Krigen fikk oss ikke til å slutte å forkynne

FORTALT AV LEODEGARIO BARLAAN

I 1942, under den annen verdenskrig, sloss Japan og USA om Filippinene, mitt hjemland. Jeg befant meg i fjellandsbyen Tabonan, hvor jeg var tatt i forvaring av filippinske geriljasoldater som sloss mot japanerne. Fordi jeg ble anklaget for å være spion, ble jeg slått og truet med å bli drept. La meg forklare hvordan jeg var havnet i denne situasjonen, og hvordan jeg overlevde.

JEG er født 24. januar 1914 i byen San Carlos i Pangasinan. I 1930-årene sendte far meg på en landbrukshøyskole. Om søndagene gikk jeg til messe, og presten pleide å snakke om evangeliene — Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Det gjorde at jeg fikk lyst til å lese dem.

En dag gikk jeg til klostret for å kjøpe et eksemplar av evangeliene for penger jeg hadde tjent ved å selge grønnsaker. Det jeg fikk, var en brosjyre som het «Veien til himmelen», og den inneholdt ikke evangeliene. Det var en stor skuffelse. Senere drog jeg til Manila for å prøve å få tak i evangeliene. Der hadde jeg en onkel som var et av Jehovas vitner, og han skaffet meg hele Bibelen.

I Manila traff jeg flere Jehovas vitner. Det gjorde inntrykk på meg at de var så flinke til å sitere skriftsteder. De gav meg tilfredsstillende svar på mange av spørsmålene mine.  En dag tok onkelen min, Ricardo Uson, meg med på et møte som ble holdt på Jehovas vitners avdelingskontor. Da vi nærmet oss stedet, tente jeg en sigarett. «Kast den,» sa onkel. «Jehovas vitner røyker ikke.» Så jeg kastet sigaretten og røykte aldri igjen. Jeg traff Joseph Dos Santos, avdelingstilsynsmannen, og også noen andre vitner. I dag, så mange tiår senere, kan jeg fortsatt huske disse fine kristne brødrene.

Et ønske om å tjene Gud

I oktober 1937, mens jeg gikk på Los Baños landbrukshøyskole, hadde jeg sluttet å gå til messe. I stedet leste jeg Bibelen sammen med den litteraturen jeg hadde fått av onkel. En gruppe Jehovas vitner kom for å forkynne på området rundt høyskolen, og som følge av de drøftelsene jeg hadde med en av dem, Elvira Alinsod, fikk jeg et sterkt ønske om å tjene Jehova Gud.

Da jeg fortalte lærerne mine at jeg hadde tenkt å slutte på skolen, spurte de: «Hvem skal forsørge deg da?» Jeg forklarte at jeg var sikker på at hvis jeg tjente Gud, så ville han forsørge meg. Etter at jeg hadde sluttet på skolen, gikk jeg til Selskapet Vakttårnets kontor, hvor jeg presenterte meg og sa at jeg stilte meg til rådighet. «Jeg har lest publikasjonene Lojalitet, Rikdom og Hvor er de døde? Nå vil jeg tjene Jehova på heltid.» Jeg fikk vite at jeg kunne reise til provinsen Cebu for å samarbeide med tre pionerer, som Jehovas vitners heltidsforkynnere kalles.

Jeg begynner å forkynne

Den 15. juli 1938 møtte Salvador Liwag meg på kaia da jeg kom til øya Cebu. Dagen etter begynte jeg arbeidet fra hus til hus. Det var ingen som lærte meg opp. Jeg bare viste beboeren et vitnesbyrdskort som forklarte hva arbeidet vårt gikk ut på. Faktisk kunne jeg bare to ord på cebuano, språket der. Slik begynte min første dag i tjenesten.

Når vi skulle forkynne i en ny by, pleide vi først å gå til kommunehuset. Der forkynte bror Liwag for borgermesteren, Pablo Bautista forkynte for politimesteren og Conrado Daclan for dommeren. Jeg snakket med postmesteren. Så pleide vi å gå til bussterminalen, politibrakkene, butikkene og skolene. I tillegg oppsøkte vi folk i deres hjem. Vi tilbød bibelstudieboken Fiender. Ved å etterligne den måten mine samarbeidspartnere gikk fram på, lærte jeg meg litt etter litt å snakke cebuano, og jeg begynte å levere bøker. I løpet av tre måneder hadde vi forkynt i hele provinsen Cebu — 54 byer. Da spurte jeg bror Liwag: «Kan jeg bli døpt nå?»

«Ikke ennå, bror,» svarte han. Så drog vi til en annen øy, Bohol, og forkynte der i halvannen måned, til vi hadde gjennomarbeidet 36 byer til. Igjen bad jeg om å få bli døpt. Svaret var: «Ikke ennå, bror Barlaan.» Etter at vi var ferdige med Bohol og også med øya Camiguin, reiste vi til den store øya Mindanao og forkynte i byen Cagayan de Oro.

På denne tiden ble Virginio Cruz med i gruppen vår. Han hadde vært skolelærer, men hadde sluttet for å bli pioner. Vi drog videre til andre byer og kom til slutt til Lanaosjøen. Da vi var der, spurte jeg igjen om jeg kunne bli døpt. Endelig, 28. desember 1938, etter at jeg hadde vært pioner i cirka seks måneder, døpte bror Cruz meg i Lanaosjøen ved byen Lumbatan.

Belønnet for vår tillit til Gud

Senere ble jeg med tre pionerer som forkynte i Negros Occidental. Det var Fulgencio de Jesus, Esperanza de Jesus og Natividad Santos, som vi kalte Naty. Vi forkynte sammen i mange byer i den provinsen. Vi måtte virkelig stole helt og fullt på Jehova, siden vi noen ganger hadde veldig lite å rutte med. En gang hadde vi lyst på noe fisk til risen vår. Jeg traff en mann på stranden og spurte om å få kjøpe noe fisk, men fangsten hans var tatt med til markedet. Han hadde spart på én fisk, som han hadde tenkt å ha  selv, og han tilbød meg den. Jeg spurte hvor mye han skulle ha for den. «Ikke tenk på det,» sa han. «Du kan få den.»

Jeg takket ham. Men da jeg gikk, kom jeg til å tenke på at det jo ikke var nok med én fisk til fire personer. Jeg gikk forbi en liten bekk, og der fikk jeg til min overraskelse øye på en fisk som lå oppå en stein. Fisken var fortsatt våt. Jeg tenkte at den kanskje var død. Jeg gikk for å ta den opp, og oppdaget at den merkelig nok var levende. Da tok jeg godt tak i den, og jeg kom straks til å tenke på Jesu løfte: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» — Matteus 6: 33.

Forkynnelse under krigen

Da gruppen vår vokste til ni pionerer, ble den delt i to. Den gruppen jeg var i, ble sendt til Cebu. Det var nå desember 1941, og den annen verdenskrig var i gang på Filippinene. Da vi var i byen Tuburan, kom en filippinsk løytnant til rommet vårt ved midnattstider. «Gutter, dere må våkne,» sa han. «Soldatene leter etter dere.» Vi ble mistenkt for å være japanske spioner og ble derfor forhørt resten av natten.

Etterpå ble vi plassert i det kommunale fengselet. De amerikanske væpnede styrker i Cebu by forlangte at vi skulle skaffe dem eksemplarer av alle de forskjellige bøkene våre, så de kunne finne ut om vi var japanske spioner. Mange fra lokalbefolkningen kom og besøkte oss i fengselet, for de var nysgjerrige på hvordan de som var anklaget for å være japanske spioner, så ut. Noen stilte spørsmål, og vi fikk lært dem litt om Guds rike.

Da vi hadde sittet i fengsel i fem dager, fikk politimesteren et telegram fra den amerikanske hærs hovedkvarter med beskjed om å løslate Jehovas vitner. Han gav oss imidlertid ordre om ikke å forkynne mer, for nå var det krig. Vi forklarte at vi ikke kunne slutte å forkynne, fordi Gud hadde gitt oss i oppdrag å utføre dette arbeidet. (Apostlenes gjerninger 5: 28, 29) Politimesteren ble sint og sa: «Hvis dere fortsetter å forkynne, skal jeg la folk drepe dere.»

I dagene som fulgte, prøvde politimesteren å få oss arrestert. Til slutt ble vi stoppet av noen amerikanske soldater, og en løytnant som het Soriano, spurte søster Santos: «Slutter dere å forkynne?»

«Nei,» svarte hun.

«Hva om vi stiller dere opp foran en eksekusjonspelotong?» spurte han.

«Det får oss ikke til å skifte mening,» sa hun.

Dermed ble vi alle stuet opp på en lastebil og kjørt til Cebu by, hvor vi ble stilt overfor oberst Edmund. Løytnant Soriano presenterte oss for ham ved å si: «Disse er Jehovas vitner. De er japanske spioner!»

 «Jehovas vitner?» spurte obersten. «Jeg kjente godt til Jehovas vitner i Amerika. De er ikke spioner! De er nøytrale.» Så vendte han seg til oss og sa: «Fordi dere er nøytrale, kommer dere ikke til å bli løslatt.» Etter at vi hadde måttet være på et lagerrom en stund, snakket oberst Edmund med oss igjen og spurte: «Er dere fortsatt nøytrale?»

«Ja, det er vi,» svarte vi.

«Da blir dere ikke satt fri,» sa han, «for hvis vi løslater dere, kommer dere til å fortsette å forkynne, og de som dere omvender, blir nøytrale. Og hvis alle blir det, er det ingen som slåss.»

Blir satt fri og forkynner igjen

Senere ble vi overført til fengselet i Cebu by. Den 10. april 1942 invaderte japanerne byen. Det falt bomber overalt, og det brøt ut storbrann. Fengselsbetjenten så søster Santos, som satt i en celle i den fremre delen av fengselet. «Du store! Jehovas vitner sitter fortsatt inne!» ropte han. «Lukk opp døren og slipp dem ut!» Vi takket Jehova for Hans beskyttelse.

Vi begav oss straks i vei til fjells for å finne andre Jehovas vitner. Vi fant en bror i byen Compostela. Tidligere hadde han gått i spissen for forkynnelsesarbeidet, men nå bestemte han seg for å slutte å forkynne og heller dra til Cebu by og begynne med salg av forskjellige varer. Vi på vår side var fast bestemt på å fortsette å forkynne om Guds rike, uansett hva som måtte skje.

Vi hadde mange eksemplarer av brosjyren «Trøst alle som sørger», og vi arbeidet hardt for å levere dem til folk. Mange prøvde å skremme oss ved å si at hvis japanerne så oss, kom de til å hogge hodet av oss. Kort tid senere ble det dannet en antijapansk geriljabevegelse, og han som hadde sluttet å forkynne og hadde reist for å drive forretning i Cebu by, ble arrestert. Vi syntes det var leit å høre at han ble anklaget for å være japansk spion og ble drept.

Anklaget for å være spioner

I mellomtiden fortsatte vi å forkynne oppe i fjellene. En dag fikk vi høre om en interessert kvinne, men for å komme til henne måtte vi passere flere vaktposter som geriljasoldatene hadde satt opp. Vi kom til landsbyen Mangabon, hvor kvinnen bodde, men noen soldater der fant oss og ropte: «Hvorfor kommer dere hit?»

«Vi er Jehovas vitner,» svarte jeg. «Har dere lyst til å høre den talen vi spiller på grammofonen?» Det hadde de, og jeg spilte  den platen som het «Verdien av kunnskap». Etterpå ble vi ransaket og forhørt og så tatt med til geriljaens hovedkvarter i landsbyen Tabonan. Vi bad Jehova om å beskytte oss, for det verserte historier om at nesten alle som ble tatt med dit, ble drept.

Vi ble holdt under bevoktning og mishandlet. Det var nå vi opplevde det som jeg fortalte om i begynnelsen, da jeg ble slått og løytnanten pekte på meg og sa: «Du er spion!» Vi ble mishandlet, men i stedet for å bli drept ble vi dømt til straffarbeid.

Min bror Bernabe var en av de pionerene som ble fengslet i Tabonan. Hver morgen fikk vi fanger ordre om å synge den patriotiske sangen «Gud velsigne Amerika» og «Gud velsigne Filippinene». I stedet sang vitnene «Hvem er på Herrens side?» En gang ropte den ansvarshavende offiseren: «De som ikke synger ’Gud velsigne Amerika’, kommer til å bli hengt i det akasietreet!» Men til tross for slike trusler ble ingen av oss drept. Etter hvert ble vi overført til andre leirer. Til slutt kom mine løslatelsespapirer, datert juli 1943. Da hadde jeg vært fange i åtte måneder og ti dager.

Et liv viet til forkynnelse

Vi hadde lyst til å treffe dem vi tidligere hadde forkynt for i byen Toledo, så vi gikk dit, en strekning på seks mil. Det ble satt i gang regelmessige møter der, og etter hvert var det mange som ble døpt. Til slutt, i 1945, endte krigen. To år senere, nesten ni år etter at jeg var blitt døpt, var jeg på et områdestevne for første gang. Det ble holdt på Santa Ana veddeløpsbane i Manila, og omkring 4200 var der for å høre det offentlige foredraget, «Alle folkenes glede».

Før krigen begynte, var det omkring 380 Jehovas vitner på Filippinene, men i 1947 var tallet kommet opp i rundt 2700! Siden den gang har jeg fortsatt kunnet glede meg over mange privilegier i tjenesten for Jehova. Fra 1948 til 1950 var jeg reisende tilsynsmann i Surigao-området. I 1951 giftet jeg meg med Natividad Santos, som modig hadde forkynt sammen med gruppen vår under krigen. Etter at vi giftet oss, var vi i reisetjenesten på Mindanao fra 1954 til 1972.

I 1972 ble vi spesialpionerer, slik at vi kunne være i nærheten av våre gamle foreldre og hjelpe dem. Selv om vi nå er kommet opp i 80-årene begge to, er vi fremdeles pionerer. Til sammen har vi brukt over 120 år i heltidstjenesten. For en glede det har vært for oss å se at tallet på forkynnere av det gode budskap om Guds rike her til lands har økt til over 130 000! Vi ønsker å hjelpe mange flere til å forstå at Guds rike er vårt eneste håp når det gjelder å oppnå sann fred og lykke på jorden.

[Uthevet tekst på side 22]

Vi ble mistenkt for å være japanske spioner og ble derfor forhørt resten av natten

[Bilde på side 23]

I 1963, sammen med våre venner på øya Bohol. Min kone og jeg er nummer fire og fem fra høyre

[Bilde på side 24]

Min kone og jeg i dag

[Bilderettigheter på side 20]

Bildet i bakgrunnen: U.S. Signal Corps photo