Hva kan vi lære av fortiden?

«Det er ikke noe som er viktigere for historikere enn å kartlegge årsak og virkning.» — GERALD SCHLABACH, AMANUENSIS I HISTORIE.

HISTORIKERE spør ofte hvordan og hvorfor noe har skjedd. Vi vet for eksempel at Romerriket har falt. Men hvorfor falt det? Var det på grunn av korrupsjon eller nytelsessyke? Var imperiet blitt for stort og uhåndterlig og dets militære styrker for dyre? Ble Romerrikets fiender rett og slett for mange og for sterke?

For ikke så lenge siden falt kommunismen i Øst-Europa, den som man en gang så på som en trussel mot Vesten. Det skjedde som over natten i det ene landet etter det andre. Men hvorfor? Og hva kan man lære av det? Det er slike spørsmål historikerne prøver å svare på. Men i hvilken grad påvirker personlige fordommer dømmekraften deres når de gir svar?

Er historien til å stole på?

Historikere er mer som detektiver enn som vitenskapsmenn. De etterforsker, setter spørsmålstegn ved opptegnelser fra fortiden og drar dem i tvil. De tar sikte på å finne sannheten, men målet er ofte diffust. Noe av grunnen er at studiene deres for en stor del dreier seg om mennesker, og historikere er ikke tankelesere — de kan i hvert fall ikke lese tankene til de døde. Historikerne har kanskje forutfattede meninger og fordommer. Så noen ganger er det beste produktet egentlig en tolkning — ut fra historikerens egen synsvinkel.

Men det er klart at selv om en historiker har sin egen synsvinkel, betyr det ikke nødvendigvis at arbeidet hans inneholder feil. De bibelske beretningene i Samuelsbøkene, Kongebøkene og Krønikebøkene inneholder parallelle beretninger som ble skrevet av fem forskjellige personer. Likevel inneholder de ikke noen motsigelser eller unøyaktigheter av betydning. Det samme gjelder de fire evangeliene. Mange av bibelskribentene skrev til og med om sine egne svakheter og tåpelige feil — noe man sjelden ser i verdslige verker. — 4. Mosebok 20: 9—12; 5. Mosebok 32: 48—52.

 I tillegg til mulige fordommer er forfatterens motiv en annen faktor som det er viktig å ha i tankene når man leser historiebøker. «All historie som blir skrevet av makthavere eller av dem som streber etter makt, eller av deres venner, må betraktes med den største mistenksomhet,» sier Michael Stanford i A Companion to the Study of History. Det er også tydelig at motivet er tvilsomt, når historiebøkene på en utspekulert måte eller helt åpenlyst prøver å vekke nasjonalistiske og patriotiske følelser. Dette forekommer dessverre noen ganger i lærebøker som blir brukt i skolen. I ett land la regjeringen ikke skjul på at hensikten med å undervise i historie var «å styrke de nasjonalistiske og patriotiske følelsene i folks hjerte . . . , for kunnskap om nasjonens fortid er en av de viktigste sporene til patriotisk oppførsel».

Historieforfalskning

Noen ganger er historie ikke bare fordomsfull, men forfalsket. Et eksempel på det er hvordan det tidligere Sovjetunionen «slettet navnet Trotskij fra opptegnelser, slik at alle fakta om kommissærens eksistens ble borte,» sier boken Truth in History. Hvem var Trotskij? Han var en leder under den russiske bolsjevikrevolusjonen, og det var bare Lenin som hadde en høyere stilling enn ham. Etter Lenins død kom Trotskij og Stalin i konflikt med hverandre, og Trotskij ble utstøtt fra kommunistpartiet og senere myrdet. Navnet hans ble til og med fjernet fra sovjetiske oppslagsverk. Lignende forvrengninger av historien har vært vanlig praksis i mange diktaturer. Bøker som inneholder avvikende oppfatninger, er attpåtil blitt brent.

Men historieforfalskning er en gammel praksis som i hvert fall går tilbake til Egypt og Assyria. Stolte og forfengelige som faraoene, kongene og keiserne var, sørget de for at de fikk et godt ettermæle. Så det var helt vanlig at prestasjoner ble overdrevet, mens det som måtte være pinlig eller ydmykende, for eksempel nederlag i krig, ble bagatellisert eller slettet, hvis det da i det hele tatt ble nevnt. Israels historie, som Bibelen forteller, skiller seg ut, fordi den forteller både om de negative og de positive sidene til kongene så vel som til undersåttene.

Hvordan kontrollerer historikerne påliteligheten av eldre skrifter? De sammenligner dem med slikt som gamle skatteopptegnelser, lovsamlinger, annonser for slaveauksjoner, brev og dokumenter, både forretningsmessige og private, innskrifter på potteskår, loggbøker og gjenstander som er funnet i  gravkamre og i graver. En slik samling kaster ofte ytterligere eller annerledes lys over offisielle skrifter. Hvis det fortsatt er noen huller i informasjonen, eller hvis det rår usikkerhet, innrømmer gode historikere vanligvis det, selv om de kanskje også kommer med sine egne teorier for å fylle hullene. Leserne gjør uansett klokt i å konsultere mer enn ett oppslagsverk hvis de er på jakt etter en likevektig tolkning.

Trass i de mange utfordringene som historikeren står overfor, kan han skaffe til veie nyttig informasjon. En historiebok sier: «Selv om verdenshistorien er vanskelig å skrive, . . . er den viktig, til og med nødvendig, for oss.» I tillegg til at historien er et vindu mot fortiden, kan den hjelpe oss til bedre å forstå den situasjonen menneskene befinner seg i nå. Vi ser for eksempel fort at de som levde i fortiden, hadde de samme menneskelige karaktertrekk som folk i dag har. De personlighetstrekkene som går igjen, har hatt stor innflytelse på historien, og det er kanskje de som har ført til ordtaket «historien gjentar seg». Men er denne konklusjonen basert på de faktiske forhold?

Gjentar historien seg?

Kan vi på grunnlag av fortiden forutsi framtiden nøyaktig? Det er sant av noen hendelser gjentar seg. USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger har for eksempel sagt: «Alle sivilisasjoner som har eksistert, har til slutt brutt sammen.» Han sa også: «Historien er en beretning om bestrebelser som slo feil, om forhåpninger som ikke ble innfridd. . . . Som historiker må en derfor leve med en følelse av at tragedien er uunngåelig.»

Ikke to verdensriker har falt på samme måte. Babylon falt over natten for mederne og perserne i 539 f.v.t. Etter Aleksander den stores død ble det greske verdensrike delt i flere riker, og de måtte med tiden gi tapt for Romerriket. Men Romerrikets fall er fremdeles omdiskutert. Historikeren Gerald Schlabach spør: «Når falt Romerriket? Falt det virkelig noen gang? Noe forandret seg i Vest-Europa mellom 400 og 600. Men mye fortsatte som før.» * Det er tydelig at noen historiske trekk gjentar seg, mens andre ikke gjør det.

Noe som alltid har gjentatt seg i historien, og som vi kan lære av, er at menneskenes styre har kommet til kort. Opp gjennom alle tider er gode regjeringer blitt ødelagt av egeninteresse, kortsynthet, griskhet, korrupsjon, nepotisme (begunstigelse av slekt og meningsfeller) og særlig av begjæret etter å oppnå og å beholde makt. Fortiden er derfor spekket med rustningskappløp, mislykkede fredstraktater, kriger, sosial uro, vold, urettferdig fordeling av rikdom og økonomisk sammenbrudd.

Legg for eksempel merke til hva The Columbia History of the World sier om den innflytelsen den vestlige sivilisasjon har hatt på resten av verden: «Etter at Columbus og Cortés hadde gjort folk i Vest-Europa oppmerksom på hvilke muligheter som fantes, ble begjæret etter konvertitter, fortjeneste og berømmelse vakt til gagns, og den vestlige sivilisasjon ble introdusert, stort sett med makt, over nesten hele verden. Utstyrt med en umettelig trang til å ekspandere og med overlegne våpen gjorde erobrerne resten av verden til et uvillig tillegg til de europeiske stormaktene . . . Folket på disse kontinentene [Afrika, Asia og Amerika] ble kort sagt offer for en ubarmhjertig rovdrift.» Det er sant som det står i Bibelen i Forkynneren 8: 9: «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.»

Kanskje det var denne sørgelige fortiden som fikk en tysk filosof til å si at det eneste vi har lært av historien, er at mennesker aldri har lært noe av historien. Jeremia 10: 23 sier at «menneskets vei ikke står til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt». Denne manglende evnen til å styre våre skritt er noe vi spesielt bør merke oss i dag. Hvorfor? Fordi vi har problemer  som både i antall og i omfang savner sidestykke. Så hvordan skal vi mestre dem?

Problemer uten sidestykke

Aldri før i menneskenes historie har hele jorden vært truet av kombinasjonen av avskoging, jorderosjon, ørkenspredning, omfattende utrydding av plante- og dyrelivet, ødeleggelse av ozonlaget i atmosfæren, forurensning, global oppvarming, hav som dør, og befolkningseksplosjon.

«En annen utfordring som det moderne samfunn står overfor, er det at forandringene skjer så fort,» sier boken A Green History of the World. Ed Ayres, som er redaktør for bladet World Watch, skriver: «Vi står overfor noe som er så fullstendig utenfor vår felles erfaring, at vi egentlig ikke skjønner det, selv om bevisene er overveldende. For oss er dette ’noe’ et bombardement av kjempemessige biologiske og fysiske forandringer i den verden som har holdt oss oppe.»

I betraktning av disse og lignende problemer sier historikeren Pardon E. Tillinghast: «De retningene som samfunnet beveger seg i, er blitt uendelig mer komplekse, og for mange av oss er dilemmaene skremmende. Hva slags veiledning kan historikere komme med i dag til folk som er forvirret? Ikke så mye, ser det ut til.»

Historikerne er kanskje i villrede om hva de skal gjøre, og hva slags råd de skal gi, men slik er det ikke med Skaperen. I Bibelen har han faktisk forutsagt at det i de siste dager skulle være ’kritiske tider, som ville være vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1—5) Men Gud har gått enda lenger og gjort noe som historikerne ikke kan — han har vist hva som er løsningen, som vi skal se i neste artikkel.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 5]

«All historie som blir skrevet av makthavere . . . , må betraktes med den største mistenksomhet.» — MICHAEL STANFORD, HISTORIKER

[Bilde på side 4]

Keiser Nero

[Rettigheter]

Roma, Musei Capitolini

[Bilder på side 7]

Til alle tider har «menneske . . . hersket over menneske til skade for ham»

[Rettigheter]

«The Conquerors» av Pierre Fritel. Deriblant (fra venstre): Ramses II, Attila, Hannibal, Timur Lenk (Tamerlan), Julius Cæsar (midten), Napoleon I, Aleksander den store, Nebukadnesar og Karl den store. Fra boken The Library of Historic Characters and Famous Events, bind III, 1895; fly: USAF-foto