Min kamp mot en utmattende sykdom

FORTALT AV TANYA SALAY

Fram til for få år siden var jeg en veldig aktiv mor og heltidsforkynner i den lille byen Luverne i Alabama i USA. Livet her er fredelig og rolig. Alt så ut til å gå bra for mannen min, Duke, sønnen min, Daniel, og meg. Så førte en enkel operasjon til en stor forandring i vår livssituasjon.

 PROBLEMENE våre begynte i 1992, da jeg fikk fjernet livmoren. Kort tid senere begynte jeg å få konstante, uutholdelige smerter og hyppig vannlating (50—60 ganger i døgnet). Min gynekolog fikk til slutt ordnet med at jeg fikk time hos en urolog, i håp om å finne fram til årsaken til problemet.

Jeg drog på sykehuset for å få tatt noen prøver. Første gangen diagnostiserte urologen problemet — interstitiell cystitt (IC), en smertefull blærebetennelse. Det var ikke lett å stille diagnosen, for symptomene på IC ligner symptomene på andre urinveislidelser. Dessuten finnes det ikke noen bestemt prøve som kan påvise IC. Derfor må legene utelukke andre lidelser før de kan gi diagnosen IC.

Legen vår sa rett ut at siden det ikke var noen særlig nytte i å gi behandling, måtte jeg til sjuende og sist fjerne blæren! Han sa at det fantes andre behandlingsmåter, men at ingen av dem gav resultater. Dette var naturligvis et hardt slag for oss. Jeg hadde stort sett vært frisk fram til da. Duke og jeg er Jehovas vitner, og vi hadde vært heltidsforkynnere i flere år. Og nå fikk jeg altså beskjed om at jeg måtte fjerne blæren. Jeg er glad for at jeg fikk god støtte fra mannen min.

Vi bestemte oss for å oppsøke en annen urolog. Vi prøvde flere leger. Dessverre var det mange leger på den tiden som visste svært lite om IC. Dessuten har mange urologer sine egne teorier om IC, så den ene anbefaler én behandling, mens den neste anbefaler en annen. Et medisinsk tidsskrift sier: «Sykdommen er som oftest kronisk.» Et annet sier: «Forskerne har ennå ikke funnet fram til noe som kan kurere IC, og de kan heller ikke forutse hvem som kommer til å reagere best på hvilken behandling. . . . Fordi legene ikke vet hva som er årsaken til IC, er behandlingen rettet mot det å lindre symptomene.»

Krampene og den hyppige vannlatingen gav meg så store smerter at jeg var villig til å prøve så å si hva som helst av det legene foreslo. Jeg har prøvd over 40 forskjellige legemidler foruten urter, akupunktur, nerveblokader, epiduralbedøvelse, spinalbedøvelse og transkutan nervestimulering (TNS), som går ut på at svake elektriske impulser sendes inn i kroppen i noen minutter eller timer. Jeg leste så mye jeg kunne om emnet, og det hjalp meg i det minste til å forstå litt av hva som skjedde.

For tiden tar jeg metadon, som er et smertestillende middel, og seks andre medikamenter. Jeg går også regelmessig til en smerteklinikk, hvor jeg får epiduralbedøvelse og steroider mot smertene. For den hyppige vannlatingen går jeg omtrent hver tredje eller fjerde måned på sykehuset for å gjennomgå en såkalt blæreutvidelse, det vil si at blæren spiles ut lik en ballong ved hjelp av væske. Dette har jeg gjort ganske mange ganger. Som regel gir det bedring i noen måneder. Jeg har vært inn og ut av sykehuset over 30 ganger de siste årene.

Hva med den siste utveien, det å fjerne blæren? En autoritet sier: «De fleste leger kvier seg for å operere, for man kan ikke forutsi utfallet hos den enkelte pasient — noen fortsetter å ha symptomer etter at de er operert.» Så for tiden venter jeg med å ta den avgjørelsen.

Noen ganger er smertene så intense og konstante at det kan være fristende å gi opp. Til og med tanken på å gjøre slutt på det hele har streifet meg. Men så tenker jeg på hvilken skam det ville ha ført over Jehovas navn. Jeg ser hvor viktig det er med bønn og personlig studium og også å ha et nært forhold til Jehova, for du vet aldri hva som skjer, som kan forandre livet ditt. Forholdet til Jehova har faktisk reddet livet mitt under sykdommen, for jeg vet at hvis jeg ikke hadde hatt det, hadde jeg tatt livet av meg.

Når jeg ser tilbake på de siste ni årene,  ser jeg hvor fort livet kan bli snudd opp ned. Jeg skjønner at det er riktig, det som står i Forkynneren 12: 1: «Tenk på din Store Skaper i din unge manndoms dager, før de ulykkelige dager begynner å komme og de år er nådd da du sier: ’Jeg har ingen glede av dem.’» Jeg er så takknemlig for at jeg begynte i heltidstjenesten da jeg var 15 år, og fikk holde på i nesten 20 år. I løpet av den tiden kom jeg i et nært forhold til Jehova.

Jeg er takknemlig mot Jehova for mannen min og for sønnen min, Daniel, som begge to har vært en fin støtte for meg. Det er også veldig oppmuntrende når noen i menigheten ringer eller stikker innom. Det er vanskelig for meg å komme meg ut om vinteren, for kulden gjør krampene verre. Da forkynner jeg pr. telefon, noe som gjør at håpet om paradiset hele tiden er virkelig for meg. Jeg gleder meg til den tiden da sykdom og lidelse hører fortiden til og ikke er noe man tenker på mer. — Jesaja 33: 24.