Der hvor dromedarer og villhester løper fritt omkring

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

HVA får det indre av landet, villmarken, i Australia, deg til å tenke på? Et område hvor du kan oppleve hoppende kenguruer og emuer som ikke kan fly, støvete røde ørkener og stekende varme dager? Du har til en viss grad rett — men det er også et område som byr på mange overraskelser.

Visste du at de siste ville dromedarflokkene som finnes, den største flokken med villhester i verden og en horde med esler som det ikke finnes maken til noe sted, har tilholdssted i Australia? Hvordan disse hardføre dyrene har kommet dit og klart å overleve, er for mange en ukjent beretning om tilpasningsevne og motstridende interesser og dessuten en levende påminnelse om forgangne tider.

Bygd med dromedarens hjelp

Noen kvegoppdrettere har i løpet av de siste 40 årene beklaget seg over det samme som en cowboy gjør i boken The Camel in Australia: «Jeg har sett eksempler her på at fem dromedarer praktisk talt rev ned et ti kilometer langt gjerde . . . Ett sted ødela de ikke bare nettingen, men de gikk også løs på stolpene og alt som var.»

Dyre gjerder har ingenting å stille opp mot de lange benene og den massive kroppen til en målbevisst dromedar. Men det var de samme  kraftige benene som gjorde det mulig å bygge forbindelseslinjer tvers over dette kontinentets tørre innland.

Det var dromedarer, som ble importert fra India i 1860, som ledsaget de to oppdagelsesreisende Burke og Wills på deres bemerkelsesverdige ekspedisjon, da de krysset Australia fra sør til nord. Slike tidlige eventyrere foretrakk disse eksotiske skapningene som sitt reisefølge på grunn av deres overlegne styrke og utholdenhet. Dromedarene er nokså økonomiske i drift — de kan bære 300 kilo på ryggen over en 800 kilometer lang strekning og klare seg med bare 15 liter vann.

Disse kameldyrene var svært pålitelige, og de ble brukt til å transportere mat og utstyr til de uutforskede områdene hvor gullfeberen raste. De ble også brukt i forbindelse med byggingen av telefonlinjen fra Adelaide til Darwin og byggingen av den transaustralske jernbane, som forbinder Sydney og Perth. De viste vei gjennom et fire millioner kvadratkilometer stort område, en vei som moderne anleggsmaskiner fortsatt har store problemer med å følge.

I 1922 var tallet på dromedarer i landet kommet opp i 22 000, men da bilen tok over, ble mange av dem sluppet fri. Det skal nå være over 200 000 dromedarer som løper fritt omkring i de australske ørkenområdene, og noen anslår at bestanden vil bli fordoblet innen det har gått seks år.

Men ikke alle dromedarer får løpe fritt omkring. En talsmann for Central Australian Camel Association sa til Våkn opp!: «Australia har den eneste bestand av dromedarer i verden som er fri for sykdommer, og hvert år blir derfor et lite antall eksportert til dyrehager og parker i USA og i Asia.» Lokale turoperatører tilbyr også besøkende rideturer på dromedarryggen, slik at de får oppleve Australias  villmark, hvor det også finnes andre lastedyr i frihet.

Hva er en villhest?

Den første flåten av engelske skip satte sine fanger, soldater og hester i land i Australia i 1788. Hestens historie i dette landet er i likhet med folkets historie både romantisk og tragisk.

I sin iver etter å underlegge seg de nye uutforskede områdene tok de første nybyggerne seg fram til kontinentets fire hjørner på hesteryggen. Herreløse og rømte dyr dannet snart ville bestander, og disse hestene ble kjent som villhester. Det engelske ordet for villhest er brumby, et ord som sannsynligvis kommer fra det aboriginske ordet baroomby, som betyr «vill».

Villhestens ville, frie lynne har satt fantasien i sving hos mange diktere, for eksempel A.B. (Banjo) Paterson. En av folkevisene hans, «The Man From Snowy River», har bidratt til at villhesten står mange australieres hjerte nær. Antall villhester økte etter den første verdenskrig da den australske hesten — en hest som ble avlet fram spesielt med tanke på det australske kavaleri og brukt av den indiske armé — ble sluppet fri fordi etterspørselen etter den var blitt redusert. Det er nå omkring 300 000 ville hester som streifer omkring på kontinentet.

 På sin ferd hamrer de løs på det skjøre jordlaget med hovene sine, i likhet med en smedhammer, og tramper i stykker breddene langs vannhullene. Når tørken kommer, sulter de eller dør av tørst. I et land som allerede sliter med for store kvegflokker, er disse villhestene blitt en uutholdelig byrde. Derfor blir tusenvis av dem avlivet hvert år. Noen blir brukt til menneskeføde, mens andre blir solgt som dyrefôr.

Villhestens slektning, eselet, har imidlertid slått alle rekorder hva antall angår. Siden eselet har formert seg raskere enn villhesten og utbredt seg over et større område enn dromedaren, er det blitt et offer for sin egen framgang.

«Judas-programmet»

Eselet ble i likhet med hesten først importert på slutten av 1700-tallet som lastedyr eller trekkdyr, og det fant seg snart til rette. I løpet av 1920-årene slapp man esler ut i ødemarken i hopetall, og antall esler ble 30 ganger høyere enn den naturlige bestanden av villesler.

Ettersom eslene i likhet med dromedarene er skapt til et liv i ørkenen, holder de på svetten når de mister væske, og de overlever et væsketap som tilsvarer 30 prosent av sin egen kroppsvekt. (Et væsketap på 12—15 prosent ville ha tatt livet av mange andre pattedyr.) De foretrekker å beite på frodige beitemarker, men trives også med å spise grove planter som kveget ikke er interessert i. I 1970-årene streifet over 750 000 esler omkring på halvparten av kontinentet. Denne økende mengden ble en trussel mot økologien og kvegindustrien, og noe måtte gjøres.

Fra 1978 til 1993 ble derfor over 500 000 esler systematisk avlivet bare i det nordvestlige Australia. For tiden blir 300 esler utstyrt med radiosendere i forbindelse med det såkalte Judas-programmet. Når disse eslene blir sluppet fri for at de skal slå seg sammen med flokken sin, blir de oppsporet av helikoptre, og resten av eselflokken blir avlivet på en hensynsfull måte. Når «Judas-eselet» oppsøker en annen eselflokk, blir denne flokken også oppsporet og avlivet.

«Dette er et problem vi har hatt lenge,» sa en tjenestemann i landbrukstilsynet i Vest-Australia til Våkn opp! Han sa videre: «Hvis små eselbestander med evne til å formere seg blir overlatt til seg selv, kommer det til å bli like mange esler igjen som i 1970-årene. . . . Folk forstår ofte ikke hvorfor disse dyrene blir avlivet og etterlatt der hvor de faller. Men mange vet ikke hvor utilgjengelige disse områdene er. Det finnes ingen veier her ute, og de fleste områdene kan bare nås med helikopter. Det var menneskenes inngripen som forårsaket problemet, så vi må forsøke å begrense skaden på en måte som er så hensynsfull som mulig.»

Hardføre og meget fruktbare

Det er forståelig hvis du nå tror at det i det indre av Australia eksisterer det rene trafikk-kaos av uønskede pakkdyr. Men villmarken i Australia er svært stor. Disse dyrene streifer omkring på et område på størrelse med Europa, nesten like avsides som månen og med et terreng som kan minne om begge steder. Bare det å oppspore dyreflokkene er en utfordring, for ikke å snakke om å holde dem under kontroll.

Disse hardføre og meget fruktbare dyrene er i motsetning til mange andre dyrearter som er truet av utryddelse, blitt fast inventar i landskapsbildet. De har ingen naturlige fiender, er fri for sykdommer og løper fritt omkring i Australias villmark!

[Bilde på side 16]

Omkring 200 000 dromedarer løper fritt omkring i Australias ørkenområder

[Rettigheter]

Agriculture Western Australia

[Bilder på sidene 16 og 17]

Villhester løper fritt omkring i utkanten av Simpson Desert

[Bilde på side 17]

Et dromedarfølge transporterer ull, 1929

[Rettigheter]

Image Library, State Library of New South Wales

[Bilde på side 18]

En flokk villhester drives sammen ute i villmarken

[Rettigheter]

© Esther Beaton

[Bilde på side 18]

En radiosender blir montert på et «Judas-esel»

[Rettigheter]

Agriculture Western Australia