Bibelen — pålitelig historie?

DE KRITISERTE herskere. De refset prester. De irettesatte vanlige mennesker for deres ondskap. De gjorde til og med sine egne svakheter og synder offentlig kjent. De ble jaget og forfulgt, og noen ble til og med drept fordi de fortalte og skrev sannheten. Hvem var de? Bibelens profeter, og mange av dem har ytet bidrag til De hellige skrifter. — Matteus 23: 35—37.

I boken The Historian and History skriver Page Smith: «[Hebreerne] var like nådeløse mot sine helter som mot sine kjeltringer, mot seg selv som mot sine motstandere, fordi Gud førte tilsyn med dem når de skrev, og fordi de ikke hadde noe å tjene på å forstille seg, men mye å tape.» Smith skrev også at «sammenlignet med den kjedelige kronologien i forbindelse med Syrias og Egypts krigerkonger er beretningen om trengslene og triumfene til et folk som var utvalgt av Gud, . . . en fengslende historie. De hebraiske krønikeskriverne hadde oppdaget hva som er en av de viktigste faktorene i historie — at den handler om virkelige mennesker, med alle deres feil og skavanker».

Bibelskribentene var også pinlig nøyaktige. Forfatteren Werner Keller analyserte Bibelen i lys av historien og arkeologien, og etterpå sa han i forordet til sin bok Men Bibelen hadde rett: «Stillet overfor den overveldende mengde av pålitelige og autentiske forskningsresultater, . . . var det en setning som stadig meldte seg for meg: Men Bibelen hadde rett!»

Levende historie som vi kan lære noe viktig av

Stort sett var bibelskribentene vanlige folk — bønder, sauegjetere og fiskere. Likevel har det de skrev i løpet av en periode på cirka 1600 år, påvirket flere mennesker enn noen andre skrifter, gamle eller nye. Deres skrifter er dessuten blitt angrepet fra alle kanter, men forgjeves. (Jesaja 40: 8; 1. Peter 1: 25) I dag kan hele Bibelen eller deler av den leses på omtrent 2200 språk — mange flere enn noen annen bok. Hvorfor skiller Bibelen seg ut? Disse henvisningene hjelper oss til å finne svaret på det:

«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» — 2. Timoteus 3: 16, 17.

«Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp.» — Romerne 15: 4.

«Disse ting [fortsatte] å skje med dem [israelittene] som eksempler, og de ble skrevet som en advarsel for oss [de kristne], som enden på tingenes ordninger er kommet til.» — 1. Korinter 10: 11.

Ja, Bibelen er hevet over alle andre bøker, fordi det er Gud som har inspirert denne beretningen om virkelige mennesker — noen av dem gjorde Guds vilje, andre gjorde det ikke — og han har bevart den. Bibelen er  langt fra en kald oppramsing av regler for hva man bør og ikke bør gjøre. Den er heller ikke bare en samling koselige barnefortellinger. Det er sant at Gud brukte mennesker til å skrive, men det har bare gjort Bibelen bedre. Det har gitt den et varmere preg som har gjort dypt inntrykk på lesere i generasjon etter generasjon. Arkeologen William Albright sa: «Bibelens dyptgående moralske og åndelige innsikt, som er en enestående åpenbaring av Gud til menneskene, overbrakt ved hjelp av menneskers erfaringer, er like aktuell i dag som den var for to eller tre tusen år siden.»

Vi skal illustrere Bibelens tidløse verdi ved å gå helt tilbake til begynnelsen av menneskenes historie — dit bare Bibelen kan føre oss — og ta for oss noe av det viktige som vi kan lære av 1. Mosebok.

Aktuell lærdom fra en gammel beretning

Første Mosebok forteller blant annet om menneskeslektens begynnelse — den oppgir navn og alt. Ikke noe annet verk er så konkret når det gjelder dette emnet. «Men hvilken nytte har vi i dag av å vite noe om våre opprinnelige forfedre?» spør du kanskje. Det er av svært stor verdi, for når 1. Mosebok forteller at alle mennesker — uansett farge, etnisk gruppe eller nasjonalitet — kommer fra de samme foreldrene, fjerner den ethvert grunnlag for rasisme. — Apostlenes gjerninger 17: 26.

Første Mosebok gir også veiledning i moral. Den inneholder beretningen om Sodoma, Gomorra og deres nabobyer, som Gud ødela på grunn av innbyggernes perverse seksuelle handlinger. (1. Mosebok 18: 20 til 19: 29) Vers 7 i den bibelske boken Judas sier: «Sodoma og Gomorra og byene omkring dem, [er] etter at de . . . hadde drevet utukt i stort omfang og gått etter kjød til unaturlig bruk, stilt fram for oss som et advarende eksempel.» Innbyggerne i Sodoma og Gomorra hadde ikke fått noen morallover fra Gud. Men som alle andre hadde også de en medfødt samvittighet. Gud kunne derfor med rette  kreve disse menneskene til ansvar for sine handlinger. (Romerne 1: 26, 27; 2: 14, 15) På lignende måte kommer Gud til å holde alle mennesker i vår tid ansvarlig for sine handlinger, enten de godtar hans Ord, Bibelen, eller ikke. — 2. Tessaloniker 1: 8, 9.

Historien kan lære oss noe om det å overleve

Et relieff på Titusbuen i Roma viser romerske soldater som fører bort hellige kar fra templet i Jerusalem etter byens ødeleggelse i år 70 e.v.t. Over en million jøder ble drept. Men lydige kristne overlevde, takket være den advarselen som Jesus hadde kommet med på forhånd: «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, da skal dere vite at dets ødeleggelse er kommet nær. Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den; for dette er dager da rettferdighet skal utmåles.» — Lukas 21: 20—22.

Den trengselen som kom over Jerusalem, er langt mer enn gammel historie. Den er et forbilde på trekk ved en større trengsel som snart skal ramme hele jorden. Men også denne gangen kommer noen til å overleve. Disse blir omtalt som «en stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». De «kommer ut av den store trengsel» fordi de har vist tro på Jesu utøste blod — en tro som er fast forankret i bibelhistorien og i profetiene i Bibelen. — Åpenbaringen 7: 9, 14.

Historie som aldri kommer til å gjenta seg

I vår tid er det den angloamerikanske verdensmakt som har makten, og denne verdensmakten er den siste som er nevnt i Bibelens profetier. Det historiske mønster sier oss at denne verdensmakten også kommer til å gå til grunne, akkurat som de andre før den. Men hvordan? Ifølge Bibelen kommer det til å skje på en måte som er enestående i sitt slag. Daniel 2: 44 peker fram mot 1914 og sier om de regjerende politiske makter, eller «rikene»: «I de kongenes dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri skal bli ødelagt. Og riket skal ikke bli overlatt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse rikene, og selv skal det bestå til uavgrensede tider.»

Ja, i Harmageddon, den ovennevnte ’store trengsels’ klimaks, skal Guds rike — Guds himmelske regjering som blir ledet av Kristus Jesus — viske ut ethvert spor etter undertrykkende menneskelig styre. Etterpå skal dette riket «ikke bli overlatt til noe annet folk», det vil si, det kommer aldri til å bli styrtet eller byttet ut. Dets herredømme skal være «til jordens ender». — Salme 72: 8.

 Endelig kommer det til å bli slutt på herredømmet til falsk religion, undertrykkende politikk og grådig kommersialisme. Salme 72: 7 lover: «Rettferd [skal] gro, og lykke og fred skal råde så lenge månen er til.» (Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Det er ikke egoisme og stolthet som skal prege jorden, men Guds fremste egenskap, kjærlighet. (1. Johannes 4: 8) Jesus sa: «Dere skal elske hverandre.» Angående dette sa historikeren Will Durant: «Det jeg har lært av historien, er det samme som Jesus framholdt. . . . Kjærlighet er det mest praktiske som finnes i verden.»

Guds kjærlighet til menneskene fikk ham til å inspirere nedskrivningen av Bibelen. Det er bare den som kaster pålitelig lys over fortiden, nåtiden og framtiden. Ta imot dette livgivende budskapet ved å sette av noe tid til å studere Bibelen. I den forbindelse og i lydighet mot Jesu befaling gjør Jehovas vitner sine medmennesker kjent med det «gode budskap om riket». Dette gode budskap kommer snart til å være en oppfylt profeti — det kommer til å være historie som virkelig har funnet sted. — Matteus 24: 14.

[Uthevet tekst på side 9]

«Men Bibelen hadde rett!» — WERNER KELLER

[Uthevet tekst på side 11]

«Bibelens dyptgående moralske og åndelige innsikt . . . er like aktuell i dag som den var for to eller tre tusen år siden.» — WILLIAM ALBRIGHT, ARKEOLOG

[Bilder på side 9]

Mesja-steinen: Gjengir kong Mesjas versjon av konflikten mellom Moab og Israel (2. Kongebok 3: 4—27), flere bibelske stedsnavn og Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver.

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris.

Sølvdenar: Kopien er preget med keiser Tiberius’ bilde og innskrift (Markus 12: 15—17).

Nabonids krønike: En kileskrifttavle som bekrefter at Babylon plutselig ble inntatt av Kyros. (Daniel, kapittel 5)

[Rettigheter]

Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum.

Steintavle: Navnet Pontius Pilatus er her skrevet med latinske bokstaver.

[Rettigheter]

Foto © Israel Museum, Jerusalem; gjengitt med tillatelse av Israel Antiquities Authority.

En av Dødehavsrullene i bakgrunnen: Et studium av teksten i Jesaja viste at denne boken var blitt bevart praktisk talt uforandret i løpet av tusen år med avskriving for hånd.

[Rettigheter]

Shrine of the Book, Israel Museum, Jerusalem.

[Bilde på side 10]

Dette relieffet på Titusbuen bekrefter at Jerusalem ble ødelagt i år 70

[Rettigheter]

Soprintendenza Archeologica di Roma