Gull som flyttet fjell

Av en Våkn opp!-skribent i Spania

«En katedral i leire med tallrike tårn er hogd ut i fjellet. Det hele skyldes romernes jakt på gull. Tiden og skjønnheten har tilgitt dem.» — Pedro García Trapiello.

I DEN nordvestlige delen av Spania ligger det en merkelig klippeformasjon, hogd ut i gyllen sandstein. Et grønt teppe av kastanjetrær gir den illusjon at de forrevne klippene og de høye tårnene er blitt formet av naturkreftene. Bare en og annen tunnelåpning antyder at klippene bærer på en gammel hemmelighet. Her, i det som nå blir kalt Las Médulas, lå det som en gang var Romerrikets største gullgruve.

Gull har bestandig hatt stor tiltrekningskraft, og mange har gjort seg kraftige anstrengelser for å få tak i det. Den bibelske boken Job beskriver hvordan mennesker for tusener av år siden ’gravde sjakter, gravde fjellene om fra grunnen og hogg ut ganger i berget’ for å finne gull, sølv og kostbare steiner. — Job 28: 1—10, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85.

Århundrer senere, da Romerriket hadde verdensherredømmet, var gull fremdeles ettertraktet. Keiser Augustus ville ha en stabil økonomi, og sølvdenaren og den romerske gullmynten (aureus) var de pålitelige myntenhetene han trengte for å smøre hjulene i den romerske handelen. For å kunne framstille tilstrekkelig med mynter trengte han selvfølgelig gull og sølv. Hakk i hæl på de romerske legionene fulgte derfor gullgraverne.

Da legionene med tiden underla seg det nordvestlige Spania, ikke så lenge før vår tidsregnings begynnelse, fant de nye gullforekomster. Dessverre lå det dyrebare metallet begravd i alluvialdannelser i fjellet som ikke gav fra seg gullet så lett. Det skulle ta 250 år med slit og svette å få fram hele den skjulte skatten.

Men romerne mistet ikke motet. Arbeidskraften var billig, og de metodene man brukte for å utvinne gullet, gjorde det mulig å gjennomføre prosjektet, selv om det kostet store anstrengelser. Planen var å få tak i gullet ved gradvis å vaske bort fjellet. For å nå sitt mål laget de over 50 kanaler, bygde flere store vannreservoarer høyt oppe i fjellet og gravde flere hundre kilometer lange gruveganger.

Når man hadde laget et nettverk av gruveganger i en del av fjellet, fylte man gangene med vann under stort trykk. Vannmassene brøt løs tonnevis av bergmasser. Den gullholdige sanden og steinen ble skylt nedover fjellet, og gullet kunne nå skilles ut ved vasking og sikting. Så laget man et nytt sett av ganger og gjentok hele prosessen.

Var det anstrengelsene vel verdt? Romerne utvant tålmodig omkring 800 tonn gull fra Las  Médulas. For å få tak i alt dette gullet måtte tusenvis av arbeidere bokstavelig talt flytte fjell — mer enn 240 millioner kubikkmeter med bergmasser. Og for hvert tiende tonn masse de skylte ut, utvant de 30 gram gull.

Nå er det ikke så mye igjen her annet enn gruvegangene og de takkete klippene i det forrevne fjellområdet, som er blitt polert ved erosjon og kledd med kastanjeskog. Gullet er borte, men disse edelkastanjene, som romerne brakte med seg til Spania, står der fortsatt.

[Bilde på side 22]

Gullmynt (aureus) med bilde av keiser Augustus

[Bilde på side 23]

Las Médulas, hvor Romerrikets største gullgruve lå

[Bilde på side 23]

Del av det gamle gruveanlegget

[Bilderettigheter på side 23]

Alle myntene: Musée de Normandie, Caen, Frankrike