Nan Madols mysterium

Hvem bygde dette «Stillehavets Venezia»? Hvordan gjorde de det? Hvorfor forlot de det?

VILLE du like å høre om et mysterium — et som er krydret med litt eventyr? Da bør du bli med og undersøke ruinene av Nan Madol, en flere hundre år gammel gåte som har voldt mange besøkende hodebry.

Nan Madol er en fengslende labyrint av kunstige holmer og kanaler bygd for tusen år siden på en grunne ytterst på den mikronesiske øya Pohnpei. * Når vi nærmer oss med båt, ligger ruinene skjult av mangrovetrær og tett tropevegetasjon. Men så, når båten vår gjør en sving, åpenbarer dette tekniske mesterverket seg.

Først ser vi noen massive vegger, enkelte så lange som boligblokker. Disse svære veggene, som danner en svak kurve oppover i hvert hjørne, ble bygd av enorme basaltsøyler stablet oppå hverandre i sikksakkmønster.

Navnet Nan Madol betyr «Steder innimellom», og det er en god beskrivelse av det nettverk av kunstige kanaler som omgir  øyene. Det var sannsynligvis europeiske sjømenn på 1800-tallet som først kom over Nan Madol. De ble så fylt av ærefrykt ved synet av dette tidligere politiske og religiøse sentret at de kalte det Stillehavets Venezia. Men disse sjømennene fikk aldri se steinbyen Nan Madol i dens storhetstid, for den var på mystisk vis blitt forlatt omkring hundre år før de kom dit.

De to guidene våre fortalte at Nan Madol dekker et område på 800 mål. De forklarte at hver av byens 92 små øyer tjente et spesielt formål. Noen ble brukt til boligområder. Andre ble satt av til slike ting som tilberedning av mat, kanoproduksjon og seremoniell dansing. Selv om øyene ble bygd i forskjellige former og størrelser, er en typisk øy rektangulær og omtrent så stor som en fotballbane. De fleste øyene er overgrodd, men det som kan utforskes, er fascinerende.

Kongenes festning

Den imponerende festningen Nan Douwas er det beste stedet å betrakte Nan Madols hemmelighet fra. Selv om det er mulig å vade gjennom sjøvannet for å utforske disse ruinene, er det bedre å ta seg ut til dem i båt. Nan Madol ble laget for båttrafikk, og kanalene er like brede som firefelts motorveier. De er også ganske grunne. Ved flo sjø er vannet ikke mer enn en meter dypt, noe som i århundrenes løp utvilsomt beskyttet Nan Madol mot invaderende skip. Guidene våre styrte forsiktig gjennom vannveiene for å unngå skader på båtpropellene ved å komme borti korallbunnen.

Da vi la til kai ved Nan Douwas, kunne vi gå rett ut på noen trapper og derfra inn i den gamle festningen. Via dette imponerende inngangspartiet passerte vi vegger som var tre—fire meter tykke og åtte—ni meter høye. De solide tårnene har motstått tropiske stormer og også tyfoner.

På innsiden av de enorme veggene fikk vi se en stor gårdsplass med en hvelving av stein. Dette fornemme stedet er det kongelige gravsted, hvor man en gang sørget over sine døde konger. Da vi gikk videre, fant vi noe som så ut til å være en underjordisk gang. Guidene våre oppfordret oss til å presse oss gjennom den trange åpningen i steinene, og snart befant vi oss sammenkrøket i et lite, mørkt, underjordisk kammer. «Nå er dere i fengsel,» forklarte en av guidene. «Det var her fangene på Nan Madol ble holdt innesperret.» Når vi forestilte oss hvordan fangene måtte ha følt det når «fengselsdøren» ble sikret med en stein på to tonn, var vi glade for å komme oss ut derfra igjen.

Uvanlige byggesteiner

Det å vandre rundt i ruinene av Nan Madol hjalp oss til bedre å forstå hvilke anstrengelser som må ha vært nedlagt i et slikt byggverk. Korallfyll tjener som fundament for øyene. Dette ble laget for å bære kraftige stabler av lange basaltsøyler. Søylene er så imponerende å se på at de første besøkende trodde de var formet av mennesker. Senere fant man ut at de er naturlig prismeformet,  og at hver av dem har mellom fem og åtte sider.

Tusenvis av enorme søyler — noen hele fem meter høye og over fem tonn tunge — måtte fraktes til stedet. En av fundamentets hjørnesteiner er anslått til å veie 50 tonn! Siden en flåte som er laget for grunt vann, ville synke under en slik vekt, er det naturlig å spørre: Hvordan ble disse enorme steinene fraktet til Nan Madol og deretter løftet på plass? Vel, den nærmeste basaltkilden ligger flere kilometer unna — nesten halvveis rundt øya Pohnpei!

I årenes løp har Nan Madols mysterium gitt grobunn for fantasifulle legender. En av dem går ut på at det for flere århundrer siden var to brødre som fikk makt av gudene til å «fly» tunge steiner til byggestedet. Ifølge en annen legende var Pohnpei en gang bebodd av et avansert samfunn hvor man kjente til hemmeligheten ved å kontrollere lydbølger, slik at man kunne løfte de enorme steinene på plass.

Guidene våre gav oss en litt mer troverdig forklaring — at Nan Madol ble bygd av en stor arbeidsstyrke, og at det tok flere hundre år å fullføre byen. Trolig ble basaltsøylene heist på plass med rå muskelkraft ved hjelp av palmestammer. Men det besvarer ikke spørsmålet om hvordan de tunge steinene ble fraktet til Nan Madol.

Vil mysteriet noen gang bli løst?

Ingen kan si nøyaktig hvordan Nan Madol ble bygd eller — kanskje enda mer fascinerende — hvorfor byen ble forlatt. Mange mener at Nan Madol ble angrepet og beseiret. Andre tror at fremmede brakte sykdom til Pohnpei, og at befolkningen dermed ble kraftig redusert. En annen teori går ut på at en sterk tyfon ødela øyas matforråd, slik at øya måtte evakueres. Uansett hva som skjedde, har Nan Madol vært forlatt i minst 200 år.

Dette gamle underverket får oss derfor til å sitte igjen med mange spørsmål og få svar. Da båten vår drog av sted ved solnedgang, kunne vi ikke la være å tenke på om Nan Madols mysterium noen gang kommer til å bli løst.

[Fotnote]

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Pohnpei

[Bilder på sidene 16 og 17]

Kaien og hovedatkomsten til festningen

[Bilde på side 17]

Den massive yttermuren

[Bilde på side 18]

Den midtre begravelseshvelvingen i stein

[Bilde på side 18]

En del av det 800 mål store området med kunstige kanaler

[Rettigheter]

© 2000 Nik Wheeler