Å sette seg mål er en hjelp til å takle tilbakeslag

WILLIAM (BILL) MEINERS og hans kone, Rose, bor i en leilighet i nærheten av flyplassen La Guardia i New York. Som gjest blir en ønsket hjertelig velkommen av Rose, som er i midten av 70-årene og er en strålende vertinne. Inne i leiligheten kan en ikke unngå å legge merke til hvordan den koselige dagligstuen gjenspeiler hennes lyse sinn. Den vakre blomsterdekorasjonen ved døråpningen og de fargerike maleriene på veggene skaper en glad og trivelig atmosfære.

Ved siden av dagligstuen er det et lyst rom der den 77 år gamle Bill ligger i sengen med ryggen støttet mot en justerbar madrass. Da han får øye på gjesten, lyser de milde øynene opp, og han smiler bredt. Han skulle så gjerne reise seg, håndhilse og gi gjesten en klem, men det er han ikke i stand til. Bill er lam fra nakken og ned; det eneste han kan bevege, er den venstre armen.

Bill har hatt problemer med helsen siden han var 26, så vi spør ham hva som har hjulpet ham til å mestre den utfordring det har vært å leve med sykdom i over femti år. Bill og Rose utveksler et muntert blikk. «Vi kjenner ingen som er syke!» sier Rose, og den hjertelige latteren hennes fyller rommet. Bill har et fornøyd uttrykk i øynene; han klukker av latter og nikker samtykkende. «Det er ingen her som er syk,» sier han med ustø, hes stemme. Rose og Bill utveksler flere spøkefulle bemerkninger, og snart fyller latteren rommet. Det er tydelig at den kjærlighet som Bill og Rose følte for hverandre den gangen de traff hverandre i september 1945, fortsatt er svært levende. Vi stiller på nytt et par spørsmål til Bill: «Alvorlig talt, du har opplevd en del motgang, ikke sant? Hvordan har du klart å takle tilbakeslagene og bevare et lyst syn på livet?» Etter flere vennlige oppfordringer går Bill med på å fortelle sin livshistorie. Det følgende er utdrag av en rekke samtaler som Våkn opp! har hatt med ham og hans kone.

Tilbakeslagene begynner

I oktober 1949 — tre år etter at Bill og Rose hadde giftet seg, og tre måneder etter at datteren deres, Vicki, ble født — fikk Bill beskjed  om at han hadde en kreftsvulst på det ene stemmebåndet, og svulsten ble fjernet. Noen få måneder senere gav Bills lege ham en annen dårlig nyhet: Kreften hadde spredt seg til hele strupehodet. «Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke fikk foretatt en laryngektomi — det vil si kirurgisk fjerning av hele strupehodet — ville jeg bare ha to år igjen å leve.»

Bill og Rose fikk vite hva denne operasjonen ville medføre. Strupehodet består blant annet av skjoldbrusken og ringbrusken. Oppad er skjoldbrusken forbundet med tungebenet, og nedad er ringbrusken forbundet med luftrøret. Inne i strupehodet er det to stemmebånd. Idet luft som pustes ut fra lungene, passerer stemmebåndene, blir disse satt i svingninger og kan frambringe stemmelyder. Når strupehodet fjernes, blir den øvre delen av luftrøret forbundet med en permanent åpning som lages foran på halsen. Etter operasjonen puster pasienten gjennom denne åpningen — men normal taleevne er borte.

«Da jeg hørte denne forklaringen, ble jeg sint,» sier Bill. «Vi hadde en liten datter, jeg hadde en bra jobb, vi hadde mange forventninger til livet, og nå ble alle forhåpningene mine knust.» Men siden Bill kunne redde livet ved å få fjernet strupehodet, gikk han med på å la seg operere. «Etter operasjonen kunne jeg ikke svelge,» forteller Bill. «Jeg kunne ikke si ett ord. Jeg var stum.» Når Rose besøkte Bill, var han bare i stand til å kommunisere med henne ved å skrive noen ord på en notisblokk. Det var en vanskelig tid. For å takle dette tilbakeslaget var de nødt til å sette seg nye mål.

Uten taleevne og uten jobb

Da Bill hadde fått fjernet strupehodet, hadde han ikke bare mistet taleevnen, men også jobben. Han hadde arbeidet på et maskinverksted, men nå som han bare var i stand til å puste gjennom åpningen i halsen, kunne støv og dunster være en fare for lungene hans. Han måtte finne seg annet arbeid. Han var fortsatt ute av stand til å snakke, men begynte på en skole hvor han lærte urmakerfaget. «Det lignet på det arbeidet jeg hadde før,» sier Bill. «Jeg visste hvordan jeg skulle sette sammen maskindeler, og når en lager ur, setter en også sammen deler. Men disse delene veide ikke 25 kilo!» Rett etter at han hadde avsluttet denne skolen, fikk han seg arbeid som urmaker. Han hadde nådd ett av målene sine.

I mellomtiden hadde Bill dessuten begynt å få opplæring i en spesiell taleteknikk for strupeløse. Ved denne teknikken frambringes lyden ikke ved hjelp av stemmebåndene, men ved hjelp av vibrasjoner i spiserøret, det røret som forbinder svelget med magesekken. Først lærer en å svelge luft ned i magesekken. Deretter raper en opp luften på en behersket måte. Når luften slippes ut, får den veggene i spiserøret til å vibrere. Dette frambringer en hes lyd, som kan artikuleres i munnhulen, slik at det dannes tale.

«Før rapte jeg bare når jeg hadde spist for mye,» sier Bill med et smil, «men nå måtte jeg lære å rape hele tiden. I begynnelsen klarte jeg bare å si ett ord om gangen, så jeg snakket omtrent slik: ’[Pust inn, svelg, rap] Hvordan [pust inn, svelg, rap] går [pust inn, svelg, rap] det?’ Det var ikke lett. Læreren sa at jeg skulle drikke massevis av ingefærøl, for kullsyren ville gjøre det lettere å rape. Så hver gang Rose gikk tur med Vicki, drakk jeg og rapte, drakk og rapte. Jeg jobbet virkelig med saken!»

Omkring 60 prosent av dem som har fått fjernet strupehodet, klarer ikke å lære å  snakke ved hjelp av denne teknikken, men Bill gjorde framskritt. Vicki, som da var knapt to år gammel, var uten selv å være klar over det en pådriver. Bill forklarer: «Vicki pleide å si noen ord til meg og så se på meg og vente på svar. Men jeg var ikke i stand til å si ett ord til svar. Vicki sa litt mer, men heller ikke da fikk hun svar. Hun snudde seg irritert mot min kone og sa: ’Få pappa til å snakke med meg!’ Ordene hennes stakk og gjorde meg fast bestemt på at jeg skulle klare å snakke igjen.» Til glede for Vicki, Rose og andre klarte Bill dette. Han hadde nådd enda et mål.

Helsetilstanden forverrer seg

I slutten av 1951 ble Bill og Rose stilt overfor et nytt dilemma. Legene, som fryktet at kreften skulle blusse opp igjen, rådde Bill til å få strålebehandling. Bill gikk med på det. Da han var ferdig med behandlingen, var han ivrig etter å gjenoppta et normalt liv. Lite visste han da at helsetilstanden hans snart skulle komme til å forverre seg.

Det gikk omkring ett år. Så en dag var Bills fingre følelsesløse. Senere klarte han ikke å gå i trapper. Kort tid deretter falt han om mens han var ute og gikk, og klarte ikke å komme på bena igjen. Prøver viste at den strålebehandlingen Bill hadde fått, hadde skadet ryggmargen. (På den tiden ble strålebehandling ikke utført med slik presisjon som i dag.) Han fikk beskjed om at tilstanden kunne forverre seg. En lege fortalte ham til og med at hans sjanse til å overleve var «lik null». Bill og Rose var rystet.

I et forsøk på å takle dette tilbakeslaget lot Bill seg imidlertid innlegge på et sykehus, hvor han fikk fysikalsk behandling i seks måneder. Behandlingen kunne ikke hindre at sykdommen gikk sin gang, men sykehusoppholdet forandret hans egen kurs i livet, og denne nye kursen førte med tiden til at han ble kjent med Jehova. Hvordan gikk dette til?

En hjelp å kjenne årsakene til tilbakeslagene

I disse seks månedene lå Bill på et jødisk sykehus og delte rom med 19 menn som var lamme, og som alle var ortodokse jøder. Hver ettermiddag drøftet disse mennene Bibelen. Bill, som var baptist og hadde pleid å gå i kirken, bare lyttet. Men da han ble utskrevet fra sykehuset, hadde han hørt nok til å trekke den slutning at Den Allmektige Gud bare er én person, og at treenighetslæren er i strid med Bibelen. Som følge av dette gikk Bill aldri tilbake til baptistkirken. Han følte imidlertid behov for åndelig veiledning som kunne hjelpe ham til å takle livets problemer. «Jeg bad hele tiden Gud om hjelp,» forteller Bill, «og bønnene mine ble besvart.»

En lørdag i 1953 fikk Bill besøk av Roy Douglas, en eldre mann som tidligere hadde vært Bills nabo, og som hadde hørt om hans vanskelige situasjon. Roy, som var et av Jehovas vitner, spurte om Bill hadde lyst til å studere Bibelen sammen med ham, og det sa Bill ja til. Det han lærte ut fra Bibelen og fra boken «Gud er sanndru», * ble en tankevekker for ham. Han fortalte Rose om det han lærte, og hun ble med på studiet. Rose forteller: «I kirken hadde vi fått høre at sykdom var en straff fra Gud, men da vi studerte Bibelen, fant vi ut  at dette ikke var sant. Vi følte oss så lettet.» Bill tilføyer: «Det vi lærte ut fra Bibelen om årsaken til alle vanskeligheter, deriblant sykdommen min, og det at vi ble klar over at forholdene ville bli bedre i framtiden, hjalp oss til å godta den situasjonen jeg var i.» I 1954 nådde Bill og Rose enda et mål. De ble begge døpt som Jehovas vitner.

Flere tilpasninger

I mellomtiden hadde Bills lammelse spredt seg, slik at han ikke lenger var i stand til å jobbe. For å få endene til å møtes byttet Bill og Rose oppgaver: Bill var hjemme sammen med Vicki, og Rose begynte å jobbe på urmakerverkstedet — en jobb hun hadde i 35 år!

«Det gav meg stor glede å passe datteren vår,» forteller Bill. «Lille Vicki trivdes også med situasjonen. Hun pleide stolt å fortelle alle hun traff: ’Jeg passer pappa!’ Senere, da hun begynte på skolen, hjalp jeg henne med leksene, og vi spilte ofte spill. Jeg hadde også god anledning til å lære henne ting ut fra Bibelen.»

Det å være til stede på kristne møter i Rikets sal var en annen kilde til glede for Bill og familien hans. Det tok ham én time å halte seg av gårde fra hjemmet til Rikets sal, men han gikk ikke glipp av møtene. Senere, etter at familien hadde flyttet til en annen del av byen, kjøpte de en liten bil, og Rose kjørte dem til Rikets sal. Selv om Bill bare var i stand til å snakke en liten stund om gangen, meldte han seg på den teokratiske tjenesteskolen. Bill forteller: «Jeg skrev talen min, og en annen bror holdt den. Etter talen gav skoletilsynsmannen meg veiledning angående innholdet i talen.»

Forskjellige i menigheten hjalp dessuten Bill slik at han regelmessig kunne ta del i forkynnelsen. Og med tiden ble Bill utnevnt til menighetstjener, noe som ikke overrasket dem som hadde lagt merke til hvordan han gikk inn for sannheten. Senere, da bena hans sviktet, og lammelsen spredte seg ytterligere, ble han nødt til å holde seg hjemme, og etter hvert ble han sengeliggende. Var det mulig for ham å takle dette tilbakeslaget?

Et hyggelig tidsfordriv

«Jeg var hjemme hele dagen og ville gjerne ha noe å holde på med,» sier Bill. «Før jeg ble lam, hadde jeg likt å fotografere. Så jeg tenkte på å forsøke å male bilder, selv om jeg aldri tidligere hadde malt noe som helst. Jeg er for øvrig høyrehendt, men jeg var blitt lam i hele høyrehånden og to av fingrene på venstrehånden. Vel, Rose kjøpte en stabel med bøker om maleteknikker. Jeg leste dem grundig og begynte å male med venstre hånd. Mange av maleriene mine endte i ovnen, men etter hvert lærte jeg mer.»

Den fine samlingen av akvareller som nå pynter opp i leiligheten til Bill og Rose, viser at Bill lyktes mye bedre enn han hadde regnet med. «For omkring fem år siden,» tilføyer Bill, «begynte jeg å skjelve så mye på venstrehånden at jeg måtte legge fra meg penselen for godt, men i mange år hadde jeg mye glede av denne hobbyen.»

Noe som fortsatt er et mål

Bill forteller: «Nå har det gått over femti år siden jeg begynte å få problemer med helsen. Det gir meg fortsatt trøst og oppmuntring å lese i Bibelen, særlig Salmene og Jobs bok. Jeg er også glad i å lese Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Og det er til stor oppmuntring når noen i menigheten og reisende tilsynsmenn kommer på besøk og forteller hyggelige opplevelser. Det er dessuten blitt ordnet slik at jeg får del i møteprogrammet i Rikets sal ved hjelp av telefonoverføring, og jeg får til og med videoopptak av stevneprogrammene.

Jeg er takknemlig for at jeg har vært velsignet med en kjærlig hustru. Gjennom alle år har hun stått meg svært nær. Og datteren vår, som nå selv har fått familie og tjener Jehova sammen med den, er fortsatt til stor glede for oss. Noe jeg takker Jehova spesielt for, er at han har hjulpet meg til å holde meg nær til ham. Nå som kroppen og stemmen stadig blir svakere, tenker jeg ofte på apostelen Paulus’ ord: ’Vi gir ikke opp, men selv om vårt ytre menneske tæres bort, blir visselig vårt indre menneske fornyet fra dag til dag.’ (2. Korinter 4: 16) Ja, jeg har fortsatt som mål å holde meg åndelig våken så lenge jeg lever.»

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 12]

«Etter operasjonen kunne jeg ikke svelge. Jeg kunne ikke si ett ord. Jeg var stum»

[Bilde på side 13]

Bill og Rose i dag