Hva Bibelen sier

Bør vi gå på kristne møter?

«JEG brukte å gå i kirken, men det har jeg sluttet med.» «Jeg tror man kan tilbe Gud overalt, ikke bare i en kirke.» «Jeg tror på Gud og på Bibelen, men jeg tror ikke det er nødvendig å gå til gudstjenester.» Har du hørt lignende uttalelser? Flere og flere i dag sier slike ting, spesielt i vestlige land. Mange som brukte å gå i kirken, synes ikke lenger det er nødvendig. Hva sier Bibelen om det å gå i kirken?

Ordet «kirke» forekommer i noen bibeloversettelser. Det greske ordet som er oversatt med «kirke», betyr bokstavelig «utkalling»; det betegner en folkeforsamling. Et eksempel på det er i Apostlenes gjerninger 8: 1, hvor det ifølge Erik Gunnes’ oversettelse fortelles at det brøt løs «en voldsom forfølgelse av kirken», det vil si gruppen av kristne i Jerusalem. I et av sine brev hilser Paulus «kirken i [Filemons] hus», den lokale menighet som møttes der. — Filemon 2, Revised Standard Version.

Uttrykket «kirke», slik det er brukt i en del bibeloversettelser, betegner altså ikke et sted for tilbedelse, men heller en gruppe av tilbedere. Clemens av Alexandria, en religiøs lærer på 100-tallet, så slik på det. Han skrev: «Det er ikke stedet, men menigheten av de utvalgte, jeg kaller Kirken.» Likevel kan vi spørre: Må de kristne komme til et bestemt sted eller hus for at Gud skal godkjenne deres tilbedelse?

Tilbedelse i nasjonen Israel

Moseloven påla alle jødiske menn å være til stede på et bestemt sted under tre årlige  høytider. Mange kvinner og barn ble også med. (5. Mosebok 16: 16; Lukas 2: 41—44) Ved visse anledninger underviste prestene og levittene forsamlingen ved å lese fra Guds lov. De ’utla den, angav betydningen og gjorde det som ble opplest, forståelig’. (Nehemja 8: 8) I Guds retningslinjer for sabbatsårene het det: «Kall folket sammen, mennene og kvinnene og de små barna og din fastboende utlending som er innenfor dine porter, så de kan lytte, og så de kan lære, ettersom de må frykte Jehova deres Gud og være nøye med å følge alle ordene i denne loven.» — 5. Mosebok 31: 12.

Det var bare i templet i Jerusalem en person kunne frambære ofre til Gud og få undervisning av prestene. (5. Mosebok 12: 5—7; 2. Krønikebok 7: 12) Med tiden ble andre hus for tilbedelse etablert i Israel — synagogene. Dette var steder hvor det ble lest opp fra Skriftene, og hvor det ble bedt bønner. Men templet i Jerusalem var fremdeles det viktigste stedet for tilbedelse. Dette framgår av bibelskribenten Lukas’ beretning. Han omtaler en eldre kvinne som het Anna, som «aldri var borte fra templet, hvor hun ytet hellig tjeneste natt og dag med fasteperioder og påkallelser». (Lukas 2: 36, 37) Det å utøve den sanne tilbedelse sammen med andre trofaste mennesker var det viktigste i Annas liv, og det var det også for andre gudfryktige jøder.

Den sanne tilbedelse etter Kristi død

Etter Jesu død var ikke hans etterfølgere lenger under Moseloven, og de var heller ikke pålagt å tilbe i templet. (Galaterne 3: 23—25) Men de fortsatte å komme sammen for å be og for å studere Guds Ord. De hadde ingen storslåtte bygninger, men brukte i stedet private hjem og offentlige steder. (Apostlenes gjerninger 2: 1, 2; 12: 12; 19: 9; Romerne 16: 4, 5) Disse kristne møtene i det første århundre var fri for ritualisme og overdådig prakt og var befriende enkle.

De bibelske prinsippene som ble framholdt på disse møtene, funklet som diamanter i det moralsk trøstesløse Romerriket. Noen ikke-troende som var til stede for første gang, kunne bare utbryte: «Gud er virkelig iblant dere.» (1. Korinter 14: 24, 25) Ja, Gud var virkelig iblant dem. «Derfor fortsatte menighetene virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag.» — Apostlenes gjerninger 16: 5.

Kunne en kristen på den tiden oppnå Guds godkjennelse ved å tilbe i et hedensk tempel eller bare for seg selv? Bibelen svarer klart: Godkjente tilbedere måtte tilhøre den eneste sanne menighet, det ’ene legeme’ av sanne tilbedere. Disse var Jesu disipler, som var kjent som de kristne. — Efeserne 4: 4, 5; Apostlenes gjerninger 11: 26.

Hvordan er det i dag?

I stedet for å oppmuntre oss til å tilbe i en kirke oppfordrer Bibelen oss til å tilbe sammen med «kirken», det vil si sammen med «den levende Guds menighet», mennesker som ’tilber med ånd og sannhet’. (1. Timoteus 3: 15; Johannes 4: 24) Religiøse møter som Gud godkjenner, skal gi mennesker en opplæring som hjelper dem til å ha «gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til». (2. Peter 3: 11) De skal hjelpe dem som er til stede, til å bli modne kristne som kan «skjelne mellom rett og urett». — Hebreerne 5: 14.

Jehovas vitner anstrenger seg for å følge de første kristnes eksempel. I over 91 400 menigheter verden over møtes de regelmessig for å studere Bibelen sammen og oppmuntre hverandre, enten i Rikets saler, i private hjem eller andre steder. Dette er i overensstemmelse med det apostelen Paulus sa: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen.» — Hebreerne 10: 24, 25.