var fordi man før hadde den feilaktige oppfatning at det var en spesiell bruk av magen som frambrakte buktaling. Så viste han meg noe av det grunnleggende ved denne kunsten.

Neste dag forsøkte jeg det på skolen. Ved  å bruke teknikken med å få stemmen til å virke fjern fikk jeg den til å høres ut som om den kom fra høyttaleranlegget, og jeg gav meg selv fri fra skoletimen. Det virket! Senere lærte jeg mer om buktaling gjennom et brevkurs, og jeg begynte så å opptre profesjonelt.

Hva innebærer jobben din som buktaler?

Selv om jeg av og til har opptrådt ved konferanser for buktalere og festlige anledninger, går mesteparten av tiden med til å undervise barn i skolesammenheng. Humor spiller en stor rolle i forestillingen. Under et program om personlig hygiene gjør jeg for eksempel Maclovio, tredukken min, oppmerksom på at han ikke har pusset tennene sine, og at jeg derfor kan se at han har hatt egg til frokost denne morgenen. Maclovio svarer da: «Du tar feil — det var i går jeg hadde det!»

Hvordan buktaler man?

Ved å bruke tungen på en spesiell måte lager vi lyder som erstatter lydene til bokstaver som krever leppebevegelse, og en teknikk som går ut på å puste fra mellomgulvet, gir villedende inntrykk av at lyden kommer fra et fjernt sted.

Buktaling fungerer fordi folk flest ikke er trent opp til å avgjøre hvor lyden kommer fra, og hvor langt det er til kilden, ved hjelp av ørene. De må ha hjelp av øynene. Dette kan illustreres med et eksempel: Når du hører lyden av en sirene, forteller øret ditt at et utrykningskjøretøy nærmer seg, og at det kommer langt bortefra. Men hvor langt unna er kjøretøyet? Fra hvilken retning kommer det? For å kunne avgjøre det må du se etter kjøretøyets blålys.

En buktaler utnytter dette ved å frambringe en passe høy lyd og ved å henlede publikums oppmerksomhet på den kilden han ønsker at de skal tro at stemmen kommer fra.

Hvilke råd vil du gi til en som har lyst til å lære seg buktalerkunst?

For det første bør man ha klart for seg hva som er ens motiv for å gjøre det, og være innstilt på å unngå alt som strider imot det. Jeg nevner dette fordi buktalerkunsten i likhet med mange andre former for underholdning noen ganger blir anvendt i en dårlig hensikt. Personlig føler jeg meg tiltrukket av buktalerkunsten fordi man kan spre glede og humor ved hjelp av den. Jeg begrenser arbeidet mitt til opptredener som tjener nettopp en slik hensikt.

For å kunne bli flink til å buktale trenger du tre ting — teknikk, fantasi og øvelse. Teknikken kan man lære seg ved å lese en instruksjonsbok eller se en instruksjonsvideo. Deretter bør man bruke fantasien og gi dukken sin en troverdig personlighet, og man bør lære seg hvordan man kan få dukken til å virke livaktig. Til sist må man øve. Hvor mye man øver, vil være avgjørende for hvor flink man blir.