Et hovedmål for det sovjetiske angrep

TIL tross for de innrømmelser Sovjetunionen gjorde overfor den russisk-ortodokse kirke for å vinne den annen verdenskrig, fortsatte myndighetene å ha et kvelertak på kirkens virksomhet. The Sword and the Shield, en bok som ble skrevet i 1999, og som handler om historien til KGB (Komiteen for statens sikkerhet), sier at «KGB var langt mer bekymret  for den ’statsfiendtlige’ virksomheten til kristne som den ikke hadde noen direkte kontroll over». Hvilke religiøse grupper var det?

Den største av dem var den gresk-katolske kirke i Ukraina, som nå er den unerte ukrainske kirke. Den hadde omkring fire millioner medlemmer. The Sword and the Shield sier at «alle unntatt to av dens ti biskoper, foruten mange tusen prester og kirkemedlemmer, døde for sin tro i de sibirske gulagene [arbeidsleirene]». Andre mål for KGB var de uregistrerte protestantiske kirkene, som myndighetene heller ikke hadde direkte kontroll over. I slutten av 1950-årene anslo KGB at disse protestantiske gruppene til sammen hadde omkring 100 000 medlemmer.

KGB betraktet Jehovas vitner som en protestantisk gruppe, som de i 1968 antok hadde omkring 20 000 medlemmer i Sovjetunionen. Fram til den annen verdenskrigs utbrudd i 1939 var Jehovas vitner svært få i antall, og myndighetene brydde seg lite eller ingenting om dem. Men situasjonen forandret seg dramatisk da det plutselig dukket opp flere tusen Jehovas vitner i Sovjetunionen. Hvordan gikk dette til?

Begynnelsen på en oppsiktsvekkende økning

I sin bok Religion in the Soviet Union, som kom ut i 1961, bemerket Walter Kolarz to faktorer som hadde bidratt til denne oppsiktsvekkende økningen. Den ene var at «de territoriene som Sovjetunionen la under seg i 1939—40» — Latvia, Litauen, Estland og Moldova — hadde mange «aktive grupper av Jehovas vitner». I tillegg ble deler av det østlige Polen og Tsjekkoslovakia, som hadde mer enn tusen Jehovas vitner, også lagt inn under Sovjetunionen og ble en del av Ukraina. Alle disse vitnene ble billedlig talt transplantert inn i Sovjetunionen over natten.

En ytterligere økning, «hvor utrolig det enn kan virke,» som Kolarz uttrykte det, kom som følge av «de tyske konsentrasjonsleirene». Nazistene hadde fengslet tusener av Jehovas vitner fordi de hadde nektet å støtte Hitler og hans angrepskrig. Kolarz forklarte at russiske fanger i disse leirene «hadde beundret ’vitnenes’ mot og standhaftighet og antagelig av den grunn funnet deres teologi tiltalende». Som følge av det vendte mange unge russere i disse leirene tilbake til Sovjetunionen med en nyvunnet tro på Jehova Gud og hans vidunderlige hensikter med jorden. — Salme 37: 29; Åpenbaringen 21: 3, 4.

På grunn av slike faktorer kom antallet av Jehovas vitner i Sovjetunionen raskt opp i flere tusen. I begynnelsen av 1946 var det minst 1600 vitner, og innen utgangen av tiåret var det godt over 8000. KGB, som jo var spesielt bekymret over «virksomheten til kristne som den ikke hadde noen direkte kontroll over», betraktet denne veksten med uro.

Angrepene begynner

Til tross for at Jehovas vitner i Sovjetunionen utgjorde et relativt lite antall, ble deres nidkjære forkynnelsesvirksomhet snart utsatt for angrep fra de sovjetiske myndigheter. I Estland begynte angrepet i august 1948, da fem  av dem som tok ledelsen i arbeidet, ble arrestert og fengslet. «Det ble snart tydelig at KGB gjerne ville arrestere alle,» bemerket Lembit Toom, et av Jehovas vitner i Estland. Dette var tilfellet overalt hvor det fantes Jehovas vitner i Sovjetunionen.

De sovjetiske myndigheter framstilte Jehovas vitner som de verste forbrytere, og som en alvorlig trussel mot den ateistiske sovjetstaten. Overalt ble de derfor kjeppjaget, arrestert og fengslet. The Sword and the Shield sier: «Den ekstreme Jehovist-fokuseringen til høytstående tjenestemenn i KGB var kanskje det fremste eksempel på deres mangel på enhver sans for proporsjoner når de hadde å gjøre med selv de mest ubetydelige former for avvikende meninger.»

Denne ekstreme fokuseringen kom tydelig til uttrykk i det godt planlagte angrepet som ble rettet mot Jehovas vitner i april 1951. For bare to år siden skrev professor Sergej Ivanenko, en respektert russisk forsker, boken O ljudjakh nikogda nje rasstajusjtsjikhsja s bibliej (Et folk som aldri er uten sine bibler). I denne boken skriver han at tidlig i april 1951 «ble mer enn 5000 familier av Jehovas vitner fra den ukrainske, den hviterussiske og den moldaviske sovjetrepublikken og fra de baltiske sovjetrepublikkene sendt til ’en permanent bosetning’ i Sibir, Det fjerne østen eller Kasakhstan».

Verdt å minnes

Kan du forestille deg hvilket arbeid et slikt angrep måtte medføre — å lete opp flere tusen familier av Jehovas vitner over et så stort område i løpet av én dag? Tenk hva det måtte innebære å organisere flere hundre, om ikke flere tusen, mannskaper, som for det første måtte identifisere vitnene og så samtidig i ly av mørket foreta razziaer i hjemmene deres. Deretter måtte man stue disse menneskene sammen i vogner og andre kjøretøyer og transportere dem til jernbanestasjoner, hvor de ble plassert i godsvogner.

Tenk også over hvilke lidelser dette måtte innebære for vitnene. Kan du se for deg hvordan det måtte være å bli tvunget til å reise tusenvis av kilometer — i opptil tre eller flere uker — i overfylte, uhygieniske godsvogner, hvor en bøtte var eneste sanitæranlegg? Og prøv å forestille deg at du blir satt av i ødemarken i Sibir, vel vitende om at du må slite hardt for å overleve i slike ugjestmilde omgivelser.

Denne måneden er det 50 år siden forvisningen av Jehovas vitner i april 1951. For å gjøre kjent beretningen om disse vitnenes trofasthet til tross for flere tiår med forfølgelse er det blitt gjort videoopptak av intervjuer med gjenlevende av dem. Disse intervjuene viser at forsøk på å hindre mennesker i å tilbe Gud er dømt til å mislykkes til sist — slik tilfellet også var i forbindelse med de første kristne.

 Hva forvisningen førte til

De sovjetiske myndigheter fikk snart erfare at det å få vitnene til å slutte å tilbe Jehova var mye vanskeligere enn de hadde forestilt seg. Til tross for at fangevokterne kom med innvendinger, sang vitnene lovsanger til Jehova mens de ble tvunget av gårde til det stedet som de var forvist til, og på utsiden av jernbanevognene hang de opp skilt hvor det stod: «Jehovas vitner om bord.» Et vitne sa: «På jernbanestasjonene langs denne strekningen så vi andre tog som fraktet dem som var blitt forvist, og vi så skiltene som var blitt hengt opp på utsiden av jernbanevognene.» Dette var virkelig til stor oppmuntring!

Så istedenfor å bli motløse gjenspeilte de som ble forvist, den samme ånd som Jesu apostler la for dagen. Etter å ha blitt pisket og fått befaling om å slutte å forkynne «fortsatte de,» forteller Bibelen, «uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus». (Apostlenes gjerninger 5: 40—42) Ja, som Kolarz sa om forvisningen: «Dette var ikke slutten for ’vitnene’ i Russland, men bare begynnelsen på et nytt kapittel i deres proselyttmakeri. De prøvde til og med å utbre sin tro når de stanset på stasjonene på vei til det stedet som de var forvist til.»

 På de forskjellige stedene som vitnene ble forvist til, fikk de ord på seg for å være lydige og hardt arbeidende mennesker. Men samtidig sa de i likhet med Kristi apostler i virkeligheten til sine undertrykkere: ’Vi kan ikke holde opp med å tale om vår Gud.’ (Apostlenes gjerninger 4: 20) Mange lyttet til det vitnene forkynte, og begynte å tjene Gud sammen med dem.

Resultatet ble akkurat slik Kolarz uttrykte det: «Sovjetmyndighetene kunne ikke ha gjort noe bedre for utbredelsen av deres tro enn å deportere dem. ’Vitnene’ ble ført ut av isolasjonen i landsbyene [i de vestlige sovjetrepublikkene] og tatt med ut i en større verden, selv om dette var den fryktelige verden som konsentrasjonsleirene og slavearbeidsleirene utgjorde.»

Forsøk på å hindre vekst

Med tiden tydde de sovjetiske myndigheter til forskjellige midler for å stanse Jehovas vitners virksomhet. Ettersom voldsom forfølgelse ikke hadde gitt de ønskede resultater, ble det satt i gang et nøye planlagt program som gikk ut på å spre løgnpropaganda om vitnene. Bøker, filmer og radioprogrammer — og også infiltrasjon av trente KGB-agenter i flere menigheter — var alt sammen noe man gjorde bruk av for å spre slik propaganda.

Den utstrakte misvisende framstillingen gjorde at mange med urette så på Jehovas vitner med frykt og mistillit, noe som framgår av en artikkel som stod i den kanadiske utgaven av Det Beste for august 1982. Artikkelen var skrevet av Vladimir Bukovskij, en russer som fikk lov til å emigrere til England i 1976. Han skrev: «En kveld i London la jeg tilfeldigvis merke til et skilt på en bygning der det stod: JEHOVAS VITNER . . . Jeg kunne ikke lese videre; jeg ble helt lamslått, nesten slik at jeg fikk panikk.»

Bukovskij forklarte hvorfor han ble unødig engstelig: «I vårt land bruker myndighetene medlemmene av denne sekten som busemenn som man skremmer barn med . . . I SSSR ser du ’vitner’ av kjøtt og blod bare i fengsler og konsentrasjonsleirer. Og her stod jeg foran et hus, et skilt. Kunne noen gå inn og drikke en kopp te sammen med dem?» spurte han. For å understreke grunnen til sin frykt sa Bukovskij: «I vårt land blir ’vitnene’ forfulgt i like stort raseri som mafiaen blir det i deres land, og de er omgitt av det samme hemmelighetskremmeri.»

Til tross for at vitnene ble utsatt for voldsom forfølgelse og løgnpropaganda, var de standhaftige og økte i antall. Sovjetiske propagandabøker, for eksempel boken med tittelen «Sannheten om Jehovas vitner», som i 1978 hadde et opplag på 100 000 eksemplarer på russisk, framholdt behovet for å trappe opp propagandaen mot Jehovas vitner. Forfatteren, V.V. Konik, som beskrev hvordan vitnene fortsatte å forkynne til tross for strenge restriksjoner, kom med følgende råd: «Sovjetiske religionsforskere bør lære seg mer effektive metoder for å få bukt med Jehovas vitners lære.»

Hvorfor et hovedmål for angrepet?

Kort sagt var Jehovas vitner et hovedmål for det sovjetiske angrep på religionen fordi de etterlignet Jesu første etterfølgere. I det første århundre hadde apostlene fått befaling om  «ikke å fortsette å undervise på grunnlag av [Jesu] navn». Ikke desto mindre klaget deres motstandere senere: «Se, dere har fylt Jerusalem med deres lære.» Apostlene nektet ikke for at de hadde forkynt til tross for befalingen om ikke å gjøre det, men de svarte i stedet respektfullt: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 27—29.

Jehovas vitner i vår tid tar også alvorlig Jesu påbud til sine etterfølgere om «å forkynne for folket og å avlegge et grundig vitnesbyrd». (Apostlenes gjerninger 10: 42) I sin bok The Kremlin’s Human Dilemma skrev Maurice Hindus at det var Jehovas vitners «ukuelige vilje til å forkynne evangeliet» som gjorde dem «spesielt upopulære i Moskva og [førte til] at det stadig kom til sammenstøt mellom dem og det sovjetiske politi». Han la til: «Det er ingenting som kan stoppe dem. Når de blir undertrykt ett sted, dukker de opp et annet sted.»

«Så vidt jeg vet,» skrev den russiske historikeren Sergej Ivanenko, «var Jehovas vitners organisasjon den eneste religiøse organisasjon i SSSR som økte i antall til tross for forbud og forfølgelse.» Andre religionssamfunn fortsatte som kjent også å eksistere, innbefattet det mest framstående av dem alle, den russisk-ortodokse kirke. Du vil finne det interessant å få vite hvordan både dette kirkesamfunnet og Jehovas vitner klarte å overleve det sovjetiske angrep på religionen.

[Ramme på side 6]

«Det hardest forfulgte religionssamfunn»

Oppslagsverket A Concise Encyclopaedia of Russia, som ble utgitt i 1964, oppgav at Jehovas vitner var «svært aktive med hensyn til å utføre proselyttvirksomhet», og at de var «det hardest forfulgte religionssamfunn i Sovjetunionen».

[Ramme/bilde på side 7]

ÉN BLANT FLERE TUSEN — Fjodor Kalin forteller om da han og familien hans ble forvist til Sibir

Familien vår bodde i landsbyen Vilsjanitsa i det vestlige Ukraina. Mens det fremdeles var mørkt om morgenen den 8. april 1951, kom det offiserer med hunder og vekket oss. De fortalte at vi etter ordre fra myndighetene i Moskva skulle sendes til Sibir. Men hvis vi undertegnet et dokument som erklærte at vi ikke lenger var Jehovas vitner, skulle vi få bli. Vår familie på sju, som bestod av mine foreldre og søsken, var fast bestemt på å fortsette å være Jehovas vitner. Jeg var 19 år den gang.

En offiser sa: «Ta med dere bønner, mais, pikkels og kål — hvordan skal dere ellers fø barna deres?» Vi fikk også lov til å slakte noen kyllinger og en gris for å ta kjøttet med oss. Alt ble lesset oppi to hestekjerrer og tatt med til byen Hriplin. Der var vi 40—50 som ble stuet sammen i en godsvogn, og så ble dørene stengt.

I vognen var det noen treplanker som det var meningen at vi skulle sove på — ikke nok til alle — og en ovn og litt kull og ved. Vi laget mat på ovnen og brukte kokeredskaper som vi hadde tatt med oss. Men det var ikke noe toalett — vi brukte ganske enkelt en bøtte. Senere laget vi en rund åpning i gulvet, satte bøtten i den og hang tepper rundt slik at en fikk være litt for seg selv når en måtte på toalettet.

Vi bodde trangt mens vi langsomt drog flere tusen kilometer av gårde til et ukjent bestemmelsessted. Til å begynne med følte vi oss litt motløse. Men etter hvert som vi sang Rikets sanger sammen — med en slik styrke at vi senere nesten ikke kunne snakke — ble vi glade. Kommandanten åpnet dørene og bad oss om å slutte å synge, men vi sluttet ikke før vi hadde sunget ferdig. Når vi stoppet på stasjoner på vei til bestemmelsesstedet, ble mange kjent med at Jehovas vitner var blitt forvist. Etter 17—18 dager i den samme godsvognen ble vi endelig satt av i Sibir nær Bajkalsjøen.

[Bilde]

Jeg står helt til høyre i bakerste rekke

[Ramme/bilde på side 8]

«HARMAGEDDON»— en sovjetisk propagandafilm

I et forsøk på å bringe Jehovas vitner i vanry produserte de sovjetiske myndigheter filmen «Harmageddon». Den skildret et fiktivt kjærlighetsforhold mellom en ung mann i den sovjetiske hær og en ung pike som ble forledet til å slutte seg til Jehovas vitner. Mot slutten av filmen døde pikens lillesøster i en ulykke som var forårsaket av en tilsynsmann blant Jehovas vitner, som ble framstilt som et redskap for amerikansk etterretningstjeneste.

I en kommentar til filmen, som vakte sterke følelser hos publikum, sa en ukrainsk avis den 14. mai 1963: «På denne måten er ateistisk propaganda effektiv, overbevisende, og den kan benyttes i andre av landets landsbyer, hvor lignende filmer blir vist.»

[Bilde på side 6]

Flere tusen ble fraktet i godsvogner til Sibir