Jeg forherliger ikke lenger krig, men jager etter fred

Fortalt av Dorothy Horle

Jeg ble født i 1919 i en italiensk katolsk familie i byen Wilmington i den amerikanske delstaten Delaware. Selv om foreldrene mine aldri selv gikk til gudstjeneste, sendte de meg og de to søstrene mine til kirken. De imponerende kirkebygningenes praktfulle arkitektur, statuer og pomp og prakt gjorde sterkt inntrykk på meg.

ETTER hvert som årene gikk, mistet jeg interessen for katolisismen. Kirken la ingen vekt på Bibelen, som faren min hadde så stor respekt for og leste regelmessig i. Jeg var opprørt over at menighetsbladet oppgav navnene på dem som hadde gitt bidrag, og hvor mye de hadde gitt. Det gikk også mange rykter om villfarne prester. Da jeg var 15, var jeg ikke lenger praktiserende katolikk. Dette gav meg mer tid til å holde på med kunststudiene mine.

Karriere som kunstner

I 1940, da jeg var 21 år, giftet jeg meg med William Horle, en ung mann som likte å tegne alt som hadde med det militære å gjøre — fly, soldater, skytevåpen og skip. Bill (William) var glad for at jeg var kunstner, og han kjøpte det første settet med oljefarger til meg. Jeg begynte å lære meg de teknikkene som de gamle mestere brukte.

Etter at vi hadde vært gift i omkring to år, begynte Bill å lage miniatyrsoldater av bly på hobbybasis. Leketøyssoldater? På ingen måte! Han ønsket å skape kunstgjenstander. Andre håndverkere arbeidet med plast, tre eller gips, men det passet godt for Bill å arbeide med bly siden han var utdannet maskinist.

Han laget en modell, deretter en form og så støpte han figuren i bly. Med tiden ble han ganske flink til å sette sammen og lodde de støpte delene til figurene og foreta den siste finpussen, som bestod i å file og polere. Han brukte først stukkgips, men gikk senere over til gips som er laget av dentallegeringer. Det gjorde det mulig for ham å arbeide med finere detaljer.

Etter at hver metallgjenstand var ferdig, var det min oppgave å påføre de siste detaljene. Vi foretok grundige undersøkelser og fant beskrivelser av gamle militæruniformer — til og med av hvilke knapper, snorer, bånd, distinksjoner og farger som var blitt brukt.

Jeg gjorde bruk av forstørrelsesglass og påførte oljer og maling som var beregnet på metall. Dette fikk miniatyrmodellene til å virke livaktige. I den lille kjelleren vår i Philadelphia i Pennsylvania laget vi blant annet indianere, borgerkrigssoldater, amerikanske marinesoldater, hester og ryttere fra napoleonstiden, egyptiske mamelukker og algeriske suaver.

 Bill fikk så en forespørsel fra den amerikanske marine om han kunne lage en utstilling av den første hesteekvipasje i Peking (nå Beijing) i Kina før 1939. Vi arbeidet uopphørlig med prosjektet, og i 1954 presenterte vi det for Smithsonian Institution i Washington, D.C. Noen år senere spurte president Lyndon Johnson om utstillingen kunne flyttes til Det hvite hus. Det gikk vi naturligvis med på.

Vi solgte aldri miniatyrmodellene våre, men Bill gav bort hundrevis av dem. Vi fikk positiv omtale i mange bøker om miniatyrsoldater. Arbeidet vårt ble vist på verdensutstillingen i 1965, som ble arrangert i Flushing Meadow i Queens i New York. Museer spurte etter modellene våre. Bruce Catton, en historiker med den amerikanske borgerkrig som spesialfelt, brukte mange av våre dioramaer og miniatyrmodeller som illustrasjoner i bøkene sine.

Spørsmål angående livet vokser fram

Omtrent da jeg rundet 40, begynte ting å forandre seg for meg. Jeg begynte å tenke på Gud. En juledag brant fem katolske barn inne i et hus mens foreldrene deres var i kirken. Jeg tenkte: «Hvordan kunne Gud tillate at noe slikt skjedde på hans fødselsdag?» Jeg fant en bok som fortalte om grusomhetene i det jødiske holocaust. Disse og andre fryktelige hendelser i verden fikk meg til å spørre: «Hvor er Gud? Han gjør ikke det han skal!»

Jeg fulgte fars tidligere eksempel og tenkte at svaret måtte finnes i Bibelen. Derfor oppsøkte jeg den katolske prestegården i nærheten av hjemmet vårt i Philadelphia og gjorde en avtale med en prest om å få snakke med ham om Bibelen. Jeg ventet og ventet, men han kom ikke. I fire uker på rad drog jeg til prestegården, men jeg fikk ikke en eneste samtale med presten.

En kveld så jeg opp på himmelen og bad i fortvilelse: «Jeg vet ikke hvem du er. Jeg vet ikke hvilken religion du bruker, men jeg vet at du er der. La meg få lære deg å kjenne!» Kort tid senere kom Jehovas vitner til døren min.

Jeg hadde fra tid til annen sett Jehovas vitner parkere bilene sine, stige ut og gå til forskjellige dører. Selv om jeg ikke visste noe om dem eller hvorfor de kom, var jeg blitt nysgjerrig på virksomheten deres.

Den dagen i 1961 da Jehovas vitner kom til meg, var jeg nedtrykt fordi jeg ikke kom noen vei i min søken etter Gud. Jeg holdt på med å vaske inngangsdøren til huset vårt da en middelaldrende kvinne som het Marge Brion, kom gående opp trappen til verandaen og hilste på meg. Til å begynne med enste jeg henne ikke. Men da hun begynte å snakke om at jorden skulle forvandles til et vakkert paradis, slukte jeg hvert ord hun sa. Til slutt spurte hun: «Hører du etter?»

Jeg gjentok alt hun hadde sagt, også det skriftstedet hun hadde sitert fra Jesaja 55: 11.  Så snudde jeg meg, grep henne i armen og sa: «Kom inn!» Hun gav meg min første bibel og bibelstudieboken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Hun tilbød seg også å komme regelmessig og drøfte Bibelen med meg — akkurat et slikt tilbud som jeg hadde håpet at den katolske kirke skulle gi meg.

Jeg hadde bibelstudium to ganger i uken og gjorde raske framskritt. Jeg forstod ganske snart at jeg hadde funnet sannheten. Det å lære Guds navn, Jehova, å kjenne var en svært følelsesmessig opplevelse for meg. (Salme 83: 18) Tenk på det — dette var den Gud som jeg helt fra jeg var barn hadde lengtet etter å få kjennskap til! Jeg forstod også at hans Sønn, Jesus Kristus, ikke er noen mystisk del av en treenig guddom. (Johannes 14: 28) Det gikk ikke lang tid før jeg overvar Jehovas vitners kristne møter og lengtet etter å bli en heltidsforkynner av Bibelens budskap.

Jeg treffer viktige valg

Jeg stod nå overfor min største prøve. Skulle jeg bryte ut av kunstnerteamet William og Dorothy Horle? Hvordan kunne jeg tjene fredens Gud og hans Sønn, Fredsfyrsten, og samtidig forherlige krig gjennom kunsten? (Jesaja 9: 6) Hadde ikke Jehova lovt at han skulle få «kriger til å opphøre til jordens ytterste ende»? (Salme 46: 9) Så hvorfor skulle jeg fortsette med noe som Gud vil gjøre slutt på? Og profeterte ikke Jesaja at Guds folk skulle «smi sine sverd om til plogskjær» og ikke mer lære å føre krig? (Jesaja 2: 4) Jeg tenkte og bad lenge og intenst. «Jeg kan ikke male dem mer!» Det var den beslutningen jeg traff. Den 25. april 1964 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Bill hadde ofte sagt at han var så lei seg for at vi en dag ville måtte dø. Etter at jeg hadde begynt å studere Bibelen, kunne jeg si til ham: «Bill, vi kan få leve evig i Guds nye verden!» (Jesaja 25: 8; Åpenbaringen 21: 4, 5) Han trodde at jeg var blitt gal. Da jeg forklarte ham hvorfor jeg ikke hadde samvittighet til å male militærmodellene mer, ble han sint og truet med å forlate meg. Senere gjorde han også det.

Bill laget militærmodeller på egen hånd i mange år. Men han flyttet ikke så langt unna, og han støttet alltid meg og sønnen vår, Craig, som var blitt født i 1942. I 1988 kom Bill tilbake, og vi holdt sammen i ti år, helt til han døde.

I mellomtiden, i 1966, nådde jeg målet mitt — jeg begynte som pioner. Siden da har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg hadde det privilegium å studere Bibelen med min eldre søster. Hun tok imot dens lære og ble et aktivt Jehovas vitne, noe hun er den dag i dag. Far lyttet til Bibelens budskap, og etter to uker begynte han å overvære møtene i Rikets sal. Han ble døpt da han var 75 år, og han var trofast mot Gud helt til han døde 81 år gammel. Selv om mor døde før hun rakk å innvie seg til Jehova, godtok hun også ham som sin Gud. Hun ble nesten 94.

I årenes løp er jeg blitt rikt velsignet av Jehova, fredens Gud. I en alder av 81 er jeg fortsatt pioner, selv om jeg har problemer med å gå. Jeg føler det slik som apostelen Paulus gjorde. Han skrev: «Jeg er takknemlig mot Kristus Jesus, vår Herre, som har gitt meg kraft, fordi han betraktet meg som trofast ved å sette meg til en tjeneste.» (1. Timoteus 1: 12) For en velsignelsesrik tjeneste det har vært! Mange av dem jeg har studert Bibelen med, har gitt avkall på mye for å kunne tjene vår barmhjertige Gud.

Jeg er oppriktig lei for at ikke hele familien min har reagert positivt på Bibelens sannhet. Kanskje flere vil gjøre det med tiden. Men i mitt tilfelle har Jesu ord om at hans disipler skulle «få hundre foll nå i denne tiden — hus og brødre og søstre og mødre og barn», vist seg å være sanne. (Markus 10: 30) Jehova har virkelig gjort meg rik. For en ære og en glede å kunne bytte bort berømmelse og krig mot Gud og fred!

[Bilde på side 22]

Sammen med general L.C. Shepherd jr. i 1954

[Rettigheter]

Defense Dept. photo (Marine Corps)

[Bilde på side 23]

(Naturlig størrelse)

[Bilde på side 24]

Jeg er nå 81 og har vært pioner i over 30 år