Vaktposter som beskytter helsen din

«FRUE, immunforsvaret Deres er sterkt svekket,» sa legen da han undersøkte resultatene av blodprøvene. Veronica hadde ikke vært helt i form i det siste. Flere anfall av bronkitt hadde svekket henne, og hun hadde også ganske nylig hatt øreinfeksjon og en plagsom bihulebetennelse.

Hva er immunforsvaret, og hvorfor er det så viktig? Hvordan virker det?

Beskyttet mot angrep

Immunsystemet består av et komplisert nettverk av molekyler og spesialiserte celler som samarbeider nært for å bekjempe infeksjoner. Vi er avhengige av immunsystemet vårt for å kunne beskytte oss mot fremmede inntrengere, for eksempel mikroorganismer som bakterier eller virus.

For å illustrere dette kan vi sammenligne kroppen med en by i gammel tid. En typisk by lå gjerne på en høyde, slik at man kunne få øye på enhver fiendtlig hærstyrke langt unna. Og byen var beskyttet av en rekke murer og porter, bemannet med vaktposter. Med et slikt forsvar var det trygt å bo i byen. Hvis vi sammenligner kroppen vår med en slik by, er det lettere å forstå hva som må til for å forsvare den mot angrep.

Det som i første rekke forsvarer kroppen vår mot bakterieangrep, er huden og slimhinnene (for eksempel slimhinnene i nesehulen og halsen). Huden fungerer som en viktig fysisk barriere. Mange av de milliarder av mikroorganismer som vi har på hudoverflaten, forsvinner sammen med det ytterste hudlaget når det flasser av.

Slimhinnene er mer sårbare enn huden. Men de inneholder mange naturlige enzymer som bekjemper mikroorganismer. Ett slikt enzym, som kalles lysozym, finnes i tårer, spytt og svette. Syreinnholdet i svette er nok til å hemme veksten av mikroorganismer, men  lysozym dreper dem ved å angripe celleveggene deres. Det er grunnen til at et dyr kan få et sår til å leges ved ganske enkelt å slikke såret.

De viktigste vaktpostene — hvite blodceller

La oss si at bakterier som kan forårsake sykdom, har klart å trenge inn i «byen» vår gjennom et sår eller på annen måte. En hær av celler går straks til handling, og de arbeider alle med det samme mål for øye — å fjerne inntrengeren og deretter helbrede sykdommen. De cellene som kjemper for å forsvare kroppen, kalles leukocytter, eller hvite blodceller. Tre viktige typer hvite blodceller som kjemper sammen på dette stadiet, er monocytter, nøytrofiler og lymfocytter.

Når monocyttene «hører» de kjemiske signalene som tyder på at det er en betennelse på gang i et bestemt område, forlater de blodstrømmen og trenger inn i det angrepne cellevevet, hvor de blir til makrofager, det vil si «eteceller». Der fortærer de alt som er fremmed for organismen. Dessuten utskiller de viktige substanser som kalles cytokiner, som forbereder kroppen på å bekjempe infeksjonen. En annen funksjon cytokinene har, er å framkalle feber. Feberen er et nyttig fenomen fordi den er et tegn på at forsvarsmekanismene har begynt å fungere. Den kan sette fart i helbredelsesprosessen og er også en nyttig indikasjon når diagnosen skal stilles.

Når så nøytrofilene «hører» de kjemiske signalene fra det betente området, stormer de til for å hjelpe makrofagene. Også de fortærer, eller tar opp i seg, bakterier. Når disse nøytrofilene dør, blir de drevet ut av kroppen som puss, eller materie. Dannelsen av puss er således en annen forsvarsmetode. I dette tilfellet passer det å bruke et latinsk uttrykk som leger har brukt i flere hundre år: pus bonum et laudabile. Det betyr «god og prisverdig puss». Pussdannelsen bidrar til å stanse infeksjoner. Etter at bakteriene er blitt fordøyd, «presenterer» våre venner makrofagene biter av bakterien for lymfocyttene for å advare dem mot inntrengeren.

Lymfocyttene utgjør en spesialtrent eliteavdeling i kampen mot infeksjoner. De danner spesifikke antistoffer som binder seg til en bestemt bakteriebit, et antigen. Det er to hovedtyper av lymfocytter, og de har ulike oppgaver. Den første typen, B-cellene, slipper de antistoffene som de produserer, ut i blodomløpet. B-cellene er blitt kalt immunreaksjonens væpnede styrker. Med største presisjon går disse antistoffene til angrep på den bakterien de gjenkjenner, og gir den dødsstøtet. Det andre viktige korpset av lymfocytter, T-cellene, binder antistoffene som de gjenkjenner, til overflaten av bakteriene. De bruker antistoffene til å nedkjempe fienden i nærkamp, for å si det slik.

Men det er ikke alt. En undergruppe av T-celler, som kalles T-hjelpeceller, hjelper kameratene sine, B-cellene, med å danne store mengder antistoffer. Og ikke nok med det — T-hjelpecellene kommuniserer med hverandre før angrepet. Nyere forskning har vist at disse cellene ved hjelp av kjemiske signaler «snakker» ivrig sammen. Når de utveksler opplysninger om inntrengeren, foregår det en «livlig konversasjon», som noen har kalt det.

De naturlige drepeceller er en annen viktig gruppe som yter hjelp. De danner ikke antistoffer, men de står klare til å drepe celler som er blitt «fremmede» fordi de er blitt  infisert. Naturlige drepeceller bidrar således også til å beskytte kroppen.

Lymfocyttene er i kraft av sin immunologiske hukommelse dessuten i stand til å huske egenskapene til en bakterie, som om de hadde opptegnelser om den i et kartotek. Så hvis den samme typen skulle dukke opp igjen, har disse lymfocyttene allerede spesifikke antistoffer som straks ødelegger den.

Makrofagene, de cellene som setter i gang immunreaksjonen, er også til stede og gjør sitt for å dempe betennelsen. De fjerner alle de døde cellene, cellebitene, eller «murbrokkene», som er blitt liggende igjen på «slagmarken» etter kampen, og gjenoppretter ro og orden i «byen».

Når immunforsvaret er svekket

Dette er bare en grunnleggende gjennomgang av hvordan man har tenkt seg at immunforsvaret virker. Men det kan være mange grunner til at immunforsvaret er svekket. Det finnes arvelig immundefekt, men også ervervet immundefekt, som en kan få etter sykdommer som en har pådratt seg i løpet av livet.

En av de mest alvorlige av disse sykdommene er aids, den fryktede pandemien som bredte seg i et eksplosjonsartet tempo i 1980-årene. Den forårsakes av det menneskelige immunsviktviruset (hiv), som rammer selve immunsystemet og litt etter litt ødelegger en bestemt type lymfocytter. En svært viktig del av en persons immunforsvar settes på den måten ut av spill. Deretter dukker infeksjoner opp igjen og forsvinner aldri helt. De blir faktisk verre, og kroppen er blitt ute av stand til å forsvare seg selv. Det er som en by som er lagt i ruiner, uten beskyttende murer, og som kan inntas av hvem som helst.

Det er heldigvis ikke alle immundefekter som er av en så alvorlig karakter. Hos Veronica, som ble omtalt innledningsvis, var det noe i veien med produksjonen av et antistoff som vanligvis finnes i slimhinnene, særlig i luftveiene. Det var forklaringen på de gjentatte og vedvarende infeksjonene hun hadde hatt.

Veronica ble bedre. Etter at hun hadde hørt på legens forklaring, bestemte hun seg for å følge det behandlingsopplegget som legen foreskrev. Da hun ble kvitt bihulebetennelsen, gikk hun med på å ta en kur som gikk ut på at hun fikk injeksjoner som ville stimulere produksjonen av antistoffer. * Hun sluttet også å røyke og sørget for å få mer hvile. Snart ble helsen hennes betydelig bedre.

Vi ble skapt for at vi skulle være sunne og friske. Når vi tenker på hvor utrolig komplisert immunsystemet og andre innviklede mekanismer i menneskekroppen er, blir vi fylt av beundring for og takknemlighet mot den visdom vår Skaper har lagt for dagen. (Salme 139: 14; Åpenbaringen 15: 3) Selv om vi nå på grunn av menneskelig ufullkommenhet ikke alltid har så god helse, forsikrer Guds inspirerte Ord oss om at menneskene skal få et fullkomment sinn og en fullkommen kropp i den nye verden som snart skal komme. Da skal «ingen innbygger . . . si: ’Jeg er syk’». — Jesaja 33: 24.

[Fotnote]

[Ramme på side 13]

FORSVARSMEKANISMER:

• HUDEN OG SLIMHINNENE

• LEUKOCYTTER, ELLER HVITE BLODCELLER

Monocytter trenger inn i det angrepne cellevevet og fortærer inntrengende bakterier

Nøytrofiler tar opp i seg bakterier og blir drevet ut av kroppen som puss

Lymfocytter har immunologisk hukommelse; hvis den samme typen mikroorganisme skulle dukke opp igjen, blir den straks ødelagt av antistoffer

• B-celler slipper ut antistoffer som «sikter på» mikroorganismer og angriper dem

• T-celler hjelper til med å danne antistoffer som nedkjemper mikroorganismene i nærkamp

— T-hjelpeceller hjelper B-cellene med å danne store mengder antistoffer

— Naturlige drepeceller dreper infiserte celler direkte uten å danne antistoffer

[Bilde på side 15]

Hvite blodceller angriper bakterier

[Rettigheter]

Lennart Nilsson