Middelhavsmunkeselene — kommer de til å overleve?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I HELLAS

I SITT epos «Odysseen» skildret Homer dem der de slikket sol på strendene i Hellas. En by i Lilleasia hadde preget mynter med bildet av dem. I Middelhavet og Svartehavet pleide det å myldre av dem. I dag er det imidlertid lite sannsynlig at du vil få se en av disse sky skapningene — middelhavsmunkeselen.

I likhet med de fleste andre pelskledde sjødyr ble middelhavsmunkeselene utsatt for omfattende jakt på 1700- og 1800-tallet. Tusenvis ble slaktet for pelsens, oljens og kjøttets skyld.

Nå er det svært tydelig hvilken skade som er gjort. Det er anslagsvis bare mellom 379 og 530 middelhavsmunkeseler igjen. De står nå på randen av utryddelse. Men det skal tilføyes at slike anslag er «en usedvanlig unøyaktig vitenskap,» sier informasjonsbladet Monachus Guardian.

Er det virkelig for sent å gjøre noe? Hvilke tiltak blir truffet for å beskytte munkeselene?

En vanskelig kamp

Munkeselen har muligens fått navnet sitt fordi dens karakteristiske pelsfarge minner om fargen på klesdrakten til noen religiøse ordener. Den holder hovedsakelig til i vanskelig tilgjengelige klippeområder og sjøgrotter ved Nord-Sporadene i Egeerhavet. Man kan også finne mindre grupper langs kysten av det nordvestlige Afrika og de portugisiske Desertas-øyene. Den kan bli opptil tre meter lang og veie nærmere 275 kilo, så den er en av verdens største selarter.

Et særtrekk ved denne selen er det runde hodet som er dekket av sølvfarget pels. Den har kullsvarte øyne, en snute med store nesebor, to små åpninger til ører, tykke værhår som henger ned, og mange hudfolder som minner om små dobbelthaker. Kroppen er dekket av korte svarte eller sjokoladebrune hår med lysere farger på undersiden. Nyfødte selunger har derimot lange mørke hår på ryggen og noen flekker med hvite hår på magen.

Munkeselens kamp for å overleve blir ikke lettere av at den formerer seg sakte. Hunnen føder ikke mer enn én unge i året. Noe som gjør situasjonen enda verre, er at ikke alle voksne hunner får unger hvert år.

Men det er mer inne i bildet enn lave fødselstall. Dr. Dennis Thoney, førstekonservator ved New York Aquarium for Wildlife Conservation, sier: «Middelhavsmunkeselen formerer seg riktignok sakte, men steinkobben klarer seg utmerket med den samme fødselsraten. Så det er klart at det er andre faktorer som forårsaker at de minker i antall.»

 Under angrep

Forestill deg hvilke ødeleggelser det ville medføre hvis en brann herjet i huset ditt. Alle eiendelene dine — møbler, klær, personlige ting og gjenstander det knytter seg minner til — ville gå tapt. Livet ditt ville bli drastisk forandret. Dette er i alt vesentlig det som har skjedd med middelhavsmunkeselens hjem. Forurensning, turisme, industri og annen menneskelig aktivitet har ført til at store deler av selens naturlige leveområde er blitt ødelagt.

En annen faktor er at munkeselens matforråd er blitt svært redusert på grunn av overfiske. Zoologen Suzanne Kennedy-Stoskopf sier: «Når byttedyrene ikke er lett tilgjengelige, betyr det at den må bruke mer energi på å finne mat.» Så munkeselene har ikke bare mistet store deler av sitt leveområde, men de må også kjempe for i det hele tatt å finne noe å spise!

En annen konsekvens av overfiske er at selene av og til setter seg fast i fiskegarn og drukner. Det hender imidlertid oftere at selen rett og slett blir drept av fiskere. Hvorfor? Fordi selene har lært seg hvordan de skal stjele mat fra fiskegarnene, og dermed ødelegger de garnene. Det fører til at mennesket konkurrerer med dyrene om å få sin andel av et stadig minkende forråd av fisk. Denne kampen har ført til at munkeselen nesten er blitt utryddet.

Siden munkeselen befinner seg nesten på toppen av næringskjeden, ser noen vitenskapsmenn på dette sjøpattedyret som en «indikator-art». Det vil si at hvis det ikke står bra til med den, er det en god indikasjon på at det ikke står bra til med resten av næringskjeden heller. Hvis dette skulle vise seg å være tilfellet, lover det ikke godt for Middelhavets økosystem, for munkeselen er Europas mest truede dyreart.

Kommer de til å overleve?

Ironisk nok er mennesket middelhavsmunkeselens største fiende og samtidig dens viktigste støttespiller. Private og offentlige organer er blitt opprettet for å beskytte selene. Områder er blitt fredet for deres skyld. Utallige studier er blitt foretatt i deres leveområde for å finne ut hvordan man kan hjelpe disse praktfulle dyrene.

I 1988 ble Den greske forening for studium og beskyttelse av middelhavsmunkeselen (MOm) dannet. Forskere fra MOm besøker regelmessig munkeselenes leveområde for å kontrollere antallet og samle informasjon som kan brukes for å beskytte dem.

Et vaktmannskap patruljerer fredede områder med speedbåt. Vaktmannskapet skaffer også til veie informasjon og veiledning til besøkende og fiskere som besøker Hellas’ sjø-nasjonalpark ved Alónnisos på Nord-Sporadene.  Når man finner syke eller skadede seler, sørger vaktmannskapet for nødvendig veterinærhjelp og transport til rehabiliteringsgruppen ved MOm.

Behandlings- og rehabiliteringssentret for seler kan ta seg av foreldreløse, syke eller skadede selunger. Disse blir behandlet og tatt vare på inntil de er i stand til å klare seg selv. Så langt er resultatene lovende. Etter år med rask tilbakegang begynner munkeselbestanden ved Nord-Sporadene å vise de første tegn på økning.

Vil disse anstrengelsene fortsette å bære frukt? Det vil tiden vise. Det er imidlertid klart at det er mer arbeid som må utføres hvis denne truede arten skal overleve. Dr. David Wildt ved Smithsonian Institution sier til Våkn opp!: «Livet i havet er generelt sett i dårlig forfatning. Problemet er at vi egentlig ikke vet nok om hva som er der ute, og vi vet i alle fall ikke riktig hvordan vi skal klare å beskytte det.»

[Ramme på side 17]

Andre munkeseler i fare

Det finnes også munkeseler i andre hav rundt omkring på jorden, og disse selene er også truet. Bladet National Geographic sier at vestindiamunkeselen var «den første selen som Columbus fikk se i Den nye verden. Siden munkeselene holdt til langs strendene og var utnyttbare, ble de snart slaktet ned i hopetall . . . Siste gang det ble registrert at noen hadde sett en vestindiamunkesel, var i 1952».

På øygruppen French Frigate Shoals i Hawaii-øyenes naturreservat ligger det som kanskje blir hawaiimunkeselenes siste tilholdssted. Men de anslagsvis 1300 selene er «hjemsøkt av problemer», trass i at det blir gjort iherdige anstrengelser for å beskytte dem.

Siden våren 1997 er omkring tre fjerdedeler av de 270 middelhavsmunkeselene som holder til langs kysten av Mauritania i Vest-Afrika, blitt utryddet av en epidemi. Ifølge en rapport i Science News var de fleste selene som ble undersøkt, bærere av «et meslingvirus som angriper delfiner, og som ligner på det som forårsaker valpesyke hos hunder».

[Bilde på side 16]

Munkeselene har mange særtrekk, for eksempel et rundt hode og store nesebor

Det er opprettet private og offentlige organer for å beskytte selene

[Rettigheter]

Panos Dendrinos/HSSPMS

[Bilder på side 17]

Etter år med rask tilbakegang begynner munkeselbestanden ved Nord-Sporadene å vise de første tegn på økning

[Rettigheter]

P. Dendrinos/MOm

D. Kanellos/MOm

[Bilde på side 17]

Hawaiimunkesel

[Bilderettigheter på side 15]

Panos Dendrinos/HSSPMS