Hva er interstitiell cystitt?

ENKELT sagt er cystitt betennelse i urinblæren. Det er vanligere hos kvinner enn hos menn. Det finnes imidlertid mange former for cystitt, med ulike årsaker.

Hva er noen vanlige symptomer? Trang til å late vannet svært ofte, kombinert med ubehag og smerter ved vannlatingen (dysuri), for eksempel en intens brennende følelse. Men hva med kronisk interstitiell cystitt (IC)? Hvordan skiller den lidelsen seg ut? *

Førsteamanuensis Susan Keay, som er spesialist på dette området, sier: «IC er svært vanskelig å diagnostisere og enda vanskeligere å behandle.» Hun tilføyer at denne sykdommen «kan bety mange år med lidelser. IC er en ytterst smertefull sykdom som innebærer forandringer i livsstilen og kan fortsette i mange tiår». Dessverre var det lenge slik at mange leger ikke var oppmerksom på denne sykdommen og antydet at alt sammen bare var noe pasienten innbilte seg. Men som en lege sier: «Det å bekrefte en pasients symptomer ved å stille diagnosen IC har ofte en terapeutisk virkning.»

Én rapport sier at det i USA er over 700 000 som har IC, det vil si «50 prosent flere enn tidligere rapportert». Man har nå kommet til at noen menn kanskje har fått diagnosen prostatabesvær når de i virkeligheten har hatt IC. Indirekte er det naturligvis mange som blir berørt av sykdommen — særlig nære slektninger og andre som har mye å gjøre med disse pasientene, som går med nesten konstante smerter. Det sier seg selv at sykdommen gjør det vanskeligere for pasienten å fungere, både hjemme og på arbeidsplassen. Mange må rett og slett slutte i arbeidet sitt. Seksuelt samkvem kan også være svært smertefullt for pasienten.

Siden det foreløpig ikke finnes noen måte å kurere sykdommen på, konsentrerer legene seg om å lindre de vonde symptomene. Vi skal her se på noen behandlingsmåter.

 Behandling som lindrer, men ikke kurerer

En grunnleggende behandling som anbefales av dr. Grannum R. Sant ved Tufts University School of Medicine og New England Medical Center i USA, er bruk av antihistaminer, trisykliske antidepressiva eller pentosan polysulfat, som alle blir inntatt oralt. *

Noen leger anbefaler blæreutvidelse, som ble omtalt i den forrige artikkelen. Hver behandling kan gi lindring i noen måneder og muligens opptil et år. En annen mulighet kan være intravesikal (inne i blæren) dimetylsulfoksidterapi. Dimetylsulfoksid (DMSO) kan lindre symptomene i opptil to år. Dr. Kenneth Peters, som er urolog, har imidlertid motforestillinger mot denne behandlingen, siden den kan forårsake alvorlige blodpropper og andre problemer.

En ny behandlingsform som er brukt i pilotundersøkelser som dr. Peters har stått for, innebærer bruk av intravesikalt BCG. «BCG er en svekket stamme av tuberkelbakterien,» skriver han. Det ser ut til at det virker ved å styrke immunsystemet. En kontrollprøve viste at det var en 60 prosents klinisk respons på denne behandlingen. Pasientens framgang ble fulgt i over to år. Resultatet? Dr. Peters sier at 90 prosent av dem som behandlingen virket på, «fortsatte å ha en merkbar klinisk forbedring både når det gjaldt smerter og vannlatingshyppighet».

Noen pasienter erfarer at det hjelper å bruke et legemiddel som inneholder pentosan polysulfat, og som i noen land går under navnet Elmiron. Dr. Raymond Hurm sier at legemidlet «bidrar til å bygge opp igjen blærens slimhinne». Det tar tid, men som en pasient sa, gjør dette legemidlet det ’lettere å leve med blærelidelsen’.

En annen behandlingsform som det eksperimenteres med noen steder, er bruk av Cystistat, hyaluronsyre. Dette midlet føres direkte inn i blæren, og man antar at det virker ved at det fornyer den skadede blæreslimhinnen. Det er godkjent for bruk i en del land i Europa.

Beth Getz, som er sykepleier og leder for en støttegruppe for IC-pasienter, skrev: «Noen ganger kvier pasienter seg for å spørre leger om alternative behandlingsmåter . . . , fordi de tenker at det kan oppfattes dit hen at de ikke er fornøyd med den tradisjonelle behandlingen de får. I dag har de fleste urologer som behandler IC-pasienter, tro på bruk av forskjellige slags behandlingsmåter, deriblant alternativ behandling, så lenge disse metodene ikke utsetter pasienten for risiko.»

Noe annet man kan gjøre hvis man har kroniske bekkensmerter, er å oppsøke en smerteklinikk regelmessig. Der kan man få behandling som innebærer transkutan nervestimulering (nevnt i den forrige artikkelen), nerveblokader, akupunktur og psykologisk veiledning og også få hjelp til å følge opplegg som tar sikte på å gi hjelp til å fungere i hverdagen.

Våkn opp! snakket med dr. Peters, som er sitert tidligere i artikkelen, om de problemene pasienter har når de trenger å late vannet 40—50 ganger i døgnet. Han anbefalte bruken av en korsnervestimulator, som kan redusere antall toalettbesøk til omkring seks  i døgnet. For at en pasient skal kunne bruke det som i USA heter InterStim Therapy system, blir et lite apparat implantert i buken. Det sender svake elektriske impulser til de korsnervene som styrer blæren.

Operasjon, som blir betraktet som den siste utveien, er ingen garanti for at man blir kvitt problemet. «Resultatene av blærekirurgi for IC varierer,» sier dr. Sant. «Mange pasienter som gjennomgår cystektomi, fortsetter å melde om vedvarende smerter over pubes og i bekkenet etter at de er blitt operert.» Ekspertene gir derfor det råd at man ikke bør forhaste seg med å få blæren fjernet; det bør være en siste utvei, en avgjørelse som tas etter nøye overveielse.

Forhåpninger for framtiden

IC-foreningen i Rockville i Maryland i USA sier: «Selv om det er usannsynlig at forskerne vil finne én enkelt måte å kurere alle IC-pasienter på, er det høyst sannsynlig at flere og flere pasienter kommer til å bli hjulpet gjennom utviklingen av nye diagnostiseringsteknikker, nye behandlingsmuligheter og nye behandlingskombinasjoner. Når vi først har fått en klar forståelse av årsaken (eller årsakene) til IC, er vi mye nærmere en måte (eller flere måter) å kurere sykdommen på.» Millioner av IC-pasienter verden over vil bli glad for å høre det!

[Fotnoter]

[Ramme på side 21]

Følelsesmessig støtte

Eksperter sier at den følelsesmessige støtten fra familie, venner og andre IC-pasienter har mye å si for hvordan en som har IC, klarer å leve med sykdommen. Og pasienter som skaffer seg kunnskap om sin sykdom og er interessert i sin egen pleie, erfarer som regel større bedring.

[Ramme på side 22]

Matvarer som bør unngås

Selv om det ikke finnes noen kliniske vitenskapelige beviser for at det er noen sammenheng mellom kosthold og IC, har mange leger og pasienter merket en viss forbindelse. Urolog Kenneth Peters sier at noen pasienter er følsomme overfor visse matvarer, og at hver enkelt bør være våken for hvilke matvarer som forverrer symptomene. Han foreslår at man holder seg helt unna koffein og alkohol. Det ser ut til at tomater og sitrusfrukter heller ikke er bra for IC-pasienten. Men det er viktig at pasienten har et allsidig og variert kosthold. Noen IC-pasienter har merket at de har minst problemer med ris, poteter, pasta, grønnsaker, rødt kjøtt, høns og kylling. Ved å drikke mye vann tynner pasienten ut syreinnholdet i urinen, noe som reduserer irritasjonen på blæreveggen.

Her er en ufullstendig liste over matvarer det kan være bra å unngå.

Ananas

Ansjos

Aprikoser

Aspartam

Avokadoer

Bananer

Bønnevikker (hestebønner)

Corned beef

Dressinger

Druer

Eddik

Epler

Ferskener

Gatekjøkkenmat

Granatepler

Jordbær

Kaviar

Kjøtt/fisk som er konservert ved røyking/salting

Krydret mat

Kullsyreholdige leskedrikker

Lever

Løk

Majones

Meloner

Nektariner

Nitrater/nitritter

Nøtter

Oster som er vellagret

Plommer

Rabarbra

Rugbrød

Rømme

Sakkarin

Sitronsyre

Sjokolade

Soyasaus

Surbrød

Te

Tobakk

Tofu (soyaprodukt)

Tranebær/-juice

Yoghurt

[Rettigheter]

Urologic Nursing, april 2000, 20. årgang, nummer 2