Ungestell i dyreriket

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

PÅ DEN afrikanske savannen blir det født en unge i morgensolen. Med et dump faller den i bakken. Moren tar og løfter den våte og skinnende nyfødte forsiktig opp så den står på de vaklende bena. Andre mødre og søstre skynder seg borttil for å få en god kikk og for å berøre og lukte på den lille ungen. En elefantunge er «bare» 90 centimeter høy og veier ikke mer enn 120 kilo, så den skaper stor begeistring blant de andre medlemmene av flokken.

Flere tusen mil unna, i Amerika, er et lite reir på størrelse med et fingerbøl festet til grenen på et tre. Et par biekolibrier, som ikke er større enn flygende insekter, tar seg av to små unger. De fargerike fuglene kan fly imponerende fort, og modig prøver de å jage bort store dyr og til og med mennesker som nærmer seg de bittesmå ungene.

Dyreunger er noe vi alle gleder oss over. Barn er fascinert av nyfødte hundevalper. Og hvem fryder seg ikke over de lekne krumspringene til en kattunge, det herlige synet av en liten ape som klamrer seg til morens pels, eller en ugleunge som stirrer framfor seg med store øyne fra sin trygge plass i reiret?

Dyreunger er ikke alltid så hjelpeløse som menneskebabyer. Noen kan løpe like etter at de små føttene deres har berørt bakken. Andre blir overlatt helt til seg selv og må klare å beskytte seg og overleve på egen hånd. Men mange unger blant dyr og insekter kan bare overleve hvis det er et nært bånd mellom dem og foreldrene og  foreldrene tar seg av dem, mater dem, beskytter dem og lærer dem opp.

Overraskende gode forsørgere

De fleste insekter, fisker, amfibier og krypdyr bryr seg lite om avkommet sitt. Men det finnes noen hederlige unntak. Én overraskende god forsørger er den fryktede nilkrokodillen. Dette vekselvarme krypdyret tar seg av avkommet sitt i bemerkelsesverdig grad. Etter at eggene er lagt i den varme sanden, holder foreldrene seg i nærheten for å vokte på sine framtidige unger. Når de små krokodillene skal til å klekkes, begynner de å grynte, og det er signalet til at moren skal grave fram eggene. Etterpå bruker hun de kraftige kjevene sine til forsiktig å samle sammen de nyklekte ungene og bærer dem så ned til vannkanten for å vaske av dem sanden. Man har også sett at faren har tatt med seg de nyklekte ungene ned til vannet for å vaske dem. I noen dager holder ungene seg nær til moren i vannet, hvor de følger etter henne som andunger. Derved drar de nytte av hennes gode evne til å beskytte dem.

Overraskende nok er det også noen fisker som er det vi kan kalle gode foreldre. Det gjelder for eksempel de fleste fiskearter i slekten Tilapia, som er ferskvannsfisker. Etter gytingen samler de eggene i munnen sin for at de skal være trygt forvart. Etter klekkingen svømmer ungene fritt omkring, mens de holder seg i nærheten av foreldrene. Hvis det oppstår fare, åpner moren eller faren munnen på vidt gap, så ungene kan pile inn og gjemme seg. Når faren er over, svømmer ungene ut igjen og fortsetter med sitt.

Hos maur, bier og termitter foregår det også en bemerkelsesverdig yngelpleie. Disse såkalte sosiale insektene, som holder til i kolonier, bygger boliger til eggene sine og skaffer mat som ungene kan spise. Honningbien er et kjent eksempel på dette. Tusener av disse flittige biene samarbeider om å ta seg av avkommet i kuben. Deres instinktive visdom setter dem i stand til å bygge, reparere og rengjøre «barnerommet» og til og med regulere temperaturen og fuktigheten der.

Foreldreomsorg hos fugler

De fleste fugler er meget gode foreldre, som bruker enormt mye tid og krefter på å velge reirplass, bygge reiret og fø opp ungene. En gang registrerte man at en trofast hann, en afrikansk sølvkinnet neshornfugl, foretok over 1600 besøk til reiret og leverte 24 000 fruktbiter til sin make i løpet av de 120 dagene hekketiden varte!

Vandrealbatrossen er en annen pålitelig forsørger.  Den ene av foreldrene flyr tusenvis av kilometer for å finne mat, mens den andre venter tålmodig ved reiret.

I ørkenområder gjør noen fugler bruk av en effektiv metode for å slokke ungenes tørst. De flyr til et vannhull, gjennombløter brystfjærene sine og vender så tilbake til reiret, hvor ungene drikker av de våte fjærene.

Når det blir for slitsomt å mette mange munner, søker noen fuglearter hjelp hos andre fugler, som kan «sitte barnevakt». Disse hjelperne er som regel unger fra et tidligere kull, som nå er blitt voksne og er villige til å hjelpe til med å mate og beskytte sine småsøsken.

Beskyttelse av ungene

Det å beskytte fugleunger er også en heltidsjobb. Fugleforeldre pleier ofte å dekke reiret med utstrakte vinger når det kommer en regnskur, for at ungene skal holde seg varme og tørre. Stæren er en glimrende renholder. For å beskytte reiret mot lus og lopper samler den materiale fra visse giftige planter og legger det fra seg i og rundt reiret. Dette virker som et insektmiddel som dreper eller holder unna de skadelige insektene.

En rugdemamma er bemerkelsesverdig snarrådig når hun skal beskytte ungene sine. Når en fare truer, tar hun ungen og trykker den fast mellom bena og kroppen sin, slår ut vingene og flyr rett og slett av gårde med sin dyrebare last til et tryggere sted. Noen modige foreldre er smarte nok til å late som om de er skadet, for å distrahere en angriper så den ikke nærmer seg ungene. Moren flakser omkring på bakken som om hun er skadet, og lokker på den måten rovfuglen eller rovdyret bort fra reiret, men når faren er over, slutter hun å gjøre seg til og flyr i sikkerhet. Noen fugler som bygger reir på bakken, bruker lyder for å skremme bort fiender. Den nordamerikanske prærieuglen visler som en slange når noen kommer for å undersøke reiret. Nybyggere var overbevist om at de små uglene bodde sammen med klapperslanger, så de holdt seg på god avstand!

Moderlig omsorg blant pattedyrene

I dyreriket er foreldreomsorgen høyest utviklet hos pattedyrene. Elefantmødre er knyttet til ungene sine med et nært bånd som kan vare i 50 år. Ungen er veldig avhengig av moren. Moren beskytter den mot den varme solen med den svære kroppen sin, gir den varsomt die og lar den løfte den lille snabelen sin opp for å plukke ut biter med vegetasjon fra munnen hennes og spise dem selv. Rett som det er, gir hun ungen en grundig vask ved å sprute vann over ryggen dens og skrubbe den med snabelen. Å ta seg av en elefantunge er et familieprosjekt, for andre hunner i flokken yter betydelige bidrag når det gjelder å mate, lære opp og beskytte ungene i flokken.

 Et annet stort pattedyr, flodhesten, kan føde ungen sin under vann. Flodhestunger kan die helt under vann, komme opp for å puste og så dukke under igjen og fortsette å die. Moren kan bli aggressiv når hun skal beskytte den nyfødte.

Marekatter er også gode mødre. De første timene etter at ungen er født, holder moren den godt fast med minst én arm rundt halsen eller skuldrene dens. Den første uken kan det være at ungen nesten hele tiden klamrer seg instinktivt til morens pels. Det kan også være at moren lar andre hunner holde ungen. De tar på den søte nykommeren, steller pelsen dens, koser med den og leker med den.

Som vi har sett, er det mange skapninger som er «instinktivt vise» og tar seg av ungene sine på en bemerkelsesverdig måte. (Ordspråkene 30: 24—28) Det at de har evne til å oppdage et behov eller vurdere en situasjon og så reagerer på en fornuftig måte, kan ikke være et resultat av blinde tilfeldigheter. Det er et resultat av at de er skapt av en Intelligens — alle tings Skaper, Jehova Gud. — Salme 104: 24.

[Bilde på side 15]

Ugleunger

[Bilde på side 16]

Arter i slekten Tilapia har eggene sine i munnen

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av LSU Agricultural Center

[Bilder på side 16]

Krokodiller bærer ungene sine

[Rettigheter]

© Adam Britton, http://crocodilian.com

[Bilde på side 17]

Neshornfugl

[Bilde på side 17]

Albatross og unge

[Bilde på side 17]

Stær

[Bilde på side 17]

Rugde

[Bilde på side 18]

Flodhestmammaen kan bli aggressiv når hun skal beskytte ungen

[Rettigheter]

© Joe McDonald

[Bilde på side 18]

Bavianmødre steller ungene sine

[Bilde på side 18]

Marekatter

[Rettigheter]

© Joe McDonald