Hvilken framtid har religionen?

RELIGIONEN har hatt en oppsiktsvekkende gjenoppliving i land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Bare i Russland er det nå 50 prosent av befolkningen som bekjenner seg som ortodokse, og millioner tilhører andre religionssamfunn. Blant de religionssamfunnene som har vært etablert lenge, er islam, jødedommen og buddhismen, og Jehovas vitner har også en lang historie i dette landet.

Representanter for bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som før 1931, besøkte så tidlig som i 1891 Kisjinjov i Russland (nå Chisinau i Moldova). Der ble det holdt møter med medtroende. I 1928 hadde George Young, som var en spesiell representant for bibelstudentene, et møte med representanter for myndighetene i Moskva for å søke om tillatelse til å utgi bibelsk litteratur i Sovjetunionen. Senere ble Jehovas vitner godt kjent som følge av de sovjetiske myndigheters forsøk på å utrydde dem.

Da Sovjetunionen plutselig ble oppløst for nesten ti år siden, begynte folk å spørre seg selv: «Hvorfor forsøkte de sovjetiske myndigheter å utrydde religionen?» Mange som i flere tiår var blitt indoktrinert med ateisme, ble nysgjerrige med hensyn til hva religionen hadde å tilby. Kunne Bibelen, som var blitt undertrykt som forbudt litteratur, i virkeligheten inneholde løsningen på de problemene menneskeheten står overfor? Russerne begynte å undersøke dette selv.

Et nytt religiøst problem

Det at det var så mange i det tidligere Sovjetunionen som interesserte seg for Bibelen, skapte et nytt religiøst problem. London-avisen The Guardian skrev i fjor: «’Krigen mot Gud’ er kanskje slutt, men bare et tiår etter det ydmykende fallet for den første erklærte ateistiske stat har en ny religiøs kald krig i Russland kanskje bare så vidt begynt.» Hvilken såkalt religiøs kald krig var det avisen siktet til?

Som det ble nevnt i den forrige artikkelen, arbeidet den russisk-ortodokse kirke hånd i hånd med sovjetiske ledere for å overleve og oppnå privilegier. The Guardian beskriver hvordan dette forholdet har fortsatt: «I løpet av de siste ti årene har kirken også utviklet et klanderverdig nært forhold til den stort sett uforandrede staten som en gang undertrykte den, og gir stadig sin støtte til den russiske regjering (jevnfør patriarkens bifall til krigen i Tsjetsjenia) og får til gjengjeld øve vesentlig politisk innflytelse.»

Avisen Los Angeles Times for 10. februar 1999 kom inn på den politiske innflytelse som kirken øver, i en omtale av loven om samvittighetsfrihet og trossamfunn. Avisen sa at denne loven, som ble undertegnet i september 1997 av daværende president Boris Jeltsin, var blitt «fremmet av den russisk-ortodokse kirke». Loven gav kirken sammen med islam, jødedommen og buddhismen en privilegert stilling som en «tradisjonell» religion. Loven krevde blant annet at religiøse organisasjoner i Russland måtte registreres på nytt.

The New York Times for 11. februar 1999 skrev at etter at denne loven ble vedtatt, «fortsatte den ortodokse kirke å øve press på sine konkurrenter». Avisen la til: «I august i fjor forlangte Aleksej II, den russisk-ortodokse kirkes patriark, at det måtte bli innført et forbud mot trossamfunn som  driver proselyttvirksomhet, spesielt dem som prøver å lokke folk bort fra ’deres forfedres religion’.» Siden den gang har forsøk på å forby de trossamfunnene som driver såkalt proselyttvirksomhet, fortsatt, og det har ført til det som er blitt betegnet som en «religiøs kald krig».

Ett av angrepsmålene

Jehovas vitner har vært ett av hovedmålene for det angrep som den russisk-ortodokse kirke har gått i spissen for. Den 20. juni 1996 begynte påtalemyndigheten i Moskva å behandle en rettssak som var blitt satt i gang av antisektorganisasjonen Komiteen for beskyttelse av ungdommer mot falske religioner. Selv om saken ble utsatt gang på gang på grunn av manglende beviser for at Jehovas vitner hadde en kriminell atferd, kom den opp på ny hver gang.

I mellomtiden ble Jehovas vitner utsatt for en strøm av propaganda. Den russiske avisen Komsomolskaja Pravda, som har et opplag på 1,2 millioner, skrev i nummeret for 21. november 1998: «I løpet av en periode på bare to år har den russisk-ortodokse kirke utgitt mer enn ti bøker, brosjyrer og håndbøker som er ’viet’ Jehovist-gruppen.» Hvorfor har kirken vært så oppsatt på å bringe Jehovas vitner i vanry?

«Det er sannsynligvis,» fortsatte Komsomolskaja Pravda, «hovedsakelig fordi tallet på organisasjonens medlemmer bare i løpet av de siste sju årene er blitt tidoblet, og i likhet med enhver hierarkisk organisasjon liker ikke den russisk-ortodokse kirke konkurrenter.»

Da rettssaken mot Jehovas vitner kom opp på nytt tidlig i 1999, ble den gjenstand for oppmerksomhet verden over. En overskrift i The New York Times for 11. februar lød: «Domstol i Moskva tar stilling til et forbud mot Jehovas vitner.» I artikkelen stod det: «Saken som nå er oppe til behandling i et lite rettslokale ved en sivil domstol i Moskva, blir nøye fulgt av religiøse grupper og menneskerettighetsgrupper som det første betydningsfulle forsøk på å bruke [loven om samvittighetsfrihet og trossamfunn] for å begrense religionsfriheten.»

Ljudmila Aleksejeva, som er president i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen, forklarte hvorfor denne rettssaken mot Jehovas vitner ble så nøye fulgt. Hun sa at dersom de som forsøker å motarbeide Jehovas vitner, «vinner denne saken . . . vil de føle seg fri til å rette angrep mot andre grupper» som også blir betegnet som utradisjonelle religionssamfunn. Den 12. mars 1999 ble imidlertid rettssaken utsatt enda en gang. Men måneden etter, den 29. april, utstedte det russiske justisdepartementet en registreringsattest som gjaldt «Administrasjonssentret for Jehovas vitner i Russland».

Til tross for denne anerkjennelsen fra myndighetene har angrepene mot Jehovas vitner og andre religiøse minoriteter i Russland og andre tidligere sovjetrepublikker ikke opphørt. Lawrence Uzzell, som er direktør for Keston Institute i Oxford i England, sa at «det lønner seg alltid å holde øye med Jehovas vitner», fordi det som skjer med dem, tjener «som en tidlig advarsel». Ja, den grunnleggende religionsfriheten for titalls millioner mennesker står på spill!

Et uberettiget angrep

I det første århundre forfulgte overprestene og andre religiøse ledere Jesu etterfølgere. (Johannes 19: 15; Apostlenes gjerninger 5: 27—33) Som følge av det ble det sagt om kristendommen: «Om denne sekten vet vi i sannhet at den blir motsagt overalt.» (Apostlenes gjerninger 28: 22) Det bør derfor ikke overraske oss at sanne kristne også i vår tid blir baktalt, slik tilfellet har vært med Jehovas vitner.

Gamaliel, som var en berømt fariseer og lovlærer, kom likevel med følgende råd etter at han hadde undersøkt de bevisene som ble ført mot de første kristne: «Befatt dere ikke med disse mennene, men la dem være (for hvis dette forehavende eller dette verk er av mennesker, vil det bli gjort til intet; men hvis det er av Gud, vil dere ikke kunne gjøre dem  til intet); ellers kan dere kanskje bli funnet å være slike som i virkeligheten strider mot Gud.» — Apostlenes gjerninger 5: 38, 39.

På lignende måte har kritikere i vår tid foretatt en nøye gransking av Jehovas vitner. Med hvilket resultat? Sergej Blagodarov, som selv bekjenner seg som ortodoks, skrev i Komsomolskaja Pravda: «I løpet av en periode på mer enn hundre år har ikke et eneste land i verden verken klart å påvise at gruppens medlemmer har tatt del i kriminelle handlinger, eller at det er noe ulovlig ved gruppens eksistens.»

Hvilken framtid har religionen?

Bibelen taler om den ’rene religion’, eller den «tilbedelse som er ren og ubesmittet». (Jakob 1: 27a; se også King James Version.) Som det ble nevnt i den forrige artikkelen, omtaler Bibelen den falske religions verdensrike som en ’stor skjøge’, «som jordens konger har drevet utukt med». Denne symbolske religiøse skjøgen — «Babylon den store» — sies å være «drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». — Åpenbaringen 17: 1—6.

Denne beskrivelsen passer virkelig godt på religionssamfunn som har samarbeidet nært med denne verdens politiske ledere for å beholde sin egen privilegerte stilling. Men denne store symbolske religiøse skjøgens framtid er beseglet. Ifølge Bibelen «skal hennes plager komme på én dag, død og sorg og hungersnød, og hun skal bli fullstendig brent opp med ild, for Jehova Gud, som har dømt henne, er sterk». Det er ikke rart at engelen kommer med denne presserende advarselen: «Gå ut fra henne . . . hvis dere ikke vil få del i hennes plager.» — Åpenbaringen 18: 4, 7, 8.

Da disippelen Jakob omtalte den ’rene religion’, sa han at den var «uplettet av verden». (Jakob 1: 27b) Jesus Kristus sa dessuten om sine sanne etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17: 16) Som du sikkert forstår, holder Jehovas vitner seg derfor unna den fordervende innflytelse som denne verdens politiske anliggender øver. De gjør det fordi de har full tillit til Bibelens løfte: «Verden forsvinner, og det gjør også dens begjær, men den som gjør Guds vilje, blir for evig.» — 1. Johannes 2: 17.

[Bilder på side 15]

Rettssaken som fant sted i Moskva i februar 1999. Forsvaret (til venstre), dommeren (i midten) og aktoratet (til høyre)

[Bilde på side 15]

Bibelen beskriver framtiden for all religion