Storbyene — hvorfor i krise?

«Kom, la oss bygge oss en by og også et tårn som har sin topp i himlene, . . . så vi ikke blir spredt ut over hele jordens overflate.» — 1. Mosebok 11: 4.

DISSE ordene, som ble uttalt for over 4000 år siden, innvarslet byggingen av den store byen Babel.

Babel, som senere ble kalt Babylon, lå på de en gang så fruktbare Sinears sletter i Mesopotamia. Men stikk i strid med det folk vanligvis tror, var ikke Babel den første byen Bibelen forteller om. Det oppstod faktisk byer før vannflommen på Noahs tid. Morderen Kain grunnla den første byen det fortelles om. (1. Mosebok 4: 17) Denne byen, som ble kalt Hanok, var sannsynligvis ikke stort større enn en befestet bosetning eller husklynge. Babel var på den annen side en stor by — et framstående senter for falsk tilbedelse hvor man bygde et imponerende religiøst tårn. Men byen Babel og dens beryktede tårn stod i sterk opposisjon til Guds hensikt. (1. Mosebok 9: 7) Ifølge Bibelen grep derfor Gud inn ved å forvirre bygningsarbeidernes språk og på den måten sette en stopper for deres ærgjerrige religiøse planer. Gud «spredte . . . dem derfra ut over hele jordens overflate,» sier 1. Mosebok 11: 5—9.

Dette førte naturlig nok til at det oppstod byer rundt omkring. I byene kunne innbyggerne tross alt få beskyttelse mot angrep fra fiender. I byene var det mulig for dem som drev med jordbruk, å lagre og få avsetning for varene sine. Da markedsplassen oppstod, kunne dessuten mange innbyggere skaffe seg et annet levebrød enn landbruksvirksomhet. Boken The Rise of Cities sier: «Så snart innbyggerne i en by slapp å leve fra hånd til munn, kunne de velge mellom en rekke spesialiserte yrker: kurvmakeri, pottemakeri, spinning, veving, garving, tømring og muring — hva markedet enn måtte gi rom for.»

Byene fungerte som et effektivt distribusjonssenter for de varene som ble produsert. Tenk over beretningen i Bibelen om en alvorlig hungersnød i Egypt. Førsteministeren, Josef, fant det tilrådelig å la folket bo i byer. Hvorfor? Tydeligvis fordi dette gjorde det lettere å få fordelt de resterende matforsyningene. — 1. Mosebok 47: 21.

Byene økte også mulighetene for kommunikasjon og sosialt samkvem mellom folk i en  tid med saktegående og få transportmidler. Dette igjen satte fart i sosiale og kulturelle forandringer. Byene ble sentre for nyvinninger og fremmet den teknologiske utvikling. Etter hvert som nye ideer strømmet fritt, oppstod det nytenkning på det vitenskapelige, religiøse og filosofiske området.

Uoppfylte drømmer

I vår tid har byene fortsatt mange av de samme fordelene. Det er derfor ikke så merkelig at de fortsatt tiltrekker seg millioner — særlig i land hvor livet på landsbygda er blitt svært vanskelig. Men for mange som flytter til byene, går drømmen om et bedre liv ikke i oppfyllelse. Boken Vital Signs 1998 sier: «Ifølge en fersk undersøkelse som er foretatt av Population Council [Befolkningsrådet], er livskvaliteten til folk i mange byer i utviklingslandene i dag dårligere enn den er på landsbygda.» Hvorfor er det slik?

Henry G. Cisneros skriver i boken The Human Face of the Urban Environment: «Når fattige mennesker blir konsentrert i klart definerte geografiske områder, vokser problemene deres eksponentielt. . . . Den økende konsentrasjonen av fattige mennesker, hovedsakelig minoritetsgrupper, er blitt fulgt av stadig stigende arbeidsledighet, økt behov for sosialhjelp over lengre tid, store folkehelseproblemer og det som er mest skremmende, økt kriminalitet.» Boken Mega-city Growth and the Future sier i tråd med dette: «Den massive tilstrømningen av folk fører ofte til høy arbeidsledighet og mangelfull sysselsetting fordi arbeidsmarkedet kanskje ikke kan ta imot det voksende antall arbeidssøkere.»

Det stigende antall gatebarn er et hjerteskjærende vitnesbyrd om den dype fattigdom som finnes i byene i utviklingslandene. Ifølge noen overslag er det så mange som 30 millioner gatebarn verden over! «Fattigdom og andre problemer har svekket familiebåndene slik at gatebarna er blitt tvunget til å klare seg selv.» (Mega-city Growth and the Future) Slike barn frister ofte en kummerlig tilværelse ved å plukke søppel, tigge eller utføre simpelt arbeid på lokale markeder.

Andre dystre realiteter

Fattigdom kan føre til kriminalitet. I en søramerikansk by som er kjent for sin nyskapende og moderne arkitektur, er kriminaliteten blitt så utbredt at byen raskt er i ferd med å bli et landskap som består av jerngitter. Både rike  og fattige borgere setter opp jerngjerder for å beskytte seg selv og sin eiendom. De lever i virkeligheten i bur. Noen setter til og med opp gjerdene før husene deres er ferdige.

Store befolkningsgrupper er også en belastning for en bys evne til å yte slike primære tjenester som gode vann- og sanitærforhold. I en storby i Asia er det blitt anslått at det er behov for 500 000 offentlige toaletter. Men en fersk undersøkelse viste at det bare fantes 200 toaletter som fungerte!

Noe som heller ikke må overses, er den ødeleggende virkning overbefolkning ofte har på lokalmiljøet. Nærliggende landbruksdistrikter forsvinner etter hvert som bygrensene utvides. Tidligere generaldirektør i UNESCO, Federico Mayor, sier: «Byer forbruker enorme mengder energi, bruker opp vannforsyninger og sluker mat og materialer. . . . Byenes fysiske omgivelser er utpint; de kan ikke lenger skaffe til veie ressursene eller ta imot avfallsproduktene.»

Storbyproblemer i vestlige land

Situasjonen i vestlige storbyer er kanskje ikke like alvorlig, men det finnes problemer der også. Boken The Crisis of America’s Cities sier for eksempel: «Amerikanske byer i dag er preget av vold i usedvanlig stort omfang. . . . Utbredelsen av vold i amerikanske byer er så alvorlig at man i medisinske tidsskrifter har begynt å sette av betydelig plass til den som et av de større folkehelsespørsmålene i vår tid.» Vold er som kjent en svøpe i mange storbyer over hele verden.

Den negative utviklingen i storbymiljøet er én av grunnene til at arbeidsgivere ser på mange byer som lite attraktive. Boken The Human Face of the Urban Environment sier: «Bedrifter har lagt ned fabrikker og verksteder og flyttet ut til forstedene eller til utlandet. De har etterlatt seg ’avsvidde marker’ — tomme bygninger på forurensede tomter, med giftige stoffer begravd i grunnen, helt uegnet til bebyggelse.» Som følge av dette oppstår det i mange byer konsentrasjoner av fattige mennesker i områder «hvor miljøproblemer altfor lett blir ignorert — hvor kloakksystemene bryter sammen, hvor vannrenseanleggene ikke er gode nok, hvor skadedyr hjemsøker boliger og tomter som er fylt med søppel, hvor små barn spiser blyholdig maling fra veggene i forfalne boligbygninger . . . hvor ingen later til å bry seg». I slike omgivelser florerer kriminaliteten, volden og fortvilelsen.

Vestlige storbyer har dessuten problemer med å yte grunnleggende tjenester. I 1981 skrev forfatterne Pat Choate og Susan Walter en bok om infrastrukturen i Amerika hvor de sa: «Amerikas offentlige anlegg blir utslitt hurtigere enn de blir byttet ut.» (America in Ruins—The Decaying Infrastructure) Forfatterne gav uttrykk for stor bekymring over antall broer som rustet, veier som ble dårligere og dårligere, og kloakksystemer som brøt sammen i større byer.

Tjue år senere er infrastrukturen i storbyer som New York fortsatt skrantende. En artikkel i New York Magazine beskrev et stort vanntunnelprosjekt. Det har pågått i omkring 30 år og omtales som det enkeltstående største infrastrukturelle prosjektet på den vestlige halvkule. Det kommer til å koste omkring fem milliarder dollar. Når det er ferdig, vil vanntunnelen kunne forsyne New York med omkring fire milliarder liter vann om dagen. «Men til tross for denne formidable gravingen,» sier artikkelforfatteren, «er tunnelen bare ment som et supplement til de allerede eksisterende rørledninger, som for første gang, siden de ble lagt ned i begynnelsen av [det 20.] århundret, vil kunne bli reparert.» Ifølge en artikkel i The New York Times vil reparasjonene av resten av byens forfalne infrastruktur — T-banen, hovedvannledningene, veiene og broene — komme til å koste anslagsvis 90 milliarder dollar.

New York er neppe den eneste byen som har problemer med å yte de nødvendige tjenester. En rekke store byer har faktisk vist seg å være sårbare for sammenbrudd av en rekke grunner. I februar 1998 ble Auckland på New Zealand lammet i over to uker på  grunn av en katastrofal svikt i strømtilførselen. Innbyggerne i Melbourne i Australia var uten varmt vann i 13 dager da gasstilførselen ble stengt på grunn av en industriulykke ved et produksjonsanlegg.

Så har vi et problem som så å si alle større byer har — trafikkork. Arkitekten Moshe Safdie sier: «Det er en grunnleggende konflikt — et misforhold — mellom byenes størrelse og kapasiteten til byenes transportsystemer. . . . Eldre byer har måttet tilpasse sine indre byområder til en trafikkmengde som var utenkelig på den tiden da byene ble bygd.» Ifølge The New York Times er det alltid trafikkork i byer som Kairo, Bangkok og São Paulo.

Trass i alle disse problemene ser det ut til at tilstrømningen til byene bare fortsetter. Bladet The UNESCO Courier sier det slik: «Byen synes, med rette eller urette, å tilby innbyggerne framgang og frihet, en visjon om muligheter, en uimotståelig dragning.» Men hvilken framtid er det for verdens storbyer? Finnes det noen realistiske løsninger på deres problemer?

[Uthevet tekst på side 5]

«Den massive tilstrømningen av folk fører ofte til høy arbeidsledighet og mangelfull sysselsetting»

[Bilde på side 7]

Trafikkork er et stort problem i mange byer

[Bilde på side 7]

Millioner av gatebarn må klare seg selv

[Bilde på side 7]

Mange som bor i byen, får aldri oppfylt sine drømmer om et bedre liv